ET folkehav av venner. Barnevogner og rullatorer. Et lokalsamfunn i harnisk over behandlingen av en av våre egne familier. En stor flokk av venner og klassekamerater som aldri får treffe familien igjen.
Folkehav på støttemarkering
Det var mange tårer på støttemarkeringen i ettermiddag. Håpløsheten og meningsløsheten over dette grusomme som den norske stat er i ferd med å utsette denne allerede traumatiserte familien for, preget oss alle. Samtidig var det mange barn der, – vennene. Barn som lekte, som danset og som sang. Slik barn gjør, også i alvorlige stunder. Barn er barn. Barn skal få lov til å være barn.
Hassan, Safia, Hamid og Zainab har kanskje sine siste timer som barn nå i kveld. I morgen går flyet til en annen hverdag. En kamp for tilværelsen de hadde håpet at de aldri måtte møte igjen. Som de aldri skulle ha behøvd å møte igjen.
Håpet er at en såkalt midlertidig forføyning skal stoppe utsendelsen. Hvis ikke, håper vi at det blir samlet inn nok penger til at noen kan følge dem på flyet. Sørge for at de får hjelp når de lander i Pakistan. Hjelp til å finne husrom, skaffe mat og alt annet de trenger. Slik at de ALDRI må tilbake til mannen som solgte søsteren. Voldsmannen som er faren. Måtte han ALDRI få vite hvor familien er.
Her kan du lese den grusomme historien som Golono har fortalt.
I august i fjor feiret vi bursdag for åtte gutter i klassen til Sverre. Åtte forventningsfulle ansikter som strålte under bursdagssangen, åtte sjuåringer. For Hassan ble dette kanskje den siste bursdagen han hadde i trygghet. Kanskje det var den siste gangen han fikk bursdagsgaver og «hurra for deg». På lørdag skal han sendes til Pakistan. Han har bodd i Norge i fem år. Under kan du lese moren til Hassan, Golonos forklaring til UDI. UDI mener forklaringen er lite troverdig, og har hentet dem fra hjemmet de hadde her på Steinkjer, og de er nå på Trandum. Kanskje, bare kanskje, vi kan redde dem og la Hassan få feire sin åtteårsdag sammen med Sverre, slik han burde!!!
Bursdagskaken for de åtte guttene…
I følge støttegruppen så har familien denne grusomme historien:
Klippet fra det første avslagsbrevet fra UDI til Golono i 2016 – som stemmer med det Golono har fortalt oss som kjenner henne her – og som UDI ikke tillegger nok troverdighet, pga mangel på bevis/bekreftelser fra annet hold.
UDI: Dine opplysninger om beskyttelsesbehovet ditt
«Du forklarer (anfører) at du søker om beskyttelse fordi du frykter din ektemann ved en retur til Pakistan. Du rømte hjemmefra med deres fire barn, etter at du overhørte at ektemannen din hadde planer om å selge deres datter Zainabsho.
Du forteller at hele livet ditt har du bodd i en liten landsby, som ligger i nærheten av Nowshera by. Du forteller at du kommer fra en veldig liten familie. Du hadde mistet faren din allerede da din mor var gravid med deg. Selv om moren din hadde flere barn, mistet hun alle før du ble født, og moren din selv hadde ingen søsken. Du og din mor bodde alene i landsbyen, og levde av det jordbruksområdet som din mor arvet fra din far. Da du var nærmere 25 år gammel arrangerte din mor ditt ekteskap med xxx som også kom fra samme landsby.
Etter at ekteskapet ble inngått bodde du alene med din mann. I løpet av det første året, fikk du din første datter Naziah, og etter det fikk du ett barn ca. hvert år. Til sammen hadde dere 5 barn.
Mannen din jobbet ikke, og var en tyv. Han pleide å stjele dyr til folk, og stoppet biler og plyndret folk. Mannen din var alene ansvarlig for deres økonomi, og noen ganger var det ikke mat for familien. Mannen din hadde også et gamblingproblem, og var stoffmisbruker.
Du forteller at han hadde mange dårlige uvaner, og at han var voldelig mot deg og barna. Han pleide å slå deg i ryggen og derfor må du bruke medisin mot ryggsmerter i dag.
