Dagene med ferie løper avgårde som en vind. Varmen er et kapittel for seg selv, men vi tilpasser oss som best vi kan med bading, skygge, solfaktor 50 og endelig båtliv.
Familien min har en stor båt som har plass til oss alle sammen, og nå har vi endelig fått den på fjorden. Å kjenne at vinden blåser i håret, farten øker og den plagsomme varmen blir til sval sommerglede, det er livet! I går kjørte vi til sentrum og kjøpte pizza, som vi spiste på brygga, før vi loffet oss hjem.
På kvelden hadde vi besøk, og 8 glade barn fra 10 til 5 år hadde en fantastisk kveld med lek og bading. De fikk også lov til å henge etter båten i en ring, noe som skapte glitrende øyne og enorm mestring.
Det er fasinerende å se hvordan ferdigheter utvikler seg fra dag til dag. I går så tok guttungen fart og hoppet uti vannet, kun iført armringer. Jentungen svømmer rundt som en liten fisk, og i går var hun den reneste marinejeger det hun svømte med vannpistolen i armene, og gikk til angrep på vennene som trodde de var trygge i den oppblåsbare båten midt i moloen.
Livet er deilig om dagen, og det blir lite tid på skjerm. Det er mer enn gledelig. Ha en fin helg!
En liten, febervarm pjokk med grimet ansikt og hovent øye kom krypende opp i senga vår i natt klokka tre.
Han fikk ett eller annet i øyet i gårkveld da vi kom fram til bestemor og bestefar. Etter vi hadde kjørt fra Høvringen litt utpå formiddagen, møtt stesøskenbarna og onkel for en liten prat på bensinstasjonen på Øyer, kjøpt Biri-bær ved Mjøsbrua og inntatt Randsfjordens vidunderlige skue fra Lygna så var ungene proppfulle av energi og ferieglede. De løp rundt i hagen og koste seg da guttungen plutselig kom gråtende med et rusk på øyet. Mange hjelpende hender og gode forslag ble iverksatt, men dessverre ble ikke øyet helt bra. Han sovnet likevel raskt, ganske utkjørt etter den lange bilturen og lek med sin kjære fetter.
Men klokka tre i natt kom han altså med sterke smerter til mamman og pappan sin. Vi gå ham litt smertestillende, og han sovnet mellom oss. Riktignok sov han ganske urolig, men han sov da i hvertfall. Da jeg skulle opp en tur i halv åtte-tida så hylgråt han av lyset, og øyet var hovent og vondt. Konklusjonen var raskt at vi måtte kontakte legevakta, og vi fikk time allerede kvart over åtte.
Det er hjerteskjærende å ha et barn som har vondt, og man føler seg ganske hjelpesløs når man ikke kan annet enn trøste. Det er derfor godt når man får komme raskt til de som kan fikse oss. Dessverre er ikke alle leger like flinke med barn. Tidspress hos legevakta og fastlegene kan også være en utfordring, samt når man møter en lege man aldri har møtt før og det må opparbeides et tillitsforhold på veldig kort tid.
Seksåringen vår er ikke så glad i uforutsette hendelser, og når han da blir overrumplet med øyedråper, smertefullt lys og en ganske brysk lege, så går han dessverre i vranglås. En sprellende og livredd unge gies opp av vakthavende lege, siden køen utenfor vokser (i følge hennes eget utsagn) og ungen ikke vil høre etter og roe seg ned.
Vi blir henvist videre til Drammen.
Lillesøsteren min bor rett ved legekontoret, og 5 minutter etter at jeg vekker henne, sitter hun i bilen, klar for å bli med oss. Uvurderlig hjelp er i boks.
En pjusk liten pasient i baksetet er rolig, etter at vi tross alt fikk dryppet øyet med bedøvelse hos legevakta. Vi snakker om hva som skal og kan skje på sykehuset, og hvordan han må forberede seg på det. Det loves ut en stor premie, om han er flink og gjør som legen sier, og han legger seg slapt bakover og hviler seg. I neste øyeblikk så hvisker han at han er kvalm, og jeg rekker ikke å stoppe før han kaster opp det lille han har av vann i magen.
