Unnskyld for at jeg har vært lenge borte. Det har skjedd så mye, og jeg har manglet både energi og motivasjon til å skrive. I går skjedde det noe som ga meg en positiv booster, og som jeg har lyst til å fortelle dere.
Da jeg var 23 år, ble jeg valgt til leder i Norges Bygdeungdomslag. Det var helt klart den morsomste, men også mest lærerike og krevende jobben jeg har hatt. I to år fikk jeg lede Norges største vennegjeng, samtidig som jeg også fikk være representant for NBU i mange andre spennende organisasjoner og fora. Jeg kan trygt si at alt jeg lærte på de årene jeg var aktiv i NBU, fra jeg startet som sekretær i lokallaget som 15-åring, og til jeg takket for meg som leder for høstarrangementet i 2006, har vært mye mer verdifullt enn det jeg lærte på skolebenken.
Men det viktigste fra disse årene er selvfølgelig alle folka som man ble kjent med. Som man lærte av, og lo med, som man kjeftet på og gråt både av og med. Mange av dem er fortsatt mine nærmeste venner, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg kan reise nesten over hele landet, og møtr noen for å ta en kaffekopp og en klem!
Som ung, gjør man også erfaringer som man skulle ønske man kunne forandret på. Og i snart 20 år så har jeg hatt et uavklart forhold til en tidligere god venn. Vi havnet på hver vår side i en vanskelig sak, og jeg har i alle år etterpå vært lei meg for at jeg ikke har fått skværet opp. I går skjedde det! En litt nervøs venneforespørsel på Facebook ble positivt besvart, og etter noen lange meldinger fram og tilbake så sitter jeg nå og er både letta og glad. Tenk at et gammelt sår kan gnage så mye. Og at lindring føles sååå godt!!
Tiden leger alle sår, er det noe som heter, og for meg så var det virkelig viktig å få hatt denne dialogen. Jeg hater å være uvenner med noen, og nå håper jeg at jeg ikke har flere uavklarte gnagsår som jeg bør hele.
Ellers så er livet nesten som før. Med ett unntak. Jeg er nå ufør. Det føles som et stort nederlag, men jeg hadde altså ikke noe alternativ. Forhåpentligvis vil det ikke være slik til jeg blir pensjonist, men jeg jobber fortsatt med å akseptere tingenes tilstand.
Derfor må man gripe gode lyspunkter som dette i går og i dag med begge hender, og kose seg med gleden av å ha fått tilbake en venn!
Har du også noen du bør snakke med?
Jeg angrer meg for at jeg ikke fikk dette unna for mange år siden, men nå er det historie, og blikket må rettes fremover… det er tross alt i den retningen vi skal!
Anne Marit