Etter en ubehagelig kontroll på sykehuset på torsdag, så satte jeg kursen hjem mot Hadeland. Jeg hadde egentlig litt for ambisiøse planer for helga, men med innlagte hvilepauser så var jeg mer enn innstilt på å få det til! 

Først av alt var det forestilling med Urbane totninger på Kapp sammen med bestevenninna mi. Forventningene til kvelden har bygget seg opp, siden erfaringene fra tidligere år har vært knallbra. Det er ikke så ofte vi får gjort slike ting, bare vi to. Enten så har vi barna med, eller en av oss er ikke i form. 

Min beste venninne har dessverre fått den uhelbredelige diagnosen MS. Den bekreftelsen fikk hun på nøyaktig samme dag som jeg fikk den endelige beskjeden om at jeg hadde kreft. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Ikke bare fordi jeg selv fikk den grusomme beskjeden, men fordi jeg også fikk hennes diagnose rett i fanget. Jeg var så i sjokk at jeg ikke klarte å fortelle henne om min egen diagnose, da hun ringte meg for å fortelle om seg selv. Jeg klarte ikke å gi henne enda en ekstra byrde å bære akkurat da. Gråten som kom, var helt umulig å stoppe. Jeg gråt for oss begge to, og fordi jeg ikke hadde klart å fortelle henne at jeg også var alvorlig syk. 

Mannen min satte seg i en stol rett foran meg og sa “Tenk om det var omvendt? Om det var hun som ikke ville fortelle deg om sin sykdom for å skåne deg? Hva ville du følt da?” Da tok jeg opp telefonen, og jeg ringte henne tilbake. “Jeg må fortelle deg noe,” begynte jeg. 

Vi har gått veien sammen, hun og jeg. Selv om det er ulike diagnoser så er symptomene og følelsene sammenfallende. Vi ler og vi fortviler, vi gråter og vi støtter hverandre. Og vi vet så inderlig godt at vi stiller opp for den andre, uansett hvordan formen vår er. 

Derfor var denne turen på Kapp en liten seier for oss begge to. Og vi koste oss maksimalt! Forestillingen frembragte mye latter, og vi fikk virkelig slappet av med en liten husmorferie, om enn bare for en kveld. 

Etterpå hentet søsteren min meg, og vi kjørte til overnatting før en begivenhetsrik fredag!

Fredag startet med frokost i sola og endelig slagplanlegging av utdrikkningslag for vår gode venninne som har vært gift i 10 år, men som var gravid da vi drakk henne ut forrige gang. Å si at hun ble overrasket er vel bare fornavnet. Og med et tettpakket program fullt av bobler, gamle kjoler, salmer, akt-tegning, kirkebesøk, ølsmaking og masse annet, så ble hun behørig drukket både ut og ned. Jeg og lillesøster fikk dessverre ikke med oss avslutningen, siden vi måtte videre i 80-års lag til vår kjære bestemor. 

Å treffe slekta er alltid både hyggelig og stas, og med gode samtaler så ble kvelden som den skulle. Mannen hadde også kommet nedover med fly, og vi koste oss sammen.

Om lørdag er det egentlig bare å fortelle at jeg sov mesteparten av dagen. Vi overnattet hjemme hos mamma og pappa, og vi koste oss med grillmat og avslapping i et fantastisk sommervær. Flyet hjem var typisk nok forsinket, og vi var ikke hjemme før midnatt. I dag hviler jeg etter en mer enn travel helg, som absolutt var verdt hver eneste anstrengelse!

Du kjenner det kiler på tunga og ganen fryder seg når du tar det første bittet i de rubinrøde og blanke, første norske jordbærene. Jeg var overlykkelig da jeg kom over ei kasse med nyinnkomne tunell-bær på den lokale coop-extraen. Prisen var også mer enn overkommerlig, da den var den samme som de belgiske utgavene som stod litt lenger fram i butikken. Mulig at det var en feilprising, for 49 kroner kurven er egentlig alt for billig. Jeg betaler gladelig mer, siden jeg vet hvor mye innsats som ligger bak. Og når man tenker på at en pose med nøttegodt koster 55 kroner, så er ikke for eksempel 75 kroner noen upris for de første jordbæra. – Synes JEG! 