Heldigvis så blir han bedre av litt frisk luft. Dessverre så ryker det ytterste laget med klær, og et pledd han har i fanget. Det sprutregner, og vi har ikke med oss flere klesskift. Ved ankomst i Drammen overtar supersøster rattet med kurs for nærmeste klesbutikk, mens vi to andre leter oss fram til riktig avdeling. Det kreves tre forsøk, en purring og halvannen times venting.
Endelig møter vi en lege som tar gutten på alvor. Han henvender seg til pasienten, snakker rolig, forklarer og viser. Og med poten trygt i mammas hånd så får vi til slutt fjernet et rusk som har satt seg fast på innsiden av øyelokket. Når vi går ut av sykehuset så har det også kommet fram to røde vannkopper. Det forklarer feberen og slappheten.
I bilen har tante kjøpt nye klær, og på veien hjem så kjøper vi det største vanngeværet man kan oppdrive på Europris.
En sliten, men takknemlig mor og sønn blir møtt med vafler og hyggelig selskap når vi kommer hjem til barndomshjemmet. En stolt fetter har ordnet det hyggelig for han som er syk, og etter et kjapt måltid så finner undertegnede senga for et par timer.
Etter en hvil, middag og omorganisering av bagasjen, så setter mannen og jeg kursen for bryllupshelg i Valdres. Min aller beste venn skal gifte seg med sin utkårede i morgen og vi skal overnatte på Brennabu leirskole denne helga.
En uforutsett hektisk dag ble avsluttet med sofakos og potetgull bare oss to. Med barna trygt plassert hos besteforeldrene, så kan vi bare kose oss og hylle kjærligheten ei hel helg. Det ser jeg fram til!
Når bilen minner om søppelkassene utenfor McDonalds på Lillehammer, dagen etter landstreffet i Lysgårdsbakken, gubben himler med øya over enda en sjekk om vi har skrudd av lyset i stua og unger som maser om tissepause før Amfi på Steinkjer, ja da vet du at det nærmer seg Hadelandsbesøk. 60 mil på veien. Dvd-spillererne er ødelagt og ligger igjen hjemme, og er optimistisk erstattet av aktivitetsbøker, – to for 99,- på Coopen. Vi har pakket drikkeflasker, frukt, gulrøtter, godteri og fargeblyanter sammen med halve garderobeskapet, fiskestenger, redningsvester, sko for for enhver anledning og et lass med medisiner på toppen. En sku tru vi hadde planer om å invadere barndomshjemmet for minst et halvt år, men realistisk sett så er vi nok hemmat om fjorten dager.
Båttur på Høvringen
Turen går forholdsvis smertefritt til vi skal stoppe for å spise sammen med svigermor og svigerfar. De er på retur, etter ei snau ukes ferie i sydligere strøk (altså på Lillehammer). Nå har vi veksling på Støren, og de skal passe hus og gård mens vi dyrker familielivet på Østlandet.
Snille svigermor spanderer middag, og ungene forelsker seg i Lego-bordet på Størens bakeri. Vi styrer unna wienerbrødene, men nynner ubønnhørlig på Wesenlunds mest kjente nummer når vi kjører videre.
Neste stopp er Berkåk for å møte svoger, svigerinne og to tantebarn, – som også har feriert på Lillehammer, og som mer enn gjerne spiser is sammen med stor-søskenbarna. På kroa er vi godt kjent, og ungene er raskt varme i trøya. Veslejenta hyler av fryd på huska, og jeg hører en mann roper “pass opp”. Farten har blitt så høy at hun skaller i et tak(!) bak seg. Hylene endres til hulk, og vi må trøste og blåse.
Guttungen inntar gravemaskina og far sponser en runde med lyd og funksjoner. Jentungen er ferdig på fanget og besiktiger dyra som bor der. Vi prøver dumpehuska, og mamman får testa armmusklene. Når pappan og broren også vil være med så øker farten betydelig! Høye hvin når pappa tar den ene sida og ungene deler den andre. Høy fart gir langt fall, når guttungen vil av når dumpa er på topp. Skrubbsår, trøst og fangkos er medisin, og han er klar når søskenbarna dukker opp. Etter en omvisning og litt leking så trekker vi inn på lekerommet innomhus.
Etter en god pause så starter vi oppstigning mot Dovrefjell. Klokka har begynt å nærme seg leggetid, og vi må finne et sted å sove for natta. Guttungen i baksetet har fått for seg at Dovregubben og moskuser er en livsfarlig kombinasjon, og han legger ned et hulkende VETO mot å overnatte på fjellet. Han er oppriktig livredd, og det er påtakelig lettelse og pur glede å spore når vi får nedoverbakke og flere trær.
Det er faktisk ikke bare enkelt å finne overnatting for en litt kresen familie etter klokka har passert halv ti, midt i fellesferien. Etter å ha avslått et gammelt personalrom til 1600 kroner, ei uisolert plankehytte og et fullbooka hotell, så begynner vi å bli litt bekymra. En runde på nettet viser at det skal være ledige rom på Høvringen, og etter en kjapp telefonsamtale så har vi gudskjelov fått oss et familierom på fjellet. Oppstigningen er bratt og svingete, og den oppmerksomme poden i baksetet spør med bekymret stemme om vi skal tilbake til Dovrefjell. Etter forsikring om at det verken finnes troll eller moskus, så gleder han seg til ei natt på hotell.
En feilkjøring etterpå så er det en blid og serviceinnstilt dame som tar i mot oss i hotellet som åpenbarer seg på toppen. Haukeliseter fjellstue viser seg å være et godt valg, og vi får et hyggelig rom med dobbeltseng og utslått sovesofa. Det er en sliten og fornøyd gjeng som går rett i seng, siden klokka er passert elleve.
En god natts søvn og en utmerket frokost senere så vil vi utforske uteområdet en liten stund. Det er både trampoline og robåt som man kan leke seg med, og vi kan trygt anbefale stedet til andre.
Etterhvert så gjør vi oss klar for siste etappe, med bilbingo, traktortelling og sanglek.
Følg med i morgen, for fortsettelse av ferieturen!
I dag har vi forlatt egen by, og igjen satt kursen til nabokommunen i nord. Snåsa er en av de få kommunene i landet som fortsatt har et aktivt seterlag. På setrene kan man stikke innom og få bevertning av budeiene, eller tausene som det heter her i Trøndelag. Les om seterlaget på nettsidene: http://snasaseterlag.no/
I dag gikk turen til Grønningensetra for vår del. Aller først kjørte vi til Ismenningen, og derfra ble vi hentet av en av våre aller beste venner med båt. Etter en liten tur innom hytta som de har langs vannet, hvor ungene spikket seg både vikingsverd og skjold, så fikk jeg båtskyss og resten av gjengen måtte bruke apostlenes hester i to kilometer.
På denne setra har bonden og hennes familie hatt setring i 13 år. Etter litt avslapping og skravling med sønnen på 12 og datteren på 10 år så fikk vi servert deilig rømmegrøt, laget av rømme som den flinke familien hadde laget selv. Ungene fikk pannekaker, og jeg kan love at de fikk bein å gå på. Jeg har aldri sett ungene spise så fort og med en slik apetitt. Plutselig var det tomt, og de startet på rømmegrøten, de også. Og når vi syntes vi begynte å bli passelig stappmette, så kom det jammen vanvittig gode lapper til kaffen. Med rømme og syltetøy. Vi satt lenge i sola og koste oss, og jeg må innrømme at jeg hadde ikke hatt sjans til å gå de 500 meterne til båten før jeg fikk latt maten synke.
Mens vi satt der så fikk vi også smake datterens selvlagede yoghurt. Det er den beste yoghurten jeg har spist. Den var akkurat passe syrlig, passe søt, og passe fyldig.
Heldigvis så solgte hun både yoghurt og rømme, og jeg fikk med meg begge deler hjem i sekken. EN sånn sommerjobb må være helt magisk, i en alder av ti år. Tenk å lære seg å lage skikkelig kvalitetsmat helt fra bunnen. Der går de to kuene og beiter på setervollen, de spiser grønt, frodig gress, og mange forskjellige typer urter og vekster som gir melka en helt særegen smak. Så melker de kuene, separerer melka, og bruker fløten til å lage rømme og de lager yoghurt av melka. Begge deler er lange og omstendelige prosesser, som tar mange timer. Men FOR et resultat!
Jeg har i ett tidligere innlegg skrevet varmt om norsk mat, og av all norsk mat så er den lokalproduserte maten den aller beste! Små produsenter som gjennom sin kjærlighet til dyrene og produktene de lager, gjør sitt ytterste for å gi oss som heldige kunder, det ypperste av det de kan få til.
Oi!, Trøndersk matfestival (http://www.matriketmidt.no/) gjennomføres i Trondheim fra 1.- 3. august. Da er sentrumsgatene og torget stappfulle av lokalmatprodusenter fra hele fylket. Det er altså et mat-eldorado! Jeg gleder meg til å vise det til familien min! Og seterlaget fra Snåsa, skal også dit med sine spesialiteter.
Ta en tur, du også! Enten på setertur, eller på matfestival. Jeg kan garantere at du ikke kommer til å angre på noen av delene!!
Bålrøyken river litt i nesa, boder med smykker, keramikk, stoffer og våpen står langs veien og byr fram sine fristende varer. Mennesker i vadmel, lin, ull og skinnsko går rundt sammen med oss i gore-tex og joggesko. Hvis jeg ignorerer bekledningen så kan jeg tenke med tilbake til vikingtida på dette stedet, og jeg forestiller meg at det var et tilsvarende yrende liv når det var kaupang her på Egge.
Høvdingen sitter med sitt lange skjegg i et høvdingsete ved siden av eggesverdet på toppen av vammen, og han mangler til og med et bein, som jeg kan forstille meg at en høvding på den tida godt kunne gjort etter et mislykket tokt.
Ungene veksler mellom trådspinning, steinhugging, smiing av eget sverd (ca 10 cm høyt), øksekast og lek. Det er lagt opp til at de kan bli ekte vikinger hvis de gjennomfører alle postene. Det er ingen kø, og vi koser oss i sola. Veslejenta kom hit med barnehagen. Hun går i Vikingen barnehage, og de samarbeider med festivalen. Alle barna er utkledd i egne vikingdrakter og framstår som veldig autentiske. Men når mamma og storebroren viser seg på billedflaten så vil hun være sammen med oss. Vi vandrer rundt i flere timer.
Guttungen finner endelig sjakk-klubben, som han har sett fram til å møte helt siden vi saumfarte programmet for noen uker siden. Han er veldig interessert, og utfordrer gjerne enhver gjest som setter sin fot innenfor vår dørstokk. Jeg var derfor litt spent på hvordan han ville like å møte noen som er like interessert som ham selv. Den første kampen ble spilt mot Steinkjer sjakk-klubbs leder på 83 år. Einar var en mann med utpreget sans for pedagogisk tilnærming, og guttungen fikk virkelig lært en hel masse. I tillegg mente han at poden hadde potensiale. Vi rettet nakken både gutten og jeg, da vi hørte slik ros.
De tre neste partiene ble spilt mot en yngre spiller med hardere konkurranseinstinkt, men likevel hang storebror godt med, og fikk anerkjennende nikk av Einar for fulgte ivrig med fra sidelinja. Og selv med fire tap så var det en ivrig sjakkspiller som gledet seg til vi skulle møte opp hos sjakk-klubben til høsten.
Når det nærmer seg middagstid så er mor rimelig sliten, og jeg forlanger at vi skal begynne å tenke på hjemreise. Ungene får hvert sitt forferdelig fristende,klissete, seige og glaserte eple, og hvert sitt tresverd. Det er jo tross alt ferie! Lykkelige unger løper til bilen, lett slossende med sverd, og fulle av gode sommeropplevelser.
Mamma tusler etter og er godt fornøyd med dagen. Dessverre har jeg glemt solkrem, og får brent ansikt i premie.
Det er åpent der lørdag og søndag også, og jeg anbefaler absolutt et besøk!
Det var ikke med i planene at jeg skulle være hjemme i to uker med to unger i regnvær i sommer, men etter at vesla hadde kommet seg etter den høye feberen i begynnelsen av forrige uke, så begynte hun å få prikker. Siste telling var 36 kløende og irriterende røde kopper. Almentilstanden er ikke så verst, så det er verst at vi må holde oss hjemme, i hovedsak.
I går gjorde vi et unntak og tok oss en liten utflukt, hele familien. Ikke så langt fra her vi bor så er det noen flotte hellerisninger. De har vi ikke sett på før, og siden vi ikke regnet med at det var så mye folk der, så satte vi kursen mot Bølareinen.
