De aller fleste som har vært på sommerleir har skapt uforglemmelige minner. Som tidligere leder for en ungdomsorganisasjon, fikk jeg den 22.juli 2011 følelsen av at dette kunne hende oss også. At angrepet på ungdommen på Utøya også var et angrep på min organisasjon. På alle ungdomsorganisasjoner. Det var et angrep på forsvarsløse ungdommer som hadde ferie. Som hadde de beste dagene i livet sitt fram til det helt uvirkelige hendte.

8 år før angrepet var jeg selv gjest på Utøya. Jeg var invitert som gjest for å snakke om landbrukspolitikk. Samarbeidet med AUF var godt, som det var med de andre ungdomsorganisasjonene som var i mot EU. I tillegg var Gry Larsen og jeg fra samme kommune. Vi hadde tidligere arrangert en stor konferanse sammen «Vi taper aldri!»…  Inntrykket jeg fikk da jeg kom på øya var at dette var nesten som å komme til mine egne. Jeg har selv 14 landsstevner i bygdeungdomslaget bak meg, og har hatt ansvaret for 1000 ungdommer på leir. Samhold, samvær, lek, flørt, konkurranser og politikk. Å være en del av noe som er større enn seg selv. Å bidra til å forandre verden!

Først hørte vi om angrepet på regjeringskvartalet. Det i seg selv var et enormt sjokk. Vi skrudde på pc-en og fulgte nyhetssendingene. Vi hadde ikke tv, der vi var på besøk hos min bror, men vi hadde nett. Plutselig fikk vi høre at det ble meldt om skyting på Utøya. Det er mindre enn en time hjemmefra. Det knøt seg i magen i frykt for hva som var i ferd med å skje. Var landet under angrep?

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Vi fikk direkte intervju med en som var i båt utenfor øya. Han sa det lå minst hundre mennesker døde i vannkanten. Ingen trodde det var sant, men broren min kjente han som snakket, og han sa at «denne mannen juger ikke». Da begynte omfanget å sige inn. Jeg gråt og gråt. Vi satt og fulgte sendingene til langt på natt, men til slutt var jeg så sliten at jeg måtte legge meg. Da mannen min kom og la seg var tallet over 60. Da jeg våknet var det nær 100 savnet eller døde, og jeg løp rett på badet og kastet opp. 

Maktesløshet, fortvilelse, sinne, frykt og SORG. En bunnløs sorg over de som mistet livet på denne brutale måten. Det var ungdom som jeg identifiserte meg med. Det kunne vært meg eller mine. Jeg scrollet facebookvenner i AUF og Ap. «Jeg lever» stod det. 

Jeg kjente ingen av de omkomne, men følte at hver eneste ungdom var som en bekjent. Alle vi som har vært på sommerleir kjente litt på det, tror jeg. 

Det kunne vært oss.
Det kunne vært en av mine. 

På mange måter så var det mine egne! 

Hvil i fred, – vi skal aldri glemme!

Hun har 5 barn, tette i alder og ganske fulle av spillopper, hvis jeg ikke har hørt feil. Allerede da hun var 40, ble hun bestemor for både første og andre gang. Jeg er nummer to. Kun slått med en drøy måned, av min kjære fetter Christian. 

Siden da har hun blitt overhode for 15 barnebarn, hvor den eldste altså er 40, og den yngste skal begynne på skolen til høsten. Vi, for vår del, har igjen sørget for 13 oldebarn, – så langt. Og bare omtrent halvparten av oss har reprodusert, foreløpig… I tillegg møtte hun min bonusbestefar som også hadde fullt av både barn, barnebarn og oldebarn. Så de hadde mange å besøke, og gå i bursdagsselskap til. Dessverre gikk han bort for noen år siden, men hun holder fortsatt kontakten med bonusfamilien også.