Og det blir enda bedre når Trønder-bæra blir klar. Frilandsjordbær som har fått vokse i de lange sommerdagene og nettene her i Trøndelag, er desidert de beste! Da betaler jeg nesten hva som helst for den første kurven. Men jeg begrenser meg etter lommeboka, altså… høyere pris, – færre bær. 

Ungene gledet seg enormt til å spise dessert, men siden vi grillet middagen i dag, og vi spiste oss stappmette på både kylling, pølser og utsøkt, men dessverre så for tiden utskjelt, norsk svin, så utsatte vi jordbærene til litt senere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dokumentaren som ble vist på nrk var virkelig et stygt bilde av hvordan enkelte grisebønder oppfører seg. Det er ingenting som forsvarer slike handlinger, men det er også svært kritikkverdig av journalisten at hun ikke meldte fra til mattilsynet. Det store flertallet av norske bønder vil alltid gjøre sitt ytterste for god dyrevelferd. Ikke bare fordi dyrene skal ha det bra, men også fordi dyr som mistrives ikke gir god avkastning. Det vil alltid lønne seg å ha friske og fornøyde dyr som spiser godt og som produserer gode produkter. Slike folk som i denne dokumentaren burde ikke ha dyr! 

Det finnes nesten alltid et råttent bær i kurven, enten det gjelder jordbær, advokater, frisører, mekanikere eller bønder, men det betyr ikke at alle de andre er av samme forfatning. Kvalitetskontroll og regelverk skal luke ut disse, slik at forbrukeren kan være trygg på det man får levert. Jeg kjenner MANGE bønder, og de er hardtarbeidende, oppofrende og omsorgsfulle folk. Å ha dyr er en livsstil, og du må virkelig ha hjerte for næringa, hvis du skal orke og gidde å holde på. 

Norsk mat er mat i verdensklasse! Uten forebyggende bruk av antibiotika (her behandler man dyrene hvis de er syke, ikke for at de ikke skal bli syke) lite sprøytemidler (blant annet fordi vi har et klima som holder unna en del problemer, og fordi det er strenge regler for karantenetid etter bruk) og med god dyrevelferd. Små enheter gir god oversikt over alle dyr!

Det er derfor vi bør velge norske produkter. Og fordi norske jordbær er smaken av norsk sommer! Vi koste oss i dag med en hel bolle fristelser, – med vaniljesaus!

Sittende i en jernbanevogn stirrende intenst på nødbremsen fordi jeg ikke vil være med den siste biten av strekningen fra Trondheim til Marienborg. Minnene strømmer gjennom hodet i sakte flashback, – det er nøyaktig tre år siden jeg reiste denne strekningen hver mandag og fredag for å drepe svulsten som vokste i kroppen min med stråler. 

Tårene presser på mens jeg går over brua til sykehusområdet, på venstre side passerer jeg Gastroklinikken, hvor jeg ble alt for godt kjent. Stråleavdelingen ligger i kjelleren, og laboratoriet, hvor jeg tok de fleste blodprøvene, ligger i første etasje, rett innenfor resepsjonen. Jeg kjenner jeg er litt kvalm.

Jeg svelger kvalmen med en slurk pisslunken cola, og retter blikket mot neste bygning; Kunnskapssenteret. I dag skal jeg møte en ny lege, en med spesialisering i smerter. Frustrasjonen over at eneste smertelindring som fungerer er morfin, er sterk og fortvilende. Håpet om at det skal komme andre løsninger på bordet i dag er ikke veldig store, men jeg går inn dørene med åpent sinn.

