Med kroppen i fosterstilling i senga, etter et akutt smerteanfall midt i middagen, så roper jeg på søsteren min som heldigvis er på besøk. Etter å ha inntatt en solid dose morfin, så er jeg brått ikke lenger kjørbar, og fotballkvelden til sønnen er i ferd med å gå i vasken. De siste kampene for sesongen. Mamma skulle endelig bli med på fotballkamp. ENDELIG! Forventningene var store. Vi gledet oss, begge to! 

Jeg ringer til lagkompismamma Irene, som heldigvis også er en av mine beste venninner. “Jeg er blitt akutt dårlig, jeg. Kan Sverre være med dere i kveld? May Lise kan kjøre ham til dere. Jeg er ikke kjørbar, og heller ikke i stand til å delta. Dessverre.” Bekreftelsen kommer umiddelbart, og jeg begynner å organisere for å få fotballgutten avgårde, og roper på de involverte. En kort gjennomgang, og jeg kan krøke meg sammen under dyne, mens supertante ordner opp. Lettelse. OG en forferdelig skuffelse. 

Men den aller sterkeste følelsen er takknemligheten for at jeg har så gode hjelpere som bare fikser! Den er enorm, og gir meg en varm og god følelse. Men jeg kjenner også en klump i halsen for at jeg ikke fikk blitt med. At han måtte reise på kamp uten foreldre igjen. Rune holder på med innhøsting for fulle mugger, for å redde årets kornavling, og kan heller ikke bli med. Det er strenge smittevernsregler, så det er vanskelig å etteranmelde eller endre listene. Men nå ordna det seg på en grei måte.

Hvis han hadde vært på det andre laget, så hadde jeg bedt om hjelp av den andre bestevenninnefamilien. De fulgte forrige gang, og hadde meldt seg til å ta med seg Sverre i dag også. Men i dag hadde jeg altså tenkt å følge selv, og dermed havnet gutta på forskjellige lag. Venner er en velsignelse. 

Jeg gleder meg til han kommer hjem, og kan fortelle om kampene, målene og innsatsen. Og jeg skal love ham at neste år, da skal jeg bli med!

Jeg tror alle har kjent på motløshet i livet. At alt har føltes mørkt, trist og man har tenkt tanken om hvordan verden hadde vært uten oss.

Kjærlighetssorg førte meg i en slik fase, en gang for lenge siden. Livet var rett og slett nesten umulig å leve. Det føltes som ingenting ga meg glede lenger. Jeg gikk på jobb, jeg gjorde jobben og jeg dro hjem og la meg. Eller jeg gikk. Gikk og gikk og gikk, mens tankene kvernet, depresjonen ble sterkere og mørket kom nærmere. Jeg ble sykmeldt. For migrene, men det var kanskje bare en utløsende faktor. 

Jeg var heldig. Jeg hadde noen som aldri slapp taket, og som lyttet. Noen som forlangte at jeg skulle møte dem. At min eksistens var viktig. At de var der for meg…

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg nærmest bodde der i helgene. Hver fredag pakket jeg bilen og dro. Og jeg bare var der. Hver helg i ukesvis. Hvis jeg prøvde å si at jeg ikke ville trenge meg på, og at de trengte tid for seg selv så var svaret at hvis jeg ikke kom så ville de hente meg. De så at jeg trengte det. At jeg ikke burde være alene.

Familien min var helt sikkert bekymret for meg også. Men det nådde meg ikke i den bobla jeg var i. Jeg husker egentlig ganske lite av den tida, men den tryggheten som var i huset på Toten, den glemmer jeg aldri. 

Jeg kom meg videre. Litt etter litt så begynte jeg å le mer. Jeg gikk fra å bare eksistere til å leve igjen. Mørket ble lysere. Verden fikk farger igjen. 

Jeg var heldig. Min depresjon var kortvarig, og jeg tenkte nok aldri i alvor å gjøre meg noe. Men på de verste nettene så kom de forbudte tankene også til meg. 

I dag er det verdensdagen for selvmordsforebygging.  I dag vil jeg si til de som sliter at jeg er her. Jeg har tid til å lytte. 

