I går startet dagen klokka kvart på seks, med en kropp som hadde tenkt at jeg skulle få svi for aktivitetene jeg har holdt på med i helga. Magen føltes som det vokste piggtråd inni der, muskulaturen var så stiv som om jeg hadde gjennomført et triathlon, og hodet banket som det satt et hardrockband og øvet bak pannebrasken. – En ganske dårlig start på uka, vil jeg si.

Heldigvis så har jeg hjelpemidler i nattbordskuffen, og etter å ha hivd innpå en real dose hurtigvirkende smertestillende, kombinert med migrenemedisin, så la jeg meg tilbake på puta og ventet på at virkningen skulle slå inn.

Når man har intense smerter, så føles lindring som en befrielse, selv om jeg også kjenner på frykten for avhengighet. Jeg er livredd for å bli rusmisbruker, i stedet for slik det forhåpentligvis er nå, at jeg er under medisinsk behandling (og dermed “bare bruker”). 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Bruk og misbruk, balansegangen er smal og krevende. For NÅR går man fra å være fysisk avhengig, slik jeg absolutt er nå, til også å få en psykisk avhengighet? Kan man dra den linjen? HVEM skal dra den linjen?

Jeg har snakket med flere av behandlerne mine om problematikken. Frykten for å bli rusmisbruker er sterk, og jeg tok i en lang periode for lite medisiner, i følge legene, fordi jeg var så redd. Heldigvis så sier legene at så lenge jeg tar medisinene mot de sterke smertene, og ikke for rus, så er dette den beste (og eneste) måten de kan hjelpe meg med å ha en så smerteredusert og velfungerende hverdag som mulig. Og ved å ha en tilfredsstillende stor nok dose med langtidsvirkende opioider, som holder de verste smertene i sjakk, så kan jeg fortsatt kjøre bil og leve så “normalt” som mulig. De har ingen alternativer som virker. Vi har prøvd…

Det er betryggende å høre, på en måte… At jeg ikke er misbruker.. .Men jeg liker virkelig ikke å føle hvor avhengig kroppen min er blitt. Hvis jeg glemmer å ta medisinene mine (noe som skjer oftere enn jeg burde), så sier kroppen i fra at nå, NÅ er du på hæla med dopinga. Jeg får rett og slett abstinenser, og i tillegg slår smertene beinhardt inn.  Det unngår jeg ved å holde dosen vedlike. 

Ved akutte smerter så har jeg hurtigvirkende medisiner som jeg tar. De virker i løpet av 15 minutter, og da kan jeg gå fra å være en forvridd bylt i fosterstilling, til en (mer) tilstedeværende mamma. Men, hvis jeg må benytte hurtig-utgaven, da kan jeg ikke kjøre bil. Så hvis jeg blir akutt dårlig, og skal hente i barnehagen, da må jeg enten hente før jeg tar pillene, eller jeg må avtale at svigerfar kan hente for meg. Gudskjelov har vi så god hjelp i nærheten, for uforutsigbarheten i hverdagen min er dessverre veldig stor. 

Så i går var en dag uten mulighet for bilkjøring, for min del. Jeg tilbragte store deler av dagen i senga, og når Sverre kom hjem fra skolen med bussen, så hadde vi noen timer med lekser, kos og hvile i sofaen, før han foreslo at pappa kunne kjøpe med pizza til middag. “Og så kan du gå og legge deg, mamma.” sier den fine gutten min. “Jeg kan se på “Flip Klipp” så lenge, til pappa og Sigrid kommer hjem.” Jeg får litt dårlig samvittighet når ungene mine kjenner meg så godt, og så blir jeg litt stolt over at de har sånn empati og omsorg. 

I dag er jeg heldigvis bedre, og kan forhåpentligvis klare meg med “normaldosen”. Og kanskje, hvis jeg hviler meg godt midt på dagen, så kan jeg bli med ungene på årets første karusellrenn i kveld. Jeg vet de gjerne vil at jeg er der og ser på, og jeg vil veldig gjerne være der selv også. 

Kryss fingrene for meg, og ha en fin dag der du er! 

Anne Marit 

Denne helga har vi besøk av broren og nevøen min. Ungene var helt i himmelrik når besøket entret dørstokken, og støynivået har slått godt inn på richters skala både i går og i dag. Alle tre ville sove på samme rom, slik de gjør når vi er på Jevnaker, og siden Sverre har sovesofa på rommet sitt, så ordnet de opp selv. 