Du forteller at da din eldste datter var rundt seks/syv, ba han deg om å gjøre din datter klar, og sa at han skulle ta henne sammen med seg til byen. Da han returnerte den dagen, var Naziah ikke sammen med ham. Han mishandlet deg da du ba han å forklare hvor hun befant seg, og til slutt fikk du vite at han hadde solgt din datter. Han sa at du måtte holde hemmeligheten, ellers ville han drepe deg. Siden den dagen har du ikke sett din eldste datter. Du lette ikke etter din datter, og fortalte ingen om det som hendte, fordi du ikke hadde lov å gå ut, og fordi han hadde truet med å drepe deg hvis du fortalte om det. Du er usikker hvorfor han solgte Naziah, men mistenker at han hadde tapt penger på gambling eller kommet i pengeknipe på en annen måte. Du visste ikke hvem din datter ble solgt til, og har ingen mistanker.
Da Zainab ble på samme alder som Naziah overhørte du xxx snakke med noen på mobil. Denne gangen planla han å selge Zainab. Du konfronterte ham med dette, men han hørte ikke på deg og slo deg foran barna. Han truet med å drepe deg, hvis du ikke holdt kjeft. Etter det dro han til fjells med en okse og tau.
Med en gang han dro samlet du gullsmykkene dine, og tok pengene som du fant liggende i en koffert. Du visste ikke hvor mye penger det var, men sier at det var mange 100 og 1000 lapper. Du tok på deg burka, tok med barna, og gikk hjemmefra mot byen. Det var sent på ettermiddagen. Det var en passasjer bil som kjørte forbi og du stoppet den, du betalte 100 rupier og fikk noen vekslepenger. Da dere ankom byen og kom ut av bilen gikk dere omkring til barna begynte å gråte på grunn av at de var sultne.
Det nærmet seg solnedgang, og du gikk opp til et hus og banket på døren. Du ba den eldre mannen som hadde åpnet døren om mat til barna. Han inviterte dere inn, og ga dere mat. Han spurte hvorfor dere var ute alene så sent, og da fortalte du om det som hadde hendt deg, og ba ham om hjelp. Du viste gullsmykkene og pengene, og han sa at han skulle hjelpe dere flykte fra landet. Dere overnattet hos den gamle mannen, og neste dag introduserte han deg for mannen som skulle følge dere hele veien til Norge. Den eldre mannen lovte at du kunne stole på smugleren, fordi han kjente ham godt. Den samme dagen begynte dere reisen ut av landet, og mot Europa. Du reiste uten noen identitetsdokumenter.
Du forteller at du aldri visste at du skulle til Norge, og fikk ingen informasjon om hvor lenge reisen skulle vare. Reisen tok omtrent to måneder, og var veldig vanskelig både for deg og barna. Dere reiste sammen med en gruppe av mennesker fra Pakistan som var ikke pashto talende og afghanere. Du forteller at du fikk mye hjelp av afghanere med barna. Du vet ingenting om hvilke land dere reiste gjennom, fordi du måtte ta deg av barna.»
Jeg har møtt denne stillferdige, oppofrende og sterke mammaen, som ønsker seg det eneste som vi alle ønsker for barna våre. Ei framtid i trygghet. Hun har allerede mistet ett barn, som hun mest sannsynlig ALDRI vil se igjen…
Hva ville jeg gjort i hennes situasjon? Hva ville DU gjort i hennes situasjon?
OG hva skal VI gjøre i denne situasjonen?
I morgen arrangeres det også en støttemarkering ved Steinkjer kirke klokka 17. Vi skal møte opp der, og håper at myndighetene vil se på saken igjen, og tro på det Gonolo og ungene hennes forteller.
La dem få bli her i trygghet. La Hassan få gå i klassen til Sverre, sparke fotball på Egge IL, spille volleyball og la han og søstrene hans få være barn! Hvis de sendes til Pakistan så ser vi dem aldri igjen…
I dag har lokalavisen Hadeland skrevet en artikkel om meg. Jeg har takket ja fordi jeg mener det er så viktig å gi senskader et ansikt. Vi er så mange som har overlevd kreft, men dessverre er det lite snakk om hvordan livet blir etterpå.
Uansett så er disse artiklene kortversjonen, og hvis du virkelig vil bli kjent med meg, så er denne bloggen et godt sted å begynne!