Lyden av skosålene i korridoren fremkaller minner om omsorgsfulle engler i hvite frakker. De som har studert i årevis for å kunne fikse oss. Mennesker som legger sin ære og samvittighet i å finne løsninger for oss som befinner oss i de mørkeste krokene av livet. De som holder oss i hånda når det er vondt, og de som fikser det som er galt. Så langt det overhodet lar seg gjøre. 

Jeg passerer en monter med utstilling av Nobelmedaljene til forskerne May-Britt og Edvard Moser. Takknemligheten strømmer gjennom meg når jeg tenker på all den tiden og innsatsen som legges ned av iherdige forskere. Disse geniene som søker løsninger for de vanskeligste diagnosene. Og med en litt varmere følelse i brystet så setter jeg meg på venterommet. 

I veska har jeg diktboka til Trygve Skaug. Jeg rakk ikke å lese den da jeg var hjemme aleine, så jeg tok den med som avledning til denne turen. Det er gode ord i den boka. Jeg rekker å lese alle sammen før jeg blir innkalt på kontoret til legen som presenterer seg som både smertespesialist og gynekolog. – Det kunne jo ikke blitt en bedre kombinasjon for mitt tilfelle, sier jeg. 

Etter en og en halv times konsultasjon så kommer jeg ut igjen. En fin prat med avklaring av nåværende situasjon. Dessverre er det ingen nye løsninger. Ennå.

Men kanskje noen forskere i dette huset kommer fram til lyset snart.

Det blir godt å komme hjem…

I dag stod jeg opp kvart på åtte for å overraske veslejenta med kake og pakker på senga. Seksåringen våkna først klokka to i natt for å starte feiringa da, men jeg fikk da overbevist ham om at det var for tidlig å stå opp enda. Men klokka åtte så var han klar for moro. 

I gårkveld så hadde han det utrolig morsomt med å pakke inn en luregave til søsteren sin. En dorull med to kjærlighet på pinner inni kjernen. Det skal ikke mer til for å ha det kjempefestlig på lillesøsters bekostning. Han gleda seg altså så til å gi henne den gaven. Og ja, hun ble litt lang i maska, før hun fikk tildelt den ekte gaven. – En elektrisk tannbørste som hun hadde ønsket seg veldig, og som han hadde plukket ut helt selv!

Med kakao, makroner, marengs/pikekyss og kake innabords, og med vyer om å montere den nye lekegrillen, samt et nettbrett på deling, så var ungene mer enn innstilt på å klare et par timer uten voksen bistand. Dermed så hvilte jeg og mannen litt lenger etter vi hadde ryddet barnerommet for gavepapir og halvtomme kopper. 

Det ble ganske seint i går, med en utrolig spennende fotballkamp! Heia Norge, altså! Jentene er bare helt rå, selv om jeg nok synes de burde avgjort kampen før straffekonkurransen. De overkjørte Australia i begge ekstraomgangene, men når det er sånn stang ut som de opplevde, så var det godt det gikk bra likevel. Gleder meg til kvartfinale!!

Nå er det forresten nok feiring i heimen for ei stund. Etter en måned med bursdager og matlaging så ser jeg fram til en pause. I allefall i eget reir. Vi er ikke helt ferdige med bursdager, for neste helg så setter jeg kursen sørover for å hylle min bestemor og hennes 80 år! Med alle hennes 5 barn, 15 barnebarn og ørten stebarn, stebarnebarn, svigerbarn med følger og naboer så blir det helt sikkert en livat feiring. Oldebarna er dødelig fornærma for at de ikke får bli med, men jeg har lovet at vi skal feire både oldemor og begge ungene når vi reiser nedover i sommerferien. Da var det greit vi dro likevel. 

Jeg skal også sørge for å få med meg ett av sommerens store høydepunkter; Urbane Totninger på Kapp! Jeg og den ene forloveren min skal på ego-tur, og da skal vi kose oss helt alene! Det blir kjempestas og årets julegave! 

Jeg visste ikke at jeg digga Sondre Justad så mye som jeg faktisk gjør! FOR en live-artist! Det var gårsdagens høydepunkt av artistene, selv om både Postgirobygget, Stein Thorleif Bjella, og kongen sjøl, Åge, var veldig bra.