Enten har du vært der selv, eller så kjenner du noen som har slitt eller sliter. Mørket tar dessverre alt for mange. Ikke alle har noen som strekker ut handa og aldri slipper, slik jeg hadde, men jeg er sikker på at hvis du spør så får du hjelp. 

Om du ikke føler du vil dele mørket med noen du kjenner, så kan du ringe hjelpetelefonen til Mental Helse, nummer 116 123. De forstår deg. 

INGEN bør fanges i mørket for alltid, for det finnes lys for alle! 

Be om hjelp. Jeg er her. 

Anne Marit

Det er rart å kjenne på fallhøydene som man lever i. Det går opp, og det går ned!

I helga var jeg på jentekveld med overnatting… følelsen av fellesskap, tillit og godt samvær gjennomsyret kvelden. Sushi, skravling, latter og alvor. Fire personer med ulike utfordringer, ulike hverdager og felles forståelse. Den gode følelsen ligger som ei glo i brystet. 

Tre dager etterpå har jeg ligget i senga. Jeg tror det har med vaksinen jeg tok å gjøre. Jeg merker at selv en så enkel hindring er mer enn nok for kroppen å håndtere. Og når den er ferdig med det, ja da tar den pause. Skikkelig blackout. Jeg har knapt vært på do. Å lese en hel artikkel på telefonen har vært umulig. Jeg har ikke orket. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Men så skramler jeg meg sammen igjen. I dag skulle jeg på foreldresamtale på skolen, og var det “bare” å ta seg selv i nakkeskinnet og gjennomføre. Jeg innrømmer at jeg sov noen timer før jeg skulle avgårde. Men jeg merker at formen er betydelig i bedring i dag. 

Og da har jeg så mye jeg skulle ha gjort. Selv om Rune har både rydda og stelt så er det fortsatt litt å ta tak i. Men jeg må prøve å være litt smart. Ikke gape over mer enn jeg klarer om gangen. Foreldresamtale, middagslaging og lek og kos med barna. Det var det jeg fikk til i dag. Og det er så innmari mye mer enn i går! 

I morra er det ny samtale med psykologen. Det krever en kjøretur og litt energi. I tillegg må vi rydde til vaskedama forhåpentligvis kommer på fredag. Så får det også være nok for en dag. Museskritt er krevende for et ekspresstog som jeg engang var. Men det er lurt. 

Ha en fin kveld i den farta som passer for deg! 

Anne Marit

Som jeg har skrevet tidligere, så sliter jeg med å få sove om natta. I natt var intet unntak. Da prøver jeg å få unna litt av det jeg ikke orker å gjøre på dagtid, så i natt vasket jeg en klesvask, smurte matpakkene til i dag, la fram klær og satte på frokostbordet. Jeg vet nemlig at når jeg først sovner, ja da er det skikkelig tungt å stå opp når klokka ringer, og resten av gjengen skal avgårde.

Det fungerte i dag! Jeg fikk hadet-klemmer nærmest i søvne, og sov helt til ti! Da ble det ikke så ille med søvn likevel. Fire til ti! 

Ungene kommer tidlig hjem på mandag og fredag, og derfor fikk jeg det litt travelt med å få unna de ærendene jeg hadde på byen. Jeg skulle på apoteket og hente medisiner, bytte joggeskoene til poden, som jeg kjøpte på onsdag, men som var for store og med knyting. I tillegg skulle jeg hente briller til guttungen, som har fått diagnose langsynt. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Litt småsvett med ullgenser (det er jo høsten?), fikk jeg fiksa skobytte og matshoppinga, og traska inn til optikeren. “Hvor er gutten?” sier han. Jeg hadde jo ikke tenkt på at brillene trenger tilpassing, første gangen de skal brukes… 

Neste stopp er apoteket. Jeg lister opp en masse medikamenter, og grubler på om jeg har fått med alt. Med en reseptliste så lang som en ikeakvittering så kan jeg ikke be apotekeren om å lese den opp heller. Men mens hun finner fram alt jeg har bestilt, så konkluderer jeg med at jeg har alt. 