Det var en fin liten tur med tilrettelagt sti, en liten stopp for å titte på rumpetroll i en dam like ved stien, en stor rein i en fjellvegg, en mindre synlig bjørn i en foss, noen usynlige tegn på en fjellknaus og nystekte vafler i bølabua etterpå. Vi fikk også prøvd oss med lasso, og hele gjengen synes det hadde vært en fin avveksling fra hjemmetilværelsen.
Rumpetrolldammen Lasso i lufta
I dag er planen å bare være hjemme. Jeg vil tru at det snart begynner å komme prikker på storebror også, og uansett så er vi sikkert store smittebomber hele gjengen. Jeg håper at guttungen får et like problemfritt sykdomsforløp som veslejenta, og at vi blir raskt ferdige med dette styret. På en måte så er det greit at det kom akkurat nå, hvor vi ikke hadde så store planer den nærmeste uka. Det er verre hvis det varer i ukesvis, for vi voksne skal i bryllup i Valdres den 20. juli, og da skal ungene være hos besteforeldrene på Hadeland. Planen er å kjøre nedover på onsdag den 17.
9 dager fra nå, er altså tidsrammen jeg har lagt for at vi skal være ferdige med vannkopper. Jeg håper inderlig at det holder. Nå skal jeg bake ut brøddeigen jeg har satt, og deretter har jeg lovet å bygge lego med ungene.
Hvor mange klesskift kan en 5-åring og en 6-åring som i utgangspunktet ikke skal annet enn en tur på butikken, og en tur ut, benytte seg av i løpet av en helt vanlig fredag? Noen som vil prøve seg på en kvalifisert gjetning?
Før jeg fikk barn så ville jeg kanskje sagt at det burde holde med ett sett klær til bytur, og ett sett uteklær? – Svaret er feil.
Vi startet dagen i badekaret. Da havnet to trøyer og to truser i skittentøyet. Greit nok.
Da vi skulle spise frokost så sølte femåringen syltetøy på jakka og buksa si.
Etter byturen var det is på genser og bukse for den samme ungen, men siden vi skulle være hjemme, så lot jeg det bare være. Men hun hadde tråkket i noe i gangen, så det forsvant et par sokker i denne runden. Det samme vannet tråkket forøvrig også seksåringen i, så han måtte også skifte. Men de fant seg ingen nye, siden det er veldig populært å gå barbeint her i huset om dagen…
Guttungen skulle være med faren sin ut på traktoren da han kom hjem fra jobb, så han måtte ha på ullstillongs og ulltrøye under kjeledressen sin (det er jo “sommer” i Trøndelag). OG et par nye sokker.
Vi beveger oss videre til middagen. Poden er av det litt forfengelige slaget, og siden naboen var innom for å spise sammen med oss, før han skulle hjelpe til med noe “traktorgreier”, så var det åpenbart ikke godt nok å sitte ved bordet i stillongs. Jeg fikk heldigvis “prakket” på ham antrekket fra byturen. – minus sokker…
Innkjøp av ny dusjsåpe kan by på utfordringer i et småbarnshjem. Stolt som en hane så har skolegutten tilbudt “alle” å få lukte på “mannelukta” som han har fått bestemme helt sjøl. Den røde flaska er spennende nytt for en som nettopp har begynt å dusje uten hjelp.
“MAMMA, det er klissete på gjesterommet”, lyder den foruroligende beskjeden fra lillesøster. Og til mammas store fortvilelse så må det vaskes “dobbeldusj” av to ullpledd, en stol og utover golvet. I vaskeprosessen så søler jeg selvsagt vann nedover hele meg, og må skifte både genser, sokker og bukse selv. Sokkeskift er også påkrevet for hun som oppdaget sølet, siden jeg har truet på henne et par ved middagstider, og hun selvsagt hadde tråkket i såpa.
I dette øyeblikket så er adrenalinet rimelig høyt på skalaen, og ungene blir kommandert ut! På med fleece og kjeledresser, pluss lue og votter på hun som har vært sjuk hele uka.
En halvtimes fred og ro blir avbrutt av at mammas gullklumper kommer med hver sin bukett med prestekrager. En liten rest av irritasjon forsvinner som dugg for sola. Hvem kan være sint på en unge som kommer med markblomster?