Vi er heldigvis trygt hjemme, etter at flyet vårt var ett av de aller siste som fikk ta av fra flyplassen i Las Palmas i går ettermiddag på grunn av sandstorm. Noen av de nye vennene våre måtte tilbringe natta på flyplassen. Det var en stor overgang fra sol, varme og storm, til snøvær og hvitt landskap da vi kom hjem. I dag skinner sola, og det er faktisk vinter her i Granlia.
Vinter!
Flyturen gikk fint, men jeg merker at det blir mange timer i samme stilling. Særlig lymfeødemfoten er ugrei i dag. Kroppen er også litt stiv og støl, og hodet murrer. Jeg har tatt migrenemedisin, og håper at det går over.
Heldigvis så har jeg verdens beste mann, som har vært oppe og lagt i ovnen i natt, sånn at det er godt og varmt i huset da vi stod opp. Det var en kjølig opplevelse å komme i hus i natt, siden vi varmer opp med vannbåren varme som er avhengig av vedfyring cirka annenhver dag.
Nå kroer ungene og jeg oss foran fjernsynet med “mesternes mester”, hver vår tekopp og kjeks. Mannen skal få sove så lenge han vil etter nattens innsats.
På vei opp på rommet etter et deilig opphold ved varmebassenget, litt ør av støyen som kommer fra lekende barn og voksne, litt solbrent og ganske sliten, så plinget det inn en melding fra helsenorge på mobilen i går. “Anne Marit, du har fått time hos St.Olavs hospital HF. Logg inn på helsenorge.no for å se mer.”
Etter å ha trykket på tretallet i heisen, så logget jeg meg inn for å se hva dette kunne være. Helt uten forvarsel kunne jeg lese at jeg var innkalt til time på KREFT Poliklinikk den 4. mars klokken 13.00. Stråleenheten.
Det var som om noen taklet meg og la meg i bakken.
Hodet gikk i panikkmodus. Hjertet slo som en dampveivals, og tårene begynte å renne nedover kinnene mine. Jeg vrengte hjernen for å prøve å finne andre årsaker enn den åpenbare, at jeg hadde fått kreft igjen, og at jeg skulle til stråling allerede den 4. mars.
Etter hurtiginnleggelsen på grunn av akutte magesmerter i januar, ble det tatt nye CT-bilder, og siden legene mente det ikke hastet, så skulle de ses på innen 28. februar. 28. februar er snart! Jeg antok at resultatet nå var klart, og at konklusjonen ved en feil, ikke var formidlet til meg. At en eller annen hadde glemt å ringe meg for å fortelle at jeg hadde fått tilbakefall. Og at planen for ny runde med stråling allerede var lagt…
Hele kroppen strittet i mot tankene om en ny runde med kvalme, smerter og uvisshet. Bekymring for om jeg skulle få leve. Om jeg fikk oppleve barna bli voksne.
Det er helt utrolig hvor mange tanker man rekker å tenke på bare noen minutter.
Klokka var over fire, og jeg visste at det ville bli vanskelig å nå noen på sykehuset. Jeg ringte bestevenninne Nina, og hylgråt. Etter en rask, men fornuftig rådslagning ble vi enige om at jeg måtte forsøke å få noen i tale på St. Olavs. NOEN måtte gi en bekreftelse. ALT var bedre enn uvisshet.
Med skjelvende hender holdt jeg i mobilen, mens kvalmen steg i halsen. Etter å ha forklart situasjonen til sentralbordet ble jeg satt over til kreftavdelingen. Og med hysterisk stemme fikk jeg en av sykepleierne til å gå inn i journalen min. Der stod det ingen ting. Hun fikk dessverre ikke logget seg inn på røntgenbildene, men anbefalte at jeg tok kontakt med Levanger sykehus som hadde hatt meg inne til behandling sist.
Heldigvis husket jeg hvilken avdeling jeg var innlagt ved, og fikk snakke med en sykepleier på Kirurgen 3. Dessverre kunne heller ikke hun se noe i journalen så hun skulle undersøke mer, og ringe meg tilbake.