Og så haster jeg hjem og rekker hjemkomsten med god margin. Og mens jeg pakker ut varene så kommer jeg til å tenke på blogginnlegget fra i går. Migrenemedisin var det jeg egentlig skulle ha på apoteket i dag. Det lå ikke i posen, for å si det sånn. 

“Heldigvis”, så måtte jeg uansett tilbake på senteret med den nye brillebrukeren, så da kunne jeg stikke innom etter Maxalt med det samme. Det rakk vi på den timen som veslejenta hadde sin første turntime i hallen! 

Det er vel ikke nødvendig å forklare at jeg sluknet da jeg kom innenfor døra etter å ha henta på treninga. 

Nå kjenner jeg hvor utslitt jeg er i kveld også, så håpet er stort om å få sove i natt. – Jeg gir i hvertfall ikke opp. 

I morrakveld skal jeg på hyttetur med bare jenter! Det skal bli så utrolig deilig! Sushi, skravling, bobler og vedfyring! Gleder meg enormt! 

Ha en strålende helg! 

Anne Marit 

Hva vil du betale for livskvalitet? Hva er prisen man som enkeltmenneske kan akseptere av kostnader for å få livet «tilbake», etter lang tid med smerter, sykmelding, sykedager, dager hvor man reiser på jobb, men blir sendt hjem fordi man er så dårlig av smerter at man ikke har noe der å gjøre. 

I dag fikk jeg et lite inntrykk av det! 4 100 kroner koster det å komme til en privat nevrolog på en privatklinikk i Oslo. Lillesøsteren min har slitt med migrene i hele sitt voksne liv, men de fem siste årene har hun vært svært dårlig. Hun har gjentatte ganger vært hos fastlegen, som har satt henne på ulike forebyggende medisiner, som dessverre ikke har virket. I FEM lange år har livet hennes bestått av opp til 20 migrenedager i måneden. Noen anfall er verre enn andre, men alle har gjort livskvaliteten hennes dårlig. 

Lillesøsteren min er verdens mest tålmodige menneske. Hun er lærer, opptatt av rettferdighet og hun sniker aldri i køen. I dag gjorde hun heldigvis det! Etter at hun i går ikke orket mer, og hun oppsøkte en privatpraktiserende lege som henviste henne til nevrolog. Etter en lang ringerunde til alle offentlige sykehus så får hun beskjed om at korteste ventetid for time er i NOVEMBER! Med utsikt til enda tre måneder med smerter så ringer hun privatklinikk i Oslo, og får time på dagen! PÅ DAGEN!!!

Nevrologen tar seg god tid, og hun blir endelig tatt på alvor! Han sier at hun er kvalifisert for den nye migrenemedisinen som ble godkjent i desember, og at han skal sende søknad om å få dekket behandling, allerede i kveld! Hun kan regne med å få første dose i morgen, eller rett over helga! 

Etter fem år med kamp, er det nå endelig håp om bedring og økt livskvalitet! Det har kostet mange år, måneder, dager og timer med bekymring, venting, feilmedisinering og neglisjering fra det offentlige helsesystemet. Jeg er opprørt og sint! Det bør ikke være sånn at om du har 4 100 kroner så får du hjelp, men hvis du ikke har det, ja da må du vente. Hva koster dette oss som samfunn? Hva har det kostet for henne som person?Og hva har alle sykedagene hennes kostet for elevene hun ikke har fått fulgt opp? 

Nå gjenstår det å se om denne medisinen virker, men vi må krysse fingrene. Lettelsen over å endelig å bli tatt skikkelig på alvor er uansett viktig. Fastlegen har dessverre ikke gitt henne den følelsen. Og at hun i fem år ikke er blitt bedre ivaretatt er jo i seg selv helt hårreisende.

Kapasiteten finnes åpenbart, men den gjelder bare for de som har forsikringer eller penger til å betale. Vi kan jo ikke ha det sånn!!! Har du opplevd liknende, skriv gjerne om det i kommentarfeltet på facebooksiden min www.facebook.no/bakgardina

Rasende hilsen fra Anne Marit