Prestekrager i min farmors gamle vase
“Jeg datt nedi et høl, jeg mamma”, sier veslejenta, og viser fram våte knær og kalde hender. “Det gjorde jeg også”, sier storebror, som må bytte helt inn til skinnet. Ingenting kan reddes, og jeg ber dem om å kle av seg på vaskerommet.
To iskalde unger i bare trusa sitter godt innpakket i dyne på fanget og ser på friidrett fra Lausanne, helt til de har fått varmen og vil spille ludo. Storebror finner stillongs og trøye i skapet til begge to, – ingen sokker.
Ludo er ingen slager her i huset. Alle er egentlig dårlige tapere, og så snart lillesøster får et lite forsprang så mister broren interessen. Han blir i stedet inspirert av løperne på tv, og forlanger tid-taking av rundetiden fra stua via gangen, kjøkkenet og tilbake i stua. Stillongs og trøye er ikke godkjent som løpetøy i følge husreglene innført av løpekongen. Til tydelige protester fra mor. Men det er ikke hver dag jeg orker å ta den kampen. Jeg prøver riktignok å overbevise om at stillongs er innenfor reglementet med å spole tilbake på skjermen og vise at det er løpere med lange bukser i diamond league. “De har TRENINGSTIGHTS, mamma. Jeg har stillongs”…
I byttehandelen som følger, blir klærne han har på seg lagt tilbake i skapet (håper jeg), og han finner shorts og trøye på badet fra i går. Jeg instruerer lillesøster til å ta tida med mobilen, og begynner på dette blogg-innlegget.
I løpet av skrivetiden har mannen kommet inn og er nå i ferd med å legge ungene.
Når Ingebrigtsen er ferdige med løpet sitt så får jeg sette på en klesvask…
Hvor mange skift ble det? Jeg mistet tellinga, og det er sikkert like bra.
En iskald unge som ikke hadde tatt på stillongsen som mor hadde lagt fram i går, medførte et febervarmt “fang-barn” i dag. Skikkelig pjusk lillesøster er heller ingen lystig nyhet for han som går hjemme og kjeder seg, med sommerferie og selskapssyke.
Etter en seig formiddagsøkt bestående av hysjing, maling, barne-tv og nettbrett, så kom det en gudesendt forespørsel fra mamman til en klassekamerat av poden. – Om han kanskje ville være med i badebassenget i ettermiddag? Jeg kan love at det var ikke bare guttungen som jublet over en slik barmhjertighet. Slike venninner er jeg ydmykt takknemlig for at finnes!
En telefon til svigermor, – Jada, hun kunne sitte hos sjuklingen mens jeg kjørte badegjesten.Ivrig pakking av badetøy og armringer (han er ikke svømmedyktig ennå, men greier seg utmerket i vannet med litt flytehjelp). Penger til inngang, mat og is blir tildelt sammen med formaninger om å høre etter, ikke tøffe seg, holde seg i nærheten av den voksne og at han kan få spandere is på vertskapet. Jeg er svært usikker på om han fikk med seg noen av meldingene, men da jeg gjentar dem i bilen, så får jeg klar beskjed om at jeg ikke trenger å si ting flere ganger, for han har hørt det allerede! Dessuten så vet han alt dette fra før. Jeg må smile litt for meg selv, og spør om han vet hva som er det aller viktigste på turen? -Å ikke drukne?, kommer det fra baksetet. Jeg må jo gi ham rett i akkurat det, men sier at bortsett fra å drukne så er det viktigste at han koser seg og har det veldig moro sammen med kompisen sin i dag.
Etter en tur innom apoteket for å kjøpe mer flytende paracetamol så kommer jeg hjem til feberjenta som har kost seg med eventyrlesing med farmor. Hun har ønsket seg sandwich-is, og får endelig i seg litt næring. Etter en dose med medisin så foreslår jeg at vi skal ta oss en liten hvil, og hun er motvillig enig, til tross for at hun (og jeg) har vært våken siden kvart på fem i dagtidlig. Takknemlig over at hun blir med på ideen så stuper vi i seng, og etter ti minutter så sover den lille engelen min tett, tett inntil mamman sin, og etter ei lita stund så sovner også jeg.
Etter et par timers søvn så er vi klare for at storebror og pappan kommer hjem. Det blir nok en hjemmedag for prinsessa i morgen også, så det er lurt å samle krefter i kveld.