Takket være min reddende engel med kontor på torget og et stort hjerte, så fikk jeg en kjempefin kveld! Jeg la meg litt på sofaen et par ganger i løpet av kvelden, og da holdt både beina og formen seg helt til kvart på ett. Da krevde jeg avgang, selv om Åge fortsatt hadde en sang eller to igjen fra scenen. Asfalt under beina i lang tid er tungt for absolutt alle, og jeg så at det var flere som måtte krøke seg avgårde etter å ha stått (eller hoppa og dansa) i Rismelen hele kvelden. Jeg var sjåfør, og siden min bedre halvdel også kjente asfaltsmaken både i ryggen og beina, så var han enklere å overtale enn normalt. Han har forresten sjelden innvendinger når jeg vil hjem, siden han vet hvor raskt jeg kan bli dårlig. 

Ungene har oppført seg eksemplarisk på morran i dag også, og har lekt sammen, sett film og nettbrett og holdt fortet til jeg stod opp litt over ni. Ektemannen er litt tyngre i kroppen i dag, og får en velfortjent lang sovemorgen. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I dag skal vi lage pavlova og pikekyss til veslesnupp sin familiefeiring. Hun har bursdag i morgen, og blir fem år. Det gledes, og forventningene står i taket, selv om vi allerede har feiret barnehagebursdag og bør ha forløst den mest intense spenningen. Jeg husker godt hvordan det var å glede seg til bursdagsfeiring da jeg var liten. Det var spenning i kroppen, og vanskelig å få sove om kvelden. 

Gaveønskene er ganske enkle og innfri også, – en “late-grill” og en rosa elektrisk tannbørste er godt gjemt på gjesterommet, og i morgen tidlig blir det bursdagssang og pakker på senga. 

I kveld starter Steinkjer-festivalen. 
I morgen er planen at jeg skal være med for første gang på flere år. 
I dag har jeg ligget nesten hele dagen i senga.

TYPISK!

Etter lymfedrenasje på morgenen i dag så har jeg tilbragt resten av dagen til sengs med drøye magesmerter, migrene og noe som kunne minne om feber. Det er ikke akkurat optimal oppladning til en kveld med mye ståing og gåing på festival. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg gleder meg likevel innmari til å høre både Postgirobygget, Sondre Justad og ikke minst Åge! Været ser ikke ut til å være på lag med arrangørene, men jeg har regnjakke og varme klær, så det tåler vi. I tillegg har jeg alliert meg med en kjempereal venn som låner bort nøkkel til kontoret sitt som ligger i umiddelbar nærhet til festivalområdet. Da kan jeg trekke meg tilbake dit innimellom slagene, og få hvilt meg litt både fra musikklyd, men ikke minst den store folkemengden, som jeg blir utrolig utmattet av og forholde meg til. 

Nå satser jeg på at formen tar seg opp til i morgen, og at jeg får slappet av på dagen, selv om poden har fått sommerferie og har planer om moro med mamma. Jeg regner med at vi finner en god løsning, for han er en snill og omsorgsfull gutt med stor forståelse for at jeg ikke alltid får til alt vi har lyst til. 

I kveld så hadde vi kosestund, jeg og veslejenta mi. Vi lå på sofaen sammen og så på Marikken på Junibakken. 

Sånne øyeblikk er faktisk akkurat det som livet handler om. Kos og nærhet med det viktigste i livet. Ungene dine. Pur lykke.

Ta vare på slike øyeblikk. Gjem dem i hjertet og ta dem fram når livet er vanskelig.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Dansende krøller som kiler i fjeset
Smilehull og en leende munn
Mammahjertet som sprenges av lykke
Livets under 
Livslang bekymring
Brått er de store og flyr avsted
Det er rom her hjemme uansett
Mer enn livet selv
 

På veggen på venterommet hos psykologen min så jeg dette bildet i dag: 

Disse rådene er vel verdt å ta med seg for absolutt alle!

I ett bryllup i fjor sommer så spurte min kjære kusine meg om hvorfor jeg tenkte at å gå til psykolog var et nederlag? Hun kjenner meg godt, og visste at jeg hadde slitt med å akseptere den nye situasjonen i livet og med sorgen over tap av arbeidsevne, smerter, tap av sosialt liv og alt det andre som kom som en følge av kreftbehandlingen. Hodet mitt jobbet konstant MOT meg selv på en måte som slett ikke var bra. Belastningen for både meg, men ikke minst familien min var over tid blitt nesten uutholdelig, men jeg forstod det ikke selv. Jeg skulle ordne opp sjøl. Som jeg alltid har gjort. 

Jeg kunne ikke gi henne et godt svar, men jeg tror jeg så på det som en svakhet, eller en form for selvmedlidenhet at jeg skulle gå og snakke med noen om meg selv og egen utilstrekkelighet. Kusinen min har hatt noen skikkelig tøffe opplevelser selv, og hun er en av de sterkeste og mest reflekterte menneskene jeg kjenner. Hun fortalte at hun hadde hatt enormt utbytte av å snakke med noen, og rådet meg på det aller sterkeste til å be om den hjelpen, som legen for lenge siden har foreslått, men som jeg selv hadde blåst av. 

Jeg lovte henne at jeg skulle gi det en sjanse, den kvelden på steinverandaen i solnedgangen i Italia. Og da jeg endelig hadde fått det puffet som jeg så inderlig trengte, så satte jeg i gang prosessen med det samme jeg kom hjem. Dessverre er det ENORMT lange ventelister og med en diagnose som ikke var prioritert innen helsevesenet (jeg var jo langt fra suicidal, som du nesten må være for å komme til psykolog i dette landet), så fikk jeg til slutt, etter nesten tre måneder, komme til en psykolog her i byen jeg bor. Jeg kom til en privat psykolog takket være forsikringsordningen som jeg videreførte etter jeg var ferdig hos tidligere arbeidsgiver. Ingen forsikringsselskaper vil ta i en kreftpasient med ildtang, så videreføring av en svindyr, men svært god, forsikringsordning var virkelig verdt det. Jeg hadde en behandlingsgaranti som ga inntil 10 timer hos psykolog i året, om man har henvisning fra lege. 

Jeg hadde forsøkt gjennom offentlig helsevesen, men jeg var altså ikke syk nok til å få plass innenfor offentlig sektor. I følge legen på rehabiliteringssenteret jeg var på i januar, så er dette et stort problem. Han fortalte at han stadig får henvisninger i retur med begrunnelsen at pasientene er for friske i forhold til kapasiteten som finnes. Kreftdiagnose med alle de ettervirkningene det kan føre med seg, er ikke nok til å bli prioritert. Det bidrar til at mange forblir mye sykere enn de hadde trengt å være. Psyken og helsen forøvrig henger tett sammen. De som er forsikret, eller som har penger nok kan få hjelp, men de som ikke er så heldige de forblir syke. Det er tragisk, og det skaper forskjeller i samfunnet som vi ikke burde ha!

I dag var foreløpig siste time på en stund for meg, og jeg har gitt meg selv et bedre utgangspunkt for min egen psykiske helse. Det viktigste er nok at jeg har blitt litt snillere mot meg selv. I tillegg har jeg fått bearbeidet en del av de endringene som jeg fikk i livet. Mannen min sier at han også har fått verdifull avlastning og han merker stor forskjell på meg. 

Ikke vær like sta og dum som meg, og be om hjelp til den psykiske helsen din om du trenger det. En psykolog hjelper til med verktøy til rydding i egne tanker, mønstre og følelser. Jobben må man gjøre selv. 

Ta grep om egen helse! Både psykisk og fysisk!

For en fest det ble! Alt gikk som planlagt,  gjestene og vertskapet hygget seg, og den siste var i seng klokka halv fem i dag tidlig.  Undertegnede fant puta en time før jubilanten, som var sist i seng. 