Resultatet var at alle tre var i full sving klokka seks, for da våknet Sverre av ren fryd over at Adrian endelig hadde kommet på besøk. I to og en halv time prøvde vi voksne å late som vi ikke hørte småkrangling, nettbrett og høy stemning, før jeg ga dem i oppgave å smøre seg polarbrød med nugatti til frokost. Det holdt dem selvgående ei stund til. Men til slutt var jeg såpass lei av den høye lyden at jeg stod opp, fikk på dem uteklær og sendte dem ut døra for å ta for seg av all snøen som har kommet det siste døgnet. 

Alle var godt fornøyd med løsningen. Både voksne og barn!

Sverre skulle i bursdag i turnhallen halv tolv, så da planla vi en bytur alle sammen. Rune fulgte Sverre, og vi fire andre dro på shopping på senteret. Andreas trengte storesøsters assistanse for å handle seg både sko og klær, og selv om ungene var ganske lei etter to butikker, ble humøret umiddelbart på topp med Cielos fantastiske is! 

Til middag skal vi kose oss med ribbe! Skikkelig festmat, laget helt fra bunn. 

Ribba har jeg saltet og pepret for et par dager siden, og den slengte jeg på  to timers damp, mens ungene lekte ute i snøen. 

Da vi dro til byen så skrudde jeg ned temperaturen til 75 grader, før jeg poppet svoren med grillen til slutt. 

Oppskrift til 5 personer. (Jeg slumpet og laget en mindre bolle i dag)

Viltsalat fra Anne-Brit (min svigerinnes mamma)

1 kopp røde druer, delt i to
1 kopp grønne druer, delt i to
1 Brokkolidusk i små buketter
1/4 grønn paprika i små terninger
1 kopp stangselleri i biter
1/4 kopp baconterninger (eller valnøtter, som jeg brukte i stedet)

Dressing:
1 boks rømme (3 dl)
Samme mengde majones (jeg bruker mindre, fordi jeg ikke er så glad i majonessmaken)
Litt creme fraiche 
1/4 kopp sukker (eller smak til etter egne preferanser)

Bland dressingen først, og ha i de andre ingrediensene. Voilà! Knallgod, frisk og veldig passende til alle kjøttretter!

Med hjemmelagede kjøttkaker, kokte poteter fra eget jorde, Anne-Brits brokkolisalat, skikkelig brun saus og surkål, så blir det ganefryd for hele gjengen! 

Ha en fin helg!

Etter at mann og barn hadde kommet seg avgårde til jobb, barnehage og skole, så satte jeg meg ned og gikk gjennom epost og Facebook.  Der lå det blant all reklame og søppel post blant annet bekreftelse på overnatting i forbindelse med tantes 60 års lag. Det blir kjempemoro, og jeg ser fram til å treffe familien igjen. På Facebook hadde påmeldinger til mitt eget 40 årslag begynt å renne inn, selv om det er mer enn et halvt år til vi skal ha feiring sammen, bestevenninne Nina og jeg. Vi må planlegge i god tid, siden både lokaler og musikk skal bookes, og dessuten blir det i ferien og da er det greit at folk veit om det.

Etter å ha pakket sammen pc’en så var jeg i kjelleren og la i ved, siden Rune fyrte opp i sentralovnen vår før han dro i dag. Jeg satte på en klesvask, etter å ha tatt ut ullpleddet som hadde fått en rask ullvask allerede før frokost, og jeg så på klokka og tenkte at det absolutt ville være smart med en dupp før jeg skal til byen. 

Det var da det begynte… hodet tok imot beskjeden om at det var på tide med hvile, med å stupe saltomortale inn i en lengre diskusjon med seg selv om den politiske statusen i landet akkurat nå. I sammensurium med dette begynte en annen del av hjernen å tenke på hvilke kaker (!) som vi burde ha i bursdagen. Herlig! Og innimellom så hadde jeg tankesprang over hva jeg må ha på butikken i dag, har jeg husket alt jeg skal sende til advokaten min, glemte jeg å si noe jeg burde ha sagt til journalisten jeg snakket med på mandag… og til slutt så ulmer magebetennelsen såpass kraftig at irritasjonen over helsevesenet får litt ekstra fuel mens jeg hiver innpå en smertestillende tablett…Og SÅNN fortsetter det…

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg blir faktisk helt svett og kvalm bare jeg tenker på hvor stort kaos det er i hodet mitt akkurat nå. Til slutt stod jeg opp og gikk i dusjen. Da kunne jeg i det minste gjøre noe fornuftig på autopilot, mens tankene fortsatte å rase. 