Med så mange å holde styr på, så har hun nok å henge fingrene i, og som så mange andre pensjonister så har hun full timeplan. Hun både svømmer og går i syklubb, i tillegg til å holde orden på både hus og hage. Når hun ikke treffer den store familien sin, da…

Likevel ser vi henne så og si hver gang vi er på Jevnaker. Enten så besøker vi, eller så kommer hun til oss. Ofte sammen med en av de øvrige i familien.  Hun er nemlig ikke så glad i å kjøre for langt med bil, lengre. 

Da jeg var lita så var vi ofte hos bestemor.  Eller hun kom til oss, og da hjalp hun ofte til. Spesielt godt husker jeg at hun og oldemor kom og hjalp til i slaktinga før jul. Da stekte de karbonader og kjøttkaker i store baljer som stod til avkjøling på trammen når vi kom hjem fra skolen.  Det aller beste i verden er å komme hjem til nystekte kjøttkaker,  som kunne maules rett fra gaffelen,  eller nytes på hjemmebakt lefse. 

De sydde rull også. Mange fine ruller, som skulle serveres til jul. Jeg husker jeg satt med store øyne og fulgte med på hvordan de la kjøttet lagvis med spekk og krydder i rullskinnet, før de sydde dem sammen og surret dem med bomullstråd. Det er utrolig koselig å ha lært slike tradisjonelle kunster av bestemor og oldemor. Nå lager jeg rullen selv, hver eneste jul. Riktignok må jeg bruke viltkjøtt,  siden vi ikke lenger har dyr, men jeg drister meg til å si at smaken er tilnærmet den samme. Det blir ikke jul uten rull, lefse og kjøttkaker. 

Bestemor har også vært på besøk hos oss i Trøndelag, en rekke ganger. Både sammen med mamma og pappa,  men også med lillesøsteren min,  og med bonusbestefar. Og rett som det er, så ringer vi hverandre,  og skravler i lange tider. 
Det er så utrolig fint at vi klarer å ha så nær kontakt,  selv om vi bor så langt unna hverandre. 

Oldebarna elsker henne. Litt uærbødig så kaller de henne av og til “Oldis”, på samme måte som de kan finne på å rope på “Bestis” når de skal ha tak i bestemor. Resultatet er at bestemor har begynt å si at jeg skal hilse dem fra Oldis, når vi har snakket i telefonen.  Kul dame!! 
 

Nå i ferien så dro vi og hentet henne, og reiste på restaurant og spiste lunsj, før vi kjørte hjem til Igelsrud og resten av familien. Det er så herlig å skape fine minner for ungene også. Jeg har allerede massevis av fine historier i hjertet mitt, og det er heldigvis plass til veldig, veldig mange flere. Jeg er så takknemlig for at jeg har verdens beste bestemor. 

Og det som er ekstra morsomt er at mamma stadig blir mer og mer lik henne, akkurat som jeg tar meg i å bli som mamma, og til slutt møter jeg stadig meg selv i døra, i min egen vakre datter.
På den måten bærer vi både tradisjoner og gener videre, slik generasjoner har gjort før oss. 

Dét er fint, det!! 

Anne Marit 
 

I helga var jeg på båttur. Det var stille vann og en stødig kaptein.  Vi var innom et utested, før vi skulle putre hjemover i båten. I denne båten mangler det noen få cm på at man ikke trenger å ha på redningsvest mens man er om bord. Skuta har en ganske stor kahytt, og et deilig dekk bak med ei stor sittegruppe. Selvsagt samlet alle seg i sittegruppa da vi dro. Det første jeg gjør når jeg går ombord er å ha på meg den rosa redningsvesten som ligger som ei tynn pølse rundt nakken min. Litt over halvparten av de øvrige om bord gjør det samme. Resten har vest enten i setet sitt eller i kahytten. 

Mens vi seiler utover så passerer vi en annen båt som ligger for anker. Den er full av folk, og ingen har vest, og siden båten ligger fortøyd så er kanskje det greit. Og det er mye alkohol og høy stemning. 

“Er dere redd for å drukne?” roper en av gjestene på den andre båten, og høster rungende latter fra de andre. Jeg kjenner at at jeg har et bitende svar på tunga, men jeg holdt munn fordi det er lite vits i å snakke til fulle folk. 

Men idag er alle edru, og jeg føler et behov for å svare. 

Kjære uvitende båtgjest.
På spørsmålet ditt så kan jeg svare et ubetinget JA. Selv om jeg sikkert hadde orket å svømme et stykke, eller kanskje rukket å hive på meg vesten dersom vi hadde fått motorstopp, eller om vi hadde kantra. – I situasjoner hvor man har TID. 

MEN har du sett hvor raskt det utvikler seg brann i en båt? Har du tenkt over hvor kaos det vil være i en nødsituasjon hvor alle skal ned den trange inngangen til kahytten for å hente vest? Tror du at man planlegger å forlise eller kollidere med noen? 

Hvis man i tillegg har promille slik at reaksjonsevne blir hemmet, så vil jeg heller spørre deg: Er du IKKE redd for å dø? 

Tørk av deg fliret du… jeg har to nydelige barn som ikke fortjener å miste mammaen sin fordi jeg ikke har selvtillit nok til å bruke vesten min når sånne tullinger som deg ler. Det er mange som ville kvidd seg neste gang, og heller latt vesten bli i kahytten med de konsekvenser det kan få. Jeg gidder ikke å ta sjansen,  jeg… 

Og forresten; https://www.vg.no/nyheter/i/wP4krn/alarmerende-tall-de-fleste-som-drukner-fra-baat-bruker-ikke-redningsvest

Med vennlig hilsen 
Anne Marit

 4 år i motvind,

hver dag med sjanse for gode eller onde dager.

Noen dager er det begge deler, og noen ganger litt for mye, eller alt for lite av alt. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Usikkerhet, uforutsigbart, alltid på tå hev. Hvordan er formen?  Står vi også i dag av stormen?

Støttende ord, deling av jobben, den enkleste blir som et himmelhøyt tårn. Vi tar den i sammen, om enn i ånden, støtten er viktig, vi gjør det i lag.

Fire mennesker, – en familie, en far, en mor, en søster, en bror. En enhet, laget av oss, som bare kan skilles av døden. 

4 år med ring 

10 år med kjærlighet, forståelse, omsorg og samliv. 

Vi valgte hverandre, og fant ikke den enkleste men den eneste rette vei.

Premiene er godt synlig, og helt perfekt: En sønn og ei datter, rett og slett! 

Hurra for livet, – VI STÅR HER TROSS ALT ENDA. 

Med nye venner, i melankolsk eufori. FOR noen fine minner vi danner i Mesnali.

Gratulerer med bryllupsdag, min beste venn og kjæreste, – Rune, du er min drømmemann.

Blomsterbryllup er ikke dårlig start på vår felles regnbuegang.  Jeg lover at den skal bli lengre enn lang!

Ett skritt av gangen i blomstereng og hverdagssko, – uansett det er for alltid OSS TO! 

Til slutt en kort tur i minnenes allé, der blir det også mer og mer vi kan se! 

Takk til alle som heier oss frem,  vi trenger dere også, for holde styr i vårt viltre hjem. Venner, familie, – vår viktige heiagjeng, dere er limet som vi inderlig treng…

Ekstra hender som støtter, litt barnepass, en klem. Kampen pågår fortsatt i vårt eget sykehjem.

I lek og glede, motgang og tunge bør, om kroppen svikter, så er hodet som før.

 Vår dør er åpen, vi elsker gjester, velkommen til Igelsrud Saursaunets kaotiske fester!!! (Når vi alle er kommet hjem 😉 ) 

Gratulerer med dagen,  min elskede make! 

Du får en pen blomst – og en kjøpekake! 

Vi fortsetter reisen i kohorten vår,

Og måtte den vare i minst 100 år !!!

Din Anne Marit