Været spilte også virkelig på lag med oss, og vi satt ute på verandaen helt til klokka var tre, da vi trakk inn for å overvære min svogers kokkeferdigheter på eggerøre. Nattmat ble en stor suksess, og antakelig er det flere i selskapslyden som priser seg  takknemlig for litt mat i magen som avslutning,  i stedet før en skarp irish coffee. 

Det er lenge siden jeg har sittet oppe utover natta og morrasida som i går. Latter, dans, diskusjoner, betroelser og mye moro med gode venner. Det kan neppe bli bedre enn så, en sommerkveld i Trøndelag i juni. Månen lyste stoor og gul over åskammen på Sneve, og det var så lyst at solcellepærene måtte få litt hjelp for å skinne for oss. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Lite mygg, men en del knott, kunne skremt inn gjestene, men jeg hadde kjøpt en myggskremmer med gasspatron på Coop,  og den syntes å virke. 

Spørs om jeg bør investere i en ekstra,  siden den ikke dekker et så stort areal..

Nå blir det befriende deilig med søvn og hvile, etter en fenomenal helg! Sliten er bare fornavnet. Men så absolutt verdt slit og utmattelse for en periode etterpå!!

I dag lager jeg mat. 

I morgen skal vi ha feiring av ektemannens 40-årsdag. Det kommer ikke så veldig mange, bare noen og tjue, og det er jo ikke flere enn ett middels stort familieselskap hjemme på Hadeland. 

Jeg lager koldtbord denne gangen. Det er jeg vokst opp med i alle selskaper. Jeg elsker det!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Alle får forsyne seg med det de selv liker. Ingen tilrettelegging for allergier eller ønsker, bare god mat, det meste laget fra bunnen av meg. Normalt sett ville det nok blitt servert sodd her i huset, siden det er det som er festmat i Trøndelag. 

Da vi døpte barna våre så hadde vi sodd i den første dåpen og steik i den andre. I bryllupet vårt hadde vi steik til middag og sodd til nattmat. Denne gangen får soddet fri, og det blir Hadelandsk servering “all the way”.

Om jeg skal være litt ubeskjeden så må jeg si at jeg ikke er så verst til å lage mat. Jeg er veldig glad i tradisjonsmat, og det blir derfor et koldtbord som min mor og bestemor ville laget (med unntak av kabaret, som jeg aldri har hatt særlig sansen for). Men bortsett fra akkurat det, og hjemmebakt lefse, som jeg ikke har hatt ork til å lage, så blir det elgkarbonader (som i rettferdighetens navn, mannen stekte i går), spekemat, roastbeef med remulade, eggerøre, røkelaks, ostefat, potetsalat, waldorfsalat, salat og deilig brød fra bakeriet.

Til dessert blir det bær med krem og vaniljesaus.

Og til kaffen så har jeg fått slekt og venner til å bake med seg kaker, i tillegg til den pavlovaen og karamellpuddingene (med min kjære tante Karis oppskrift) jeg har laget. 

Jeg gleder meg!! Jeg elsker å lage selskap og hygge for de jeg kjenner. Vi skal for første gang bruke damaskdukene vi fikk i bryllupsgave også. De er laget på Grinakervev, og er helt nydelige. Med glass fra Hadeland glassverk, så kunne nok gjennomføringen like gjerne vært heme på Jevnaker. 

I dag gjelder det å porsjonere kreftene slik at jeg har overskudd igjen til i morra. Etter modell fra min egen datter og hennes selskap for ei drøy ukes tid siden, så skal jeg kommandere gjengen rundt meg, og i tillegg kommer superSøstra mi i kveld. Hun er fenomenal til å ta i et tak. Hun er oppdratt i samme ånd og hjem som meg selv, og vet akkurat hvordan det skal være. Det samme gjør min kjære forlover som også setter kursen over Dovre for å feire sammen med oss. Dreamteam der altså!