En og en halv time i helvete, oppløst i tårer, tanker om smerte og død. Og så bestemte jeg meg for at dette ikke skulle få ødelegge ferien. Heldigvis så var jeg alene på rommet, og jeg tok to sarotex (som har en beroligende effekt), før jeg vasket ansiktet og begynte å puste med magen. Ungene skulle få maksimalt utbytte av de siste dagene, JEG skulle ha maksimalt utbytte av disse dagene. Hvis det nå var så galt at jeg måtte i gang med en ny runde, så skulle vi i hvertfall ha disse dagene å støtte oss på. Overleveren i meg fikk tilbake kontrollen. Jeg var klar.
Da mannen og barna kom tilbake på rommet så var jeg (nesten) som vanlig, og klemte dem ekstra hardt. Med rolig stemme fortalte jeg Rune om brevet, og at jeg ventet på svar fra sykehuset.
Enda tre kvarter i uvisse. Så ringer telefonen. I røret presenterer legen seg. Og det første hun sier er: “Nå har jeg og en kollega som er overlege her, sett på journalen din og på bildene dine, og vi kan ikke finne noen tegn til at du har fått tilbakefall. Vi forstår ikke hvorfor du er innkalt, og dessverre får vi ikke svar på akkurat det før i morgen.”
HALLELUJA! Tårene sprenger seg på nytt fram i øynene mine, men denne gangen er det gode tårer. Vi snakker sammen lenge. Hun lover å sjekke mer når hun kommer på jobb igjen på morran, og jeg sender henne et bilde av innkallingen. Så puster jeg sakte ut gjennom nesa og kjenner hvordan den harde klumpen i magen løser seg opp. Jeg er ikke syk likevel. Jeg har ikke kreft. Jeg skal ikke igjennom stråling og helvete igjen.
Jeg kysser mannen og jeg kysser ungene. Det er rart hvordan synet på livet kan forandre seg i et brøkdels sekund.
I dag ringte legen tilbake. Hun hadde snakket med St. Olavs. Det viser seg at innkallingen gjelder time hos en lege som tidligere jobbet på senskadeklinikken, men som nå jobber på stråleavdelingen. Senskadeklinikken finnes ikke lenger, men på grunn av min sykdomshistorie og de store plagene jeg fortsatt har, så skal jeg fortsatt få oppfølging. Denne gangen skjer oppfølginga fra kreftavdelingen.
Så enkelt var det…
Dette er det som betyr noe!
Konklusjonen er: Slike innkallinger bør ikke komme uten forklaring. Ingen fortjener en slik påkjenning som jeg hadde i går, og sykehuset må gjennomgå rutinene sine. Den nydelige legen som tok ansvar og fulgte opp en hysterisk pasient på telefon fra Gran Canaria burde få premie! Jeg er henne evig takknemlig!
Ta vare på hverandre! Livet kan endres på et øyeblikk!
Late dager. Familietid. Sol og varme. Blå lepper etter enda ett bad. Ansiktsmaling, og vesla forandres til en rosa sommerfugl. Og time etter time på fotballbanen for poden. Han fikk en likesinnet kompis allerede første dagen, og tilbringer hvert ledige minutt i fotballdrakt, svett i panna og med verdens største smil rundt munnen.
Her streama vi MGP på pcen oppi senga, med stemning og høylytte heiarop !
Og til alt hell dukket det også opp ei helt perfekt ferievenninne for lillesøster på trylleshowet i ettermiddag, og nå står de i forventningsfull knising og venter på Panchi, den blå delfinmaskoten på hotellet her! Og i morgen skal de på barneklubb sammen!
Selv merker jeg hvordan varmen løsner opp de vinterstive musklene, humøret stiger og energien kommer snikende med de daglige spaserturene jeg tar etter frokost. Hver eneste dag har jeg kjent gleden over at kroppen er klar for å gå en tur rundt på stiene rundt hotellet. Følelsen av å vandre i en slags park med asfalterte stier, klippede og friserte blomster og busker, atmosfæren er veldig hyggelig, og stiene går inn i hverandre så man kan gå flere runder, og så langt man vil… 15 minutter den første dagen, opp i 30 minutter i dag. Jeg er strålende fornøyd og stolt av meg selv. Og med en runde selvdrenasje på toppen, ja da var behovet for hvile helt essensielt, og resten av formidagen ble det soving og fortrukkede gardiner, mens resten var ