Nå er det heldigvis avgjort at vi skal fortsette de strenge tiltakene for å begrense covid-19, til over påske. Jeg innrømmer at jeg ble letta, jeg! Dersom myndighetene hadde sluppet opp på restriksjonene, så hadde jeg og mange flere, valgt å holde barna hjemme likevel. Situasjonen er fortsatt svært alvorlig, og vi må ha is i magen ei god stund framover. 

Og selv om jeg ikke normalt sett er en ivrig tilhenger av dagens regjering, så heier jeg på Erna og Bent om dagen, og er svært glad for at det er Monika og ikke populisten fra Frp som styrer justisdepartementet. At det i tillegg ligger en bred enighet som også inkluderer Frp og Rødt, i bunn for arbeidet, er en styrke for landet vårt. Og her må det gis ros til hele det politiske landskapet, selv om jeg hører at det er krevende for enkelte å holde seg i tømme, blant annet med tanke på hytteforbudet. 

Kriser er krevende, enten de rammer enkeltpersoner eller et helt verdenssamfunn. Og om det var noe jeg lærte da jeg var syk, så var det å ta en dag om gangen. Likevel planla jeg for alle eventualiteter inne i hodet. La meg si det sånn at jeg allerede har planlagt både egen begravelse og dattera sitt bryllup, og det meste i mellom. Heldigvis så er det stor sjanse for at jeg får bruk for begge deler. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Nå må også Norge, og verden, legge planer for alle eventualiteter. Både på kort sikt, men også hvordan vi skal plukke opp bitene og legge dem på nytt, etter den verste stormen er over. Blant annet så må vi finne ut hva vi må gjøre annerledes, for å unngå å havne i samme krisen igjen? Den store evalueringen vil peke på behov for store endringer i måten vi bygger beredskap på. Det er en av de tingene som er bra med denne pandemien. 

Mange av oss har, i mange år, snakket med store bokstaver for å advare mot manglende selvforsyning. Dessverre har troen på kjøpekraft og markedsliberalisme stått over all fornuft. Det er absurd at norske bønder, og yrkesbrødre i andre land, ikke utnytter produksjonspotensialet som finnes i verden, fordi økonomien har gjort det ulønnsomt. Dette til tross for at verden har barn som sulter i hjel, hver dag. 

Nå vil matproduksjonen i landet vårt vil få en ny posisjon, – er min spådom. Alt for lenge har samfunnet stolt blindt på at verdensmarkedet vil sørge for at de som har penger, kan få kjøpe det de vil. Og at det vil være nok mat å få kjøpt for de som kan betale for seg. Prisene vil normalt sett være mye lavere i land med helt andre forutsetninger enn i denne kalde, ugjestmilde steinrøysa, hvor kun 3 prosent av arealet kan brukes til matproduksjon, og derfor er det samfunnsøkonomisk lønnsomt å legge ned norsk landbruk og heller kjøpe det vi trenger. 

Men nå ser vi at ting snur på seg. De aller fleste vil sørge for sine egne først, og når grensene blir mindre åpne, vil tilgangen på import bli betydelig begrenset. Og om det ikke er nok, så ser vi at andre land har enorme utfordringer med antibiotikaresistente bakterier, som er en faktor i de store prosentene med dødsfall, også for covid-19. En av grunnene til dette er den utstrakte bruken av antibiotika i matproduksjon over nesten hele verden, og spesielt i land med stor eksport.

I Norge har vi en holdning om at vi behandler med antibiotika, dersom det oppstår sykdom. Mens det «normale», er å forebygge sykdom ved å benytte antibiotika i fôret til dyra. På denne måten er kjøttet som spises også fullt av antibiotika, og det kan skapes resistens i både folk og dyr. Foreløpig så ligger vi langt foran resten på dette området, og det skal vi være veldig takknemlige for!

Her er en film fra Bondebladet, som forteller historien på en god måte, og jeg anbefaler den som kveldslektyre. 

Ha en fin kveld!

Ja, jeg har gitt opp alle de folka som ikke forstår alvoret i denne ufattelige krisen vi står oppe i. De som samler seg som fluer på et fluepapir, enten i skiløyper, på fotballbanen og i kø for å komme på polet, eller de som prøver seg på å melde flytting for å omgå reglene for opphold på hytta. Heller ikke klagingen over ugreie forhold for hjemmekontor, manglende sosialt samvær eller at det er tomt for gjær, gjør nevneverdig inntrykk.

Den normale meg, ville hisset seg opp, skrevet innlegg, kjefta og styra på, men det er helt åpenbart at det overhodet ikke gir effekt, så derfor gidder jeg ikke. De som trosser regler og anbefalinger, er helt inneforstått med at de gjør det, og da er det helt likegyldig hva både jeg, og alle andre, mener om saken. 

Det er nok av andre ting å bruke kreftene sine på om dagen, rett og slett. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Som så mange andre, så jobber jeg dobbelt skift, og vel så det. Den vanlige “jobben”, som er å holde hodet over vannet, ved hjelp av hvile og ro, den har fått noen ekstra utfordringer, kan vi si. 

Men, som alle andre, så må også jeg bidra i den store dugnaden. Familien vår må finne gode og langsiktige løsninger, som hindrer at vi går løs på hverandre, og at mamma går ned for telling. 

Så langt, har vi prøvd å holde oss unna farmor og farfar i nabohuset, men i dag kom gudskjelov svigermor oss til unnsetning, og hadde utelek med ungene, mens jeg sov. I morgen har hun også tatt på seg utetime, og jeg priser meg lykkelig over å ha slik uvurderlig hjelp. 

Ellers så er vi innstilt på at dette blir langvarig, og at det neppe vil bli skole igjen før til høsten. For oss som “bare” har èn skoleunge, som “bare” går i andreklasse, så skal vi klare å undervise ham i det han skulle ha lært, ved hjelp av de gode timeplanene som lærerne sender oss. Det hadde vært mye verre hvis det var matematikk for videregående, eller høyskoleundervisning som var på tapeten. All ære til de som har slike oppgaver de må forsere.

Det er en uvirkelig situasjon vi er havnet i, på veldig kort tid. Dagene ruller avgårde som i et steinras, og det gjelder å legge seg på sida, og rulle med. Det er ikke så rart at vi kommer til å bli ganske svimle, når vi endelig kommer til bunnen av dalen. Derfra må vi rett og slett bare begynne å klatre på nytt. 

Til vi kommer dit, må vi gjøre som vi får beskjed om. Det er ikke rom for egne tolkninger, skulking eller opponering, akkurat nå. 

Lykke til med ei ny uke i unntakstilstand. Ta vare på hverandre! 

Hvem hadde trodd at samfunnet vårt skulle stenges, så å si fullstendig, på ei uke? At vi ikke skulle møte hverandre, ikke gå på jobb, og ikke på skole… At milliarder av mennesker, ja en hel verden, brått står ovenfor ett helt nytt verdensbilde. Alle beveger vi oss i ukjent terreng, og ingen vet hva som kommer bak svingen. Hvordan ser verden ut om ei uke? Om en måned? Om et år?

Var det egentlig noen som var forberedt på noe som dette? Når man ser hvor ulikt de forskjellige landene responderer på krisen, så må man jo spørre seg. Og det er jo ikke slik at dette ikke har skjedd før? Historien gjentar seg, – alltid. Verden har møtt pandemier gjennom alle tider, men aldri har et virus spredd seg i en slik hastighet tidligere. Verden er brått blitt så bitteliten, fordi vi flyr fra kontinent til kontinent, og bærer smitten med oss. 

I dette landet er vi så heldige at vi har en statskasse som kan hjelpe oss, så vi kan holde økonomien flytende. Ja, mange vil møte økonomiske katastrofer for den enkelte, og dennes familie. Mange vil ikke ha et arbeid å komme tilbake til, og noen vil kanskje gå konkurs. Det er en enorm påkjenning, selvfølgelig, men i denne sammenhengen så blir det dessverre bare småtterier. Vi vil klare oss i så måte.

Mange kommer også til å dø. Både i Norge, og over hele verden. Her jobber myndighetene for at vi skal spre sykdomsutbruddet over en lang periode, nettopp for at færrest mulig skal dø. Begrensningene ligger i helsevesenet, og i mangel på materiell og personell. Dette til tross for at vi i utgangspunktet har penger nok til å kjøpe det vi trenger. Men ingen kan selge oss det. Tenk litt på den, alle markedsliberalister. Det hjelper altså ikke å ha milliarder på bok, når det ikke er noe å kjøpe. 

Dette bør bli en GIGANTISK oppvekker for absolutt alle. Selvforsyningsprinsippet er ikke lenger noe som staten sørger for. Det er mange eksempler på at vi er avhengige av vareleveranser på verdensmarkedet for å holde liv i befolkningen. I disse krisetider må vi ta lærdom, og på sikt må vi bygge opp igjen det som er blitt tatt bort, over år med ignoranse for de generelle basisbehovene. Matproduksjon og helseberedskap som er spredd over hele landet, er bare noen av eksemplene som er blitt, eller er i ferd med å bli, borte.

I mellomtiden så knyter det seg i magen, når jeg tenker på hvordan det blir når viruset når ressurssvake og tett befolkede land. Ikke minst flyktningeleiren i Moria, på Lesvos og grensa mellom Tyrkia og Hellas, for å nevne noen. Nå er alle land opptatt av å ivareta sine egne borgere og sitt eget lands utfordringer. Det blir lite til overs for de som kanskje trenger det aller mest. 

Heldigvis vender vi oss til det meste. Det som var helt utenkelig for en uke siden, er nå hverdagen. Hjemmeskole og hjemmekontor vil gå seg til. Det sosiale behovet må dekkes elektronisk. Og vi må legge skjebnen i hverandres, og myndighetenes hender. Sammen skal vi klare dette! 

Anne Marit 

Har du aldri gjort noe dumt? Noe som du tenkte at var skikkelig smart i det øyeblikket du sa, eller gjorde det, men så oppdaget du at det overhodet ikke ble som du hadde tenkt. Reaksjonene fra omverdenen kom overraskende på deg, for du mente jo faktisk å gjøre vel…

Jeg har gjort skikkelig mange dumme ting i mitt liv. Jeg har såret folk, og jeg har blitt sint for ting som jeg i ettertid har forstått at berodde på en misforståelse. Da må jeg be om unnskyldning, og det gjør jeg med glede. Det har faktisk blitt mye enklere med åra, – å be om unnskyldning. Da jeg var yngre så var det en enorm prestisje for meg å ikke ta feil. På russekortet mitt så stod det: «Det finnes to typer mennesker, det er de som tar feil, og de som er enige med meg!». 

Nå velger jeg å tro at jeg er mer åpen for nye argumenter, jeg lytter gjerne til de som kan mer enn meg, og jeg kan bytte mening uten å gremmes. Det klapper jeg meg på skuldra for! 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I bibelen så står det «La den uten skyld, kaste første stein». Ingen av oss er feilfrie, men vi er skikkelig flinke til å påpeke andres idioti. Jeg også. Hva med deg?

Men nå er det tida for å være litt rause! Alle kan gjøre feil, men vi kan absolutt rette opp feilene våre. 

La oss ta for oss to utskjelte grupper, de siste dagene. 

Hytteturistene først. 

Noen av de som dro på hytta, gjorde det før det kom anbefalinger om å holde seg hjemme. De må nå få lov til å komme hjem, uten at noen kjefter eller skuler på dem. De har fulgt anbefalingene og kunne ikke for at de havnet i en slik situasjon. 

Også de som trosset anbefalingene, og reiste avgårde etter de første retningslinjene kom. De kan også ta til fornuft og reise hjem nå. Det er en styrke å innse egne feilgrep, og så får man da lære av det til en annen gang!

Men de som IKKE følger retningslinjene, etter de nye, sterke anmodingene, og ikke minst etter at det nå kommer en ny forskrift… Ja, de bør VIRKELIG føle på hytteskammen, og den manglende solidariteten de viser for samfunnet og sine medmennesker. Dem har jeg ingen unnskyldning for, og jeg gremmes over manglende virkelighetsforståelse og manglende dugnadsånd. De burde virkelig skamme seg! 

Og så finnes det noen som har familiemedlemmer som jobber i de samfunnskritiske stillingene, og som på den måten er ekstra utsatt, og disse ønsker kanskje å skjerme barna sine fra eventuell smitte. I slike tilfeller så må vi være litt rause. Vi kan ikke skjære alle over en kam, som det heter. Det finnes noen grunner til å være på hytta, men de er ytterst få. Da må man gå i dialog med vertskommunen. Forklare situasjonen. Kanskje det er mulig å finne løsninger som er til beste for alle?

Og så til «hamstrerne». De som fyller handlekurvene med hermetikk og metervis med dopapir. Som er så redde inni seg, at de gjør alt de kan for å beskytte seg selv og familien sin, selv om det kan gå på bekostning av andre. Jeg tror mange av dem reagerte på impuls. Kanskje siger innsikten inn over dem når de får satt seg i sofaen, og slått på nyhetene. Heldigvis vil butikkhyllene fylles opp igjen, og det er ikke et stort problem. 

Det finnes også gode grunner til fulle handlevogner. Noen handler til en stor familie. Noen handler kanskje til andre i karantene, eller til naboen som er i utsatt gruppe. Vi kan ikke skule stygt på disse, for vi har vet ikke den bakenforliggende årsaken. Vi må være litt rause! 

Det er enkelt å hive seg på en bølge av fordømmelse, misnøye og harselas. Det gjør at vi føler oss litt bedre selv, kanskje? «Se på meg, jeg gjør alt riktig, jeg!» Det gir utrolig lite progresjon og det gjør neppe samfunnet noe godt. Vi må heller bistå hverandre, støtte hverandre og gi hverandre ett verbalt klapp på skuldra. 

«Så bra at du dro hjem fra hytta!»
«Så flott at du handlet til farmor!»

Det er i disse tider vi må unngå å skape konflikter mellom hverandre, og heller ha litt tålmodighet og forståelse for at andre reagerer og tenker annerledes enn oss. Bruk litt tid på å forklare hvorfor, i stedet for å fordømme.

Røde Kors har laget noen Koronavettregler, og de kan være en god hjelp i disse krevende tidene vil brått havnet i. 

Koronavett-reglene:

1. Følg myndighetenes råd til enhver tid, og husk at rådene kan endres på kort varsel. Bruk bare sikre kilder for informasjon om viruset og sykdommen, sjekk helsenorge.no.

2. Vår oppførsel kan redde liv. Ta ansvar for å unngå smittespredning. Vær nøye med håndhygiene og hold minst en meters avstand fra andre mennesker. Respekter reglene for karantene.

3. Aksepter egne og andres følelser, vi reagerer forskjellig i stressede situasjoner. Det er normalt å føle seg trist, lei, forvirret, bekymret eller sint under en krise.

4. Ikke bruk alkohol eller andre rusmidler for å takle en stresset situasjon. Håndter følelsene dine på en sunn måte.

5. Hold kontakt med venner og familie på telefon, epost eller sosiale medier, hvis du ikke kan være i kontakt med dem fysisk.

6. Vis omsorg og ta spesielt kontakt med noen du tror kan oppleve ensomhet. Ikke gå på besøk til noen som er i karantene eller isolasjon. Viruset kan ramme alle. Du må ikke bidra til at frykt for viruset fører til stigmatisering av enkeltmennesker eller grupper.

7. Ta vare på deg selv. Spis sunt, vær i aktivitet og få nok søvn også om du jobber hjemme eller er i karantene.

8. Gi deg tid til å koble av med film, bøker eller annet. Ikke bruk all tid på å følge med på sykdomsnyheter. Ikke sett deg selv eller andre i en situasjon hvor dere trenger hjelp fra helse- eller beredskapsressurser utenfor eget hjem.

9. Ikke dra på hytta eller annen reise. Det kan spre smitte og overbelaste lokal beredskap og helsetilbud.

(kilde: www.rodekors.no)

God klem og en digital blomsterkvast fra Anne Marit

Har du tenkt på det, der du sitter i bilen din, på vei til hytta di, som ligger i en kommune med 2500 innbyggere? Denne kommunen har naturlig nok ikke leger til fler enn sine egne, og kanskje knapt nok det. Det er mange små kommuner som har ubesatte legestillinger…

Men jeg er jo ikke syk, sier du. Dessuten hamstra jeg mat for hele turen, før jeg dro… Og da spør jeg deg, SERIØST? Du ser altså ikke problematikken i disse to setningene?

INGEN kan garantere for at man ikke blir syk. Du kan falle i trappa, for eksempel.. Da må du oppsøke den lokale legevakta likevel. Og siden du var innom butikken, før du dro, sammen med skikkelig mange andre, kan du da GARANTERE at ingen av disse smittet deg? Jeg tviler… og da kan du glatt sørge for å sette det begrensede personalet i den lille bygda i karantene, eller i verste fall så smitter du dem. Da kan de ikke lenger ta vare på de som trenger helsehjelp, fordi DU brøt reglene!

Vi kan ikke forvente at ungdommen skal avholde seg fra å samles, feste og generelt ellers gi blaffen i rådene fra helsemyndighetene, hvis vi ikke følger dem selv heller. Hvis du som forelder reiser på hytta, mot alle anbefalinger, da kan du bare glemme at poden, som du lar være igjen hjemme, ikke arrangerer en helsikes gigantisk smittefest for hele russekullet. Selv om du SA at han ikke fikk lov…

Å slutte seg til den store dugnaden, vil koste noe for oss alle. Noen rammes litt, og noen ofrer alt. Og noen kommer ikke til å være her når det endelig er over.

Det vil blant annet, gå hardt utover frilansere, reiselivsbransjen, kulturliv og en hel rekke andre.

Og de som MÅ jobbe, og som må utsette seg selv og familien sin for risiko, ved å sørge for at vi andre får de varene og tjenestene vi er helt avhengige av, – kommer til å jobbe dag og natt for en god del utakknemlige egoister, som akkurat deg!

Jobben vår nå, er å beskytte flokken! Det betyr at vi skal bidra med ALT vi kan, for å unngå at antallet smittede øker for raskt. Noen kommer til å dø. Noen har allerede dødd. Og vi kommer alle til å kjenne noen som ikke fikk lov til å være her lenger, når det en gang er over.  

Da er det så alt for enkelt å trekke på skuldrene og si at det bare er gamle folk, likevel.  De skulle jo snart dø uansett, eller hva?

Men det er jo ikke sant.  Kanskje det er den lille nabojenta med astma som ikke klarer seg. Hun med det store smilet og de røde krøllene. Eller onkel Bjørn, som nettopp har overlevd en forferdelig runde kreft, og som skulle bli pappa om to måneder… Og hva med mormor? Hun som har vært der i hele ditt liv?  Som lager verdens beste vafler? Kanskje du ALDRI får smake de vaflene igjen,  fordi du heller dro på hytta? Eller du fulgte ikke de andre retningslinjene som vi er pålagt å følge. Det er ikke frivillig, dette her.

Hvordan vil du føle deg, hvis du må følge begravelsen på Skype, fordi antallet mennesker i kirka er begrenset? Og så vet du, at du trosset advarslene, fordi du visste best, ja dermed DREPTE du, indirekte, mormor? Fordi det var fullt på sykehuset og ikke nok helsepersonell til å ta vare på alle som ble syke. Fordi smitten fikk bre seg, ved hjelp av egoistsmittere, som ikke godtar reglene. 

Så, ikke tru at du vet bedre enn helsemyndighetene! Prøv å sette deg selv i vertskommunen for hytta di sin situasjon? Prøv å se lenger enn dine egne ønsker og behov, for vi er nå helt avhengige av disiplin i rekkene. Dette er tiden for å tenke på andre!

Ta vare på mormor, onkel Bjørn og lille Emma i nabohuset, det er disse vi skal skjerme og redde!

Gjør som du får beskjed om, og ta vare på hverandre! 

Dagen startet med at gubben vasket og ryddet kontoret. Det trengtes, for det har i hovedsak blitt brukt til oppbevaring og roterom. I tillegg har jeg sovet der inne, når det har blitt for trangt og folksomt i senga vår. Nå er rommet blitt avdeling for fylkesmannen, altså kongens forlengede arm, om man skal være veldig offisiell… 

Ungene har store forventninger til hjemmeskole og hjemmebarnehage. Allerede klokka åtte hadde skolegutten gjort en masse oppgaver på læringsbrettet, med lillesøster som ivrig medhjelper. Tålmodigheten, er derimot en utfordring, og etter et kvarter så kom de ramlende ned trappa for å ha innegym i stua! Dribling og skuddtrening bre raskt avvist av rektor, som i stedet satte på en læringsvideo fra nrk, Villmarksbarna. Etter en episode, var interessen helt borte, og vi måtte komme på noe annet. 

Heldigvis var det kommet brev fra bestemor i posten i går, som vi ikke hadde lest enda. Det ble en fin leseøvelse for i dag. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det kommer til å bli to krevende uker, det merker jeg allerede nå. Klokka er halv ti, og forventningene om aktivisering må dempes. Jeg kommer til å bli koko, hvis jeg skal fungere som lærer, rektor, lekekamerat, aktivitør, kokke og mamma. Nå har jeg satt dem i gang med henholdsvis perling og sjakk, og håper det varer litt mer enn ti minutter. 

Etterpå blir det en lang utetime. Det har kommet bra med snø i natt, og det er fine forhold for aking og utelek. Vi merker også at det er helt minimalt med trafikk på E6 i dag, så det er unormalt stille. 

Lykke til med hjemmedager, alle sammen! 

Okei, jeg innrømmer at jeg tok ganske lett på coronaviruset i begynnelsen. Jeg synes hysteriet gikk over alle støvleskaft, at media hauset opp frykt og uhygge for noe som ikke var verre enn influensa. 

Jeg tok feil. Og jeg er livredd for at det er enda flere som har vært like dumme som meg. Som tror at vi vet bedre, og som tenker at det er jo ikke farlig. 

Dessverre ER det farlig. Det er farlig for sånne som meg, folk som har kreft, eller som har andre sykdommer som fører med seg nedsatt immunforsvar. Og for de som er gamle, de som er syke og for de som av ulike årsaker ikke har helse som tåler slike påkjenninger. DU kjenner helt sikkert noen! Bestemora di, eller den lille datteren din. Naboen, kompisen eller søskenbarnet ditt. De trenger at DU tar ansvar nå!!

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg er heldigvis ikke like utsatt som da jeg gikk på cellegift, men jeg bør nok fortsatt gjøre det jeg kan for å unngå corona. 

ALLE bør gjøre det vi kan for å unngå corona. Og vi bør virkelig gjøre absolutt alt vi kan for å beskytte flokken. 

Jeg blir altså så forbanna når jeg ser at folk gir blaffen i å holde karantenene. De går ikke på jobb, men å spre viruset på treningssenteret og i butikken ser de ingen problemer med… Og når passasjerene på et fly fra Nord-Italia blir intervjuet, så har ingen av dem planer om å holde seg hjemme… De har ikke tenkt å ta hensyn, selv om sjansen for at de er smittebærere, er svært stor. «Jeg er musiker og har ikke råd til å holde meg hjemme,» var det en som sa. Jeg forstår at det er krevende å tape penger, men når du har vært i virustette områder så må du faktisk sette flokken foran deg selv. 

Hvor mange er det på et fly? 300 personer, kanskje? Som kan smitte et stort antall mennesker, bare på bussen til byen. Og når de kommer på jobb, eller på skole. Som igjen kan smitte noen, som kan smitte noen. Og poenget er at vi vet ikke at vi er smittebærere. Formen er fin, og vi skal leve «som normalt». Men det blir jo faktisk helt feil!

Jeg begynner å forstå sånne kart som man ser på film, vettu. Som begynner med en liten prikk, og så blir det flere og flere prikker, og til slutt er hele kartet blitt rødt, og hele verden er infisert. 

Det er så skremmende. Og det er utrolig skremmende at myndighetene åpenbart ikke er rustet for en slik epidemi. Det finnes ikke nok smittevernutstyr. Det skal spares. Det har blitt spart. Og kuttet. Og folk har blitt sagt opp og enheter er blitt lagt ned. Større enheter er ikke akkurat ideelt i slike situasjoner, heller. Har man først fått smitten i hus, ja da må man i verste fall stenge hele sulamitten. Da er det ganske dumt at det ikke finnes alternativer på skikkelig lang avstand. 

Jeg leste at fødeavdelingen på Stavanger sykehus er blitt stengt… Har de tenkt å be de fødende om å komme tilbake om fjorten dager, da? «Sorry, vi har corona her, så du må nesten finne et annet sted å få barnet ditt.» 

Jeg ber dere derfor om å ta hensyn i disse smittetider. Ikke bli nonchalante og «vit best». «Bedre føre var, enn etter snar…» Beskytt de du er glad i. De som ikke tåler en runde med virus uten at livet faktisk kan stå i fare. Ta vare på flokken! 

La oss ta ett minutt og tenke på de som gikk foran. 

De som ga oss liv.
De som stod på barrikadene slik at vi fikk rettighetene vi tar som en selvfølge i dag. 
De som ble kneblet og latterliggjort av menn i maktposisjoner, både i politikk, religion, arbeidsliv, samfunnsliv, samliv og utdanning.
De som ble undervurdert og tråkket på, men som likevel stod i stormen fordi de visste vi ville nå fram til slutt. 

De som aldri ga seg. Som kjempet til siste åndedrag. 
Som aldri fikk oppleve resultatene av sin utrettelige kamp for rettferdighet. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

La oss tenke på dem som ikke har kommet i mål enda. 
De som fortsatt kjemper og taper. 
De som undertrykkes i en illusjon om at kjønn gir rett til fordeler og fortrinn. 
De som ikke eier seg selv og sitt eget liv. 

Og la oss heie på hverandre, og i takknemlighet dele idealistenes triumfer. 
La oss fortsette å arbeide for at alle skal få samme rettigheter. 
Vi har kommet et stykke, men har fortsatt en lang vei å gå.

Vi er ikke i mål før alle er over streken! 

Gratulerer med dagen!!

Livet går videre, selv om det sitter en fortvilet familie i utrygghet i Pakistan. For min del har jeg en skikkelig maraton-dag i dag. 

I dagtidlig forsvant mannen avgårde til Oslobyen allerede klokka seks. Og selv om han var usedvanlig flink til å stå opp, og ikke lot telefonen ringe mer enn en gang, så fikk jeg likevel ikke sove igjen etterpå. 

Veslejenta kom klatrende opp i senga klokka kvart på sju, og etter litt kos og hvisking, så stod vi opp og gikk på badet. Guttungen dro dyna over hodet, men kom heldigvis tuslende etter ei lita stund med lystilvenning og morgenstrekk. Han ordner det meste selv, og gikk rett i dusjen. Det er ganske fint å få så store unger. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg pleier å legge fram klær på badet om kvelden, så slipper jeg å bruke tid på å leite etter stillongser og sokker i kaoset om morran. Som regel blir antrekkene godkjent også,  eller så finner jeg dem i en krøll foran klesskapet i gangen. Da velger de noe annet selv. 

Det trengtes bare en matpakke i dag, siden vesla skulle få sitte på med meg og dermed ikke rakk frokosten i barnehagen. Jeg hadde time på St. Olavs klokka 13.00. I tillegg har jeg time på Levanger sykehus klokka 19.30 og en ekstra tur/retur til Egge, var derfor uaktuelt. Så da skolegutten var vinket avgårde litt over åtte, fikk lillesøster fri tilgang til nettbrett, mens mamma gav seg selv en ekstra hvil før avreise.

Planlegging og energisparing er to stikkord for at jeg skal klare en lang dag på farten. Og da jeg hadde levert i barnehagen så kjørte jeg innom apoteket på vei til togstasjonen på Levanger.  Det er enklere å få hvilt på toget enn hvis jeg kjører selv, men utpå ettermiddagen/kvelden blir avgangene ganske så sjeldne, og dermed er det greit å ha bil tilgjengelig når jeg er ferdig i kveld. Dessuten har jeg avtalt at jeg skal til tante Aashild i pausen mellom kontrollene, og der skal jeg få sove noen timer. Det er egentlig litt uhøflig å dra på besøk for å sove, men alternativet er at jeg hviler i bilen, for jeg rekker ikke mer enn å kjøre fram og tilbake, om jeg hadde siktet meg inn på senga hjemme.  

Tante Aashild er i så måte en veldig god løsning. Hun er forøvrig en av de kuleste damene jeg kjenner! Hun har hoppet i fallskjerm, syklet Norge på langs, gått på noen av verdens høyeste fjell og hoppet i strikk for å nevne noe. Dessuten så stiller hun opp for oss på alle måter. Da svigermor fortsatt var i jobb, så var det tante Aashild som kom og passet sykt barn, mens mor og far hadde jobbmøter som det var vanskelig å melde forfall til. 