Nå ligger jeg på senga igjen og lurer på om det å skrive fra seg alle tankene i denne bloggen kanskje gir litt opprydning. 

1. Den politiske situasjonen vil få lite direkte konsekvenser for meg på kort sikt, tror jeg. At frp forhåpentligvis får mindre makt, og at flere avgjørelser må taes i Stortinget får jeg heller ikke til å bli negativt. Og på fredag får vi se den nye regjeringen. Det er interessante dager for en politisk nerd som meg.
2. Hvilke kaker vi skal ha på bordet i august bør være meg klekkende likegyldig akkurat nå, all den tid det er haugevis av tid til å avklare, endre og planlegge.
3. Skotørker, havrekjeks, joggesko til Sverre, bananer, melk oppvaskmaskintabletter, polarbrød til mat på fat på skolen i morgen, spagetti, yoghurt og cola på tilbud.
4. Ja, advokaten har alt han trenger etter den eposten jeg sendte i dagtidlig.
5. Journalisten  sender intervjuet til gjennomlesning,  og eventuelle mangler kan rettes da.
6. Og hvis magen fortsatt er ugrei over helga så får jeg ta kontakt med fastlegen da.

Sånn…

Nå prøver jeg på en ny dupp… uten hodet fullt av tull. Natta!!

I går hadde vi en super familiedag! Egentlig skulle vi til Steinkjer på bowling, men fordi alle banene var bortleid til Røde kors i tre timer, så stod vi i “gå-bort-klærne” og hadde ingenting å gjøre. Men en kjapp telefon senere så var vi på full fart mot det nyeste søskenbarnet på Levanger. “Dette er bedre enn bowling”, uttrykte storebror med et smil! 

Onkel stod i innkjørselen og skrudde opp Manchester United-skiltet sitt, som hadde blåst ned fra garasjen, og sammen gikk han og den ivrige juniorsupporteren i gang med å analysere kveldens derby, og det var ikke så optimistiske fraser som kom fra sofaen. Sverre fikk sitt eget skjerf av onkel til jul, og er nok tilstrekkelig involvert og innprentet til å ha tapt hjertet til United. Det synes jeg er helt fint, etter selv å ha funnet mitt engelske fotball-lag gjennom en ungdomsskoleforelskelse. Gutten fikk jeg aldri, men laget forble min favoritt, og nå følger sønnen etter. I dette huset heier vi altså på Manchester United og Rosenborg! Ferdig med det! Og Egge IL, så klart! 

Det er alltid koselig med familiebesøk, og jeg føler at hyppige visitter er et viktig grunnlag for at ungene skal få et tett og nært forhold både til tanter og onkler, men også til søskenbarna sine. Og med egne erfaringer og mine ekstremt tette bånd til egen familie, så er det en prioritering som jeg gjerne setter høyt. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Veslejenta er nå halvannen måned, og det er så moro å se hvor våken og interessert hun er. Begge søskenbarna fikk holde og kose med henne, og jeg både bysset og skiftet bleier med stor glede. Når vi i tillegg ble spurt om å være faddere for henne, ja da var dagen helt perfekt! 

Da vi kom hjem så var de andre søskenbarna hos farmor og farfar i kårhuset, og begge ungene forsvant avgårde for å leke. Jeg kjente at det var på tide med en hvil, og gikk og la meg. Jeg fikk ikke sove, for jeg kjente at jeg begynte å få magesmerter og bli kvalm. Tanken på reprise fra heisaturen for fjorten dager siden, var langt unna det jeg hadde lyst til, og jeg tok umiddelbart både smertestillende og kvalmestillende. Deretter fikk jeg heldigvis sove en stund, og selv om smertene fortsatt var sterke, så hadde kvalmen blitt mindre, men jeg orket ikke å stå opp. 

Rune og ungene spiste middag, og Sigrid kom og la seg inntil meg for å synge kveldssangene og deretter gikk hun og la seg. Når vi ligger i sengene våre så ser vi rett på hverandre, og vi kan lage “hemmelige koder”, noe som er veldig stas! Gutta skulle gjøre ferdig to lass med korn som skal på mølla på tirsdag, og forsvant avgårde etter Sigrid var kommet seg i pysjen. Da hun endelig sovnet så konkluderte jeg med at det sikkert var smart å få i seg litt næring, og jeg kreket meg ned på kjøkkenet og fikk i meg noen salte kjeks og litt potetgull. Det ble kveldsmaten for meg. 

Det er vanskelig å se hva som gjorde at jeg plutselig ble dårlig igjen i går. Jeg har ikke spist noe uvanlig, eller gjort noe som jeg ikke burde tåle. Og jeg har ingen anelse om hvordan jeg kan forhindre at det skjer igjen. Jeg sa på spøk til Rune at det kanskje er allergi mot søndager eller babyer, men jeg har ingen planer om å unngå noen av delene, og krysser fingrene for at det er noe raskt forbigående. Jeg kjenner det i magen i dag også, men nå er huset tomt, og jeg kan slappe av i hele dag. Kanskje magen bare får sånne “anfall” innimellom, eller kanskje det er den ubehandlede betennelsen i tykktarmen som gjør seg gjeldende. Jeg får vel svar på det når de blir ferdige med å analysere bildene, altså om en drøy måneds tid. Fristen var jo den 29. februar, så det er bare å smøre seg med tålmodighet.  

Jeg skal i hvertfall prøve å gjøre denne uka så fin som mulig, med eller uten vondt i magen. Og på fredag så kommer lillebroren min og nevøen min! Det er virkelig noe å se fram til! Og det er veldig viktig å ha noe å glede seg til! 

Hva gleder du deg til denne uka?

I dag har jeg vært hos fysioterapeuten, og etterpå så bestemte jeg meg for å rydde bort det siste av juledukene og julegardinene som har blitt liggende og hengende i mangel på krefter til å få det bort. De røde dukene er kastet til vask, og byttet ut med de nydelige hvite løperne og brikkene fra Grinakervev. 

Og så var det gardinene… Kan noen fortelle meg HVOR det har blitt av gardinene mine?? I boksen hvor julegardinene pleier å ligge, der jeg trodde de var puttet, ja der var de IKKE. Ikke har jeg funnet dem på vaskerommet, roterommet eller loftet heller… 

Jeg må ha lagt dem på et lurt sted, og glemt det. Det er så utrolig frustrerende at jeg ikke husker hvor. Jeg har dessverre fått dårligere hukommelse etter kreftbehandlingen. Jeg har pleid å ha stålkontroll på det aller meste av datoer, ting og tang, og ikke minst så har jeg da pleid å huske hva jeg har sett og hørt. Ikke helt sånn lenger nå. Jeg kan glemme at jeg har sett et program på tven, og når jeg ser det igjen så foresvever det meg at jeg kanskje har sett det før i det jeg oppdager at det er en reprise. Jeg fikk vite at søskenbarnet mitt skulle ha barn, og det glemte jeg og ble like overlykkelig da jeg fikk høre det igjen. Handlelister må jeg skrive etterhvert som jeg oppdager at det mangler noe, for ellers så kommer jeg hjem med det vi har fra før. Jeg mener, hvor mange pakker havregryn trenger vi?

Og nå er det altså gardinene… Jeg tror jeg har lagt dem i en pose, og kanskje Rune har båret dem på loftet. Problemet er at jeg ikke fant dem da jeg var oppå der og leita. Jeg ble riktignok ganske stressa av at tekokeren min stod og hylte fordi vannet kokte, men normalt sett så ville jeg visst hvilken pose eller boks de gardinene lå i. Nå er det blankt. 

Jeg må ta det med et smil, for det er heldigvis ikke noe alvorlig jeg har glemt, enda. At jeg ikke husker navnet til folk jeg har kjent i åresvis og sånn, det får dere bære over med. Jeg skylder på cellegifta, og det er nok dessverre sannhet i det. Fatiguen bidrar heller ikke så positivt, så jeg får bare bli flinkere til å notere det som er viktig. 

Derfor ber jeg om at dere ikke blir fornærma om jeg glemmer bursdagen deres, eller at det ikke er vond vilje når jeg har glemt navnet på ungene til naboen. Det kan vel hende det er flere enn meg som glemmer litt innimellom, og da får vi heller kose oss med reprisen av 10 på topp, mens vi scroller oss gjennom nyhetene på facebook for andre gang. 

Og har du et tips om hvor gardinene mine er, så send det a! Det blir dyrt å kjøpe nye til 5 vinduer og ei verandadør…

I dag har jeg vært hos fastlegen. Jeg har hatt henne som lege helt siden jeg flyttet hit, og vi kommer veldig godt overens. Det er kanskje ikke så rart siden vi er jevngamle og ungene våre også er det. Hun har fulgt meg opp gjennom begge svangerskapene, blodproppen og det var hun som oppdaget at jeg hadde kreft. Det er utrolig fint å ha en lege som tar meg på alvor, og som lytter til det jeg har å komme med. Ofte blir vi enige om både medisinering og hva vi skal prøve av behandling. I dag ble hun oppgitt på mine vegne over manglende tilbakemelding fra sykehuset etter tykktarmbetennelsen, og medisineringen min ble justert. 

Etterpå var jeg en kjapp tur på senteret og kjøpte ny støvsuger. Siden min gode hjelper dessverre ikke har anledning til å komme og vaske, siden hun har fått fast jobb, så tenkte jeg at en sånn trådløs liten sak kunne være til god hjelp for meg. Jeg ser for meg at det blir enklere å veive over både sofaen og golvet med den, enn å trekke fram det store og tunge monstrumet med ledning. Jeg har i hvertfall fått et mer håndterlig verktøy, så får vi se om det blir reinere hus av det. Om noen har tips om en flink og pålitelig vaskehjelp/vaskebyrå her på Steinkjer, så ta kontakt! (90553855 eller annemai(a)online.no) 

Poden hadde kort dag på skolen i dag, og hadde for første gang med besøk hjem med bussen. Det var veldig hyggelig, og gutta koste seg med ostesmørbrød og kakao før de heiv seg over leksene ved stuebordet. Etterpå spilte de sjakk, og hadde lengdehoppkonkurranse i andre etasje. Jeg var litt bekymra ei stund for om de kom til å hoppe gjennom rekkverket, men det gikk heldigvis bra. Når lillesøster og far kom hjem så fikk hele hurven pannekaker til middag, før de avrundet med Asterix og Obelix på tven mens jeg sov en påkrevet dupp. Rune kjørte besøket hjem, da han allikevel skulle på møte på skistadion klokka seks. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det var da utfordringene begynte. Ungene satt i sofaen og kikket på nettbrett, og jeg ga beskjed om at når episoden var slutt, da var det nok skjerm for i dag. Og mens lillesøster begynte å slå hjul på stuegolvet så lurte storebror seg til å se ennå mer. Sånt blir det krangel av. Når han i tillegg trasset fordi pappaen var borte og ikke kunne legge ham, ja da endte det med snørr og tårer. 

Det er krevende å kjenne at jeg mangler tålmodighet. På slutten av dagen så er jeg som regel ganske sliten, selv om jeg har hvilt ettermiddagsdupp. Ungene er også trøtte og stemningen blir fort lite koselig. I kveld var intet unntak. 

Mamma og pappa har pleid å si at det ikke er lurt å legge seg som uvenner. Det er et råd jeg gjerne vil prøve å følge. Å snakke ut om problemer og uoverenskomster før man legger seg til å sove, gjør det så mye bedre og enklere å få blund på øynene. Og heldigvis så kom Sverre og satt i fanget mitt og koste før han frivillig og helt rolig gikk til sengs. Det er fint å kunne be om unnskyldning for oss begge to, tror jeg. Jeg følte meg i allefall mye bedre etterpå. Det er ikke så lett å ha en mamma som ikke orker alt som de fleste andre mammaer orker, og det er ikke så enkelt å være den mammaen heller. 

Heldigvis så vet jeg at det krangles i alle hjem, og at det viktigste er å bli venner igjen og å fortelle ungene at uansett hvor mye vi kjefter eller krangler så elsker vi dem akkurat like mye som før. De kan aldri gjøre noe som tar bort den kjærligheten. 

Så får det heller gå ei kule varmt innimellom. Det går fort over! 

I dag skal Sverre gå sitt aller første skikkelige skirenn. Han har knapt sovet i natt, og gleder seg noe aldeles enormt til å bekle første etappe i Snåsastafetten, som går av stabelen i Bjørgan. Stappfulle av mammas formaninger, ekstra sett varme og tørre klær og hver sin kos og suss, forsvant de avgårde med nysmurte ski og varm saft i termos. 

Det er ikke så fint rennvær, men det kommer ikke til å stå på iver og innsats fra han som er mer enn klar, og som har lagt opp taktikken etter Klæbo-metoden. “Mamma, æ ska lægg mæ bakerst, og ta dæm i spurten!” Jeg gleder meg til å få høre hvordan det går underveis! 

Allerede i går så var Sigrid klar for mamma-dag. “Vi ska kose oss vi, mamma! Bare oss to!” Det er så trivelig når vi kroer oss sammen i godstolen med litt snacks og en fin film. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

–

Nå har vi faktisk akkurat rydda bort juletreet. Resten av pynten får stå til jeg får mer bærehjelp, men nåledrysset er vekk. Det blir litt mørkt i kroken ved muren, men det blir unektelig bedre plass i stua også. Etterpå skal vi bort i kårhuset og se på jula, før de rydder den ut, de også. Jeg har faktisk ikke vært der i det heletatt i hele jula. Formen og sjukdom har satt stopper for besøk, rett og slett. Men i dag skal vi gå bort og hjelpe dem med å bli kvitt de siste julekakene, veslejenta og jeg. 

Det blir ellers en rolig dag. Jeg merker at bare den lille anstrengelsen vi har hatt med juletreet er mer enn nok for meg på en dag. Heldigvis så har jeg lite eller ingen planer framover, og kan la ting ta den tida det tar. Selv om tålmodigheten holdet på å drive meg fra vettet. 

Ha en fin søndag! 

Etter hjemkomst fra sykehuset på tirsdag, så har behovet for hvile og ro vært ekstra påtakelig. Matinntaket har begrensa seg til salte kjeks, Pringles og rista loff. Litt frukt og Te, vann og cola. Omtrent samme kostholdet som jeg hadde da jeg gikk på cellegift. 

Det var flere flashback fra den perioden i løpet av dette sykehusoppholdet. Kvalmen og kanylene i armene. Utmattelsen. Diaré som jeg bare nevner, uten å komme med flere detaljer. Da jeg hadde kreftbehandling så hadde jeg diare konstant. Og total mangel på matlyst.

Jeg hadde heldigvis nesten helt glemt hvor ille det var, og innrømmer at det var noen tanker som jeg måtte jobbe litt med, mens jeg lå på isolert rom og hadde god tid til refleksjon. 

Fatiguen har fått god næring av sykdommen og dette sykehusoppholdet, og forlanger enda mer hvile enn normalt. Jeg sover stort sett hele dagen, og en lang dupp på ettermiddaen også. Det er ikke store greiene jeg orker å bidra med, men lovnaden om å få tatt hull i ørene på veslejenta, den har jeg prioritert å bruke krefter på. Og i går kom jeg og hentet henne i barnehagen og vi dro til frisøren.

Det var ei spent og lavmælt lita jente som fant seg rosa blomsterdobber og satte seg rolig i frisørstolen.

Siri og Terese på Trend er både nøyaktige, erfarne og trygge, og med hvert sitt øre og hver sin “tang” ble begge øredobbene satt i nøyaktig samtidig, og den tøffe jenta mi hverken gråt eller klaget. Rett i ryggen, og stolt som bare det, betalte hun selv med gavekortet hun hadde fått i julegave av mamma og pappa. 

Nå går hun rundt og speiler seg, og ser fram til bursdagsfeiring i morra, for ei venninne som blir seks! 

Jeg skal kjøre henne, og bør derfor snart la Jon Blund få overtaket. Ha en fin helg!

Legevisitten i går var av det kjappe slaget. “Siden du er bedre nå så tenker vi at du snart kan dra hjem. Vi ser at det er en betennelse i tykktarmen, men vi tror den stammer fra stråleskadene dine. Vi har ikke sammenliknet bildene fra CT med de gamle bildene, men vi antar at det er noe du har fra før. Og det akutte mener vi er virus.” 