Hun er altså egentlig tanta til mannen, men hun er også blitt en kjær tante for meg og ungene også. 

Nå er jeg altså på vei tilbake fra Trondheim. Kontrollen på kreftpoliklinikken var helt grei. Det var lite nytt, for å si det sånn… dette er en oppfølging av senskadene mine, og siden det ikke har kommet noe revolusjonerende, så er det heller ingen hjelp å få. Vi ble enige om at jeg skal fortsette i det sporet jeg går, med medisiner, og så skal vi vurdere å øke fysioterapi til to ganger i uka. Videre er det mulig å søke opphold på rehabilitering igjen.

Det er egentlig kveldens kontroll som er skumlest. Da skal jeg på GU. Gynekologisk undersøkelse for å se om jeg har tegn til tilbakefall. Vanligvis er jeg helt frynsete i nervene i forkant, men i dag er jeg ganske rolig. Sikkert fordi jeg tok bilder i januar, som er blitt sjekket to ganger, etter panikkepisoden i Syden.

Det er likevel litt ekstra puls, og jeg ser fram til å få det overstått… Da er det fire måneder til nestegang!

I gårkveld satt jeg med gråten i halsen, og fulgte med på klokka. Klassekameraten til Sverre satt på flyet sammen med familien sin, og i landet som de skulle tilbake til, finnes det en mann og en far som er sterkt æreskrenket over at kona og barna har rømt fra ham. Ingen vil hjelpe dem når de lander, fordi frykten for represalier er så overhengende at fare for liv og helse er helt reell. 

Her hjemme har en støttegruppe jobbet natt og dag for å hjelpe med det de kan. De har ringt, mailet, snakka med folk på messenger og gjort absolutt alt som er mulig. Utallige mennesker har de snakket med. Organisasjoner. Nordmenn i landet. De klarer altså ikke å få NOEN til å bistå familien. INGEN TØR… Og til dette HELVETE sendes en forsvarsløs mor, som er analfabet og uten nettverk. Barna er allerede traumatisert etter tiden i hjemlandet og ikke minst av flukten som tok to måneder, i tillegg har denne reisen og det som nå er en helt uviss framtid, gjort dem syke. To av dem kastet opp på flyet.

Etter en kort samtale via wifi på flyplassen, så har ingen hørt fra dem etterpå. Det oppnås ikke kontakt, og ingen vet noen ting. Hvor er de nå? Har de mat og oppholdssted? Vil vi få høre fra dem igjen? Noensinne?

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Spørsmålene er mange, og dessverre er svarene så altfor få. Hvordan kunne dette skje? 

Jeg kjenner jeg blir ydmyk og takknemlig over eget liv. Over at man i det store og hele trakk gullbilletten da man ble født. Selv om det finnes ting vi gjerne ville hatt annerledes i livene våre, i samfunnet og i verden, ja så har vi muligheter som få andre kan måle seg med. Vi har rettigheter og støtteordninger. Skole, sykehjem, sykehus og et sikkerhetsnett gjennom NAV. Jada, det er massevis vi kan plukke på, forbedre og være uenige i, – men sammenliknet med andre? 

Jeg klemmer ungene mine ekstra hardt i hver eneste klem om dagen. Holder rundt dem. Går innom soverommene og ser på at de sover. Pakker rundt dem dynene, og vasker klærne de skal ha på seg. Mange, mange flere klær enn de egentlig trenger. Langt, langt unna krig, sult og utrygghet. 

Det er lett å bli så opptatt av seg selv og sine egne at man glemmer hvor privilegerte vi er… å henge seg opp i alt det vi misunner hverandre her i den bobla som lukker oss inne og vekk fra den øvrige verdens grusomheter. Det er dem og oss. Flyktningene som nå strømmer inn over grensene etter at Tyrkia har åpnet opp. Flyktningeleiren i Moria. Det er så fjernt. Det vedgår ikke oss. Det er langt unna.

Helt til noen bryter gjennom bobla og vi får navn og ansikter. Vennskap. 

Arnulf Øverlands ord er like viktige i dag, som da han skrev dem i 1937: 

“Du må ikke sove”

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!»