“Javel?, sa jeg,  “Jeg har aldri hørt om noen betennelse i tarmen før, så det vil jeg gjerne at dere sjekker ut. Jeg vil jo gjerne få noe for betennelsen hvis den er av nyere dato.” “EEhh” sier overlegen… “Ja, det skal vi selvsagt sjekke ut før du drar…” 

Så hører jeg ingen ting mer før en sykepleier, fortsatt iført munnbind og hansker, kommer inn med medisinene de har blitt forsinket med. Klokka er to, og jeg skulle egentlig hatt dem klokka tolv. “Det er litt kaos her”, sier hun og beklager. “Det er ikke noe problem”, svarer jeg. “Jeg ordner meg selv, jeg. Har dere hørt noe mer om svar på CT-prøvene? Skal jeg ha antibiotika før jeg drar hjem?” “De sitter i møte, så jeg får ikke tak i dem. Men jeg skal prøve igjen. Men hva tenker du om hjemreise?”

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

I følge sykepleieren så er det ikke økonomi til å sende meg hjem med drosje, så det må bli tog, siden mannen ikke har mulighet til å hente meg. Det er henting av ungene som må prioriteres for hans del. Jeg spør hva de tenker om smittefaren, men den trumfes visst av økonomien. Jeg sjekker togtidene på telefonen min, og ser at jeg må rekke toget som går 1443 og jeg er fortsatt i sykehusskjorte. Vi blir enige om at jeg skal ta drosje til stasjonen ti på halv tre, og sykepleieren går for å snakke med kontordama, mens jeg begynner å finne fram tingene mine. To minutter etterpå kommer hun løpende inn og sier at det er en bil ved inngangen som skal kjøre meg til stasjonen. Jeg hiver på meg klærne og samler sakene mine. Sykepleieren er stressa og beklager at jeg ikke får med meg papirene mine, men at de blir ettersendt i posten. Jeg er mest opptatt av å få komme hjem, og løper ned trappa til resepsjonen. Jeg tenker at jeg får ringe tilbake i morgen for å finne ut av det med medisineringa.

Utenfor inngangen står det to biler som lesser ut passasjerer, men ingen av dem har skilt på taket. Jeg blir redd for at bilen har kjørt, og går og snakker med resepsjonisten. Hun sier at den helt sikkert ikke har kommet enda, for det har ikke vært noen og spurt henne om navnet mitt. Jeg slipper skuldrene ned fra ørene, og haster innom Narvesen for å kjøpe en cola, og når jeg kommer tilbake til resepsjonen så kommer det en drosje kjørende. Jeg går ut og spør om den er til meg, og det stemmer. I tillegg skal den ha med seg en annen passasjer som skal, – til Steinkjer. Jeg blir oppgitt, siden jeg egentlig kunne sittet på hele veien hjem, men i stedet må vente i en halvtime på stasjonen, og deretter ta toget.  Det er ingen åpning for å få skyss hele veien, selv om bilen skal kjøre samme ruta. Det er litt frustrerende. Det plager meg å tenke på om jeg er smittsom, og jeg er takknemlig for at det ikke er fullt hverken på venterommet eller på toget. Det var kanskje greit at jeg ikke ble klemt inn i drosjen med en annen syk mann som absolutt ikke trengte virus. Han fortalte at han gikk til dialyse flere ganger i uka. 

Likevel føles det ganske feil at jeg i to dager er blitt isolert for å unngå å smitte andre mennesker, og selv om karantenetiden på 48 timer er langt unna, så blir jeg sendt hjem i et tog fullt av folk. Jeg passer på å holde meg langt unna de andre. Unner ingen en slik runde som jeg nettopp har vært igjennom. 

På stasjonen står Rune og venter på meg, og vi kjører innom både skolen og sfo for å hente ungene. Begge vil kaste seg rundt halsen min, men jeg holder dem på avstand og sier at jeg må bytte klær og dusje. Det er ubehagelig å føle seg full av bakterier og smitte, siden jeg ikke hadde noe ekstra klesskift med meg. 

Det aller første jeg gjør når jeg kommer inn er å gyve løs på badene og vaske og klore toaletter, vasker og dørklinker. Alle håndklær hives i maskinen på 90 grader sammen med klærne jeg stripper av meg på vaskerommet. Med bedre samvittighet og forhåpentligvis så smittefri jeg kan bli, så få jeg endelig en klem av ungene. De skal spise Grandiosa før de drar videre på trening. Jeg stuper til sengs, og er godt fornøyd med å få sove på min egen, deilige madrass. 

Matlysten er fortsatt sånn passe, og kvalmen lurer litt på meg sånn innimellom, så det blir nok lett kost med salte kjeks, loff og Pringles ei stund til… men det kan jo være greit etter ei lang jul også… aldri så galt at det ikke er godt for noe, heter det.

I dag får jeg ta kontakt med sykehuset og finne ut om jeg skal ha antibiotika. Og jeg krysser fingrene for at vi slipper unna noe mer smitte. Jeg trenger nok noen dager på å komme meg etter denne runden, men takk og pris så var det ikke noe alvorlige saker. 

Tusen takk for alle gode tanker og tilbakemeldinger. Setter stor pris på det! 

Anne Marit

Det er 68 ruter, tre ventiler og to lamper i taket på rom 316 A. Etter halvannet døgn på enerom, med korte visitter av hyggelige sykepleiere innpakket i gule beskyttelsesdrakter med munnbind og lilla hansker så begynner heldigvis formen å bli bedre.

Etter en super formiddag med skitur på stadion, hvor jeg for første gang på lenge hadde planker på beina,  jeg også, så var det ingenting som tilsa at jeg skulle ende opp her i løpet av kvelden. I to-tida gikk jeg og la meg for å hvile,  og jeg kjente at magen hadde tenkt å gi meg trøbbel. Jeg fikk ikke sove, for smertene ville ikke reagere på medisiner. 

Smertene økte og økte,  og klokka fem så ropte jeg på mannen min og sa at jeg måtte ringe legevakta. – Skal si deg at han ble tatt på senga… Liggende i fosterstilling, med sterke smerter, så ringte jeg 116 117, og med utgangspunkt i at jeg hadde store problemer med å bevege meg, og med min brokete forhistorie, så ble det sendt sykebil. Og selv om odelsgutten og faren hadde brøytet etter vi kom hjem fra skitur, så kom ikke ambulansen lenger enn halvveis opp i veien.

Støttet av to rødkledde engler så stavret jeg meg ned trappa og innom do, før jeg trippet ned bakken og inn i en ventende varm bil med båre og dyne og omsorg. 

Etter en kort stopp på legevakta, hvor det var svigerinna til svigerinna mi som hadde legevakt, og et ganske langt opphold på toalettet med kraftig diaré, ble vi videresendt til Levanger sykehus. Der ble jeg raskt fryktelig dårlig, og ble fort erklært mulig smittefarlig siden jeg hadde okkupert toalettet i lang tid med både diaré og oppkast.

Det er egne regler for smittepasienter… isolasjon fra andre pasienter, og strenge forhåndsregler for de som kommer i kontakt med meg og mitt. Det er betryggende! Og selv om de ganske raskt antok at det var gastroenteritt, eller omgangssyke som jeg ville kalt det, så har jeg jo en forhistorie som gjør at de sjekker litt ekstra. 

Den sprøyteskrekken jeg hadde i mange år, er heldigvis ganske kurert etter de rundene jeg har vært gjennom før, for det ble mange stikk med blodprøver, blodgass, veneflon og crp på søndagskvelden. 

Heldigvis fikk jeg kvalmestillende medisin rett i blodet,  og selv om magesmertene fortsatt var kraftige, så kunne jeg etterhvert slappe godt av med smertelindring. Kvart på tolv så ble jeg trillet opp på kirurgisk avdeling,  iført munnbind og ledsaget av gulinnpakket sykepleier. 

Og her har jeg altså ligget siden.  Legene ville ha en CT av magen, sånn for sikkerhets skyld. Og jeg har også vært så dårlig at den eneste næringa jeg har fått i meg, har kommet gjennom en slange i armen. 

I dag er jeg gudskjelov bedre, og har inntatt både kjeks og cola. Når legevisitten kommer etterpå så håper jeg at jeg blir erklært smittefri og så frisk som jeg kan bli, med det utgangspunktet jeg har. Og at jeg snart får komme hjem til min egen seng!! 

Så Noro-viruset er altså på ferde, folkens… vask hender og hold deg for munnen når du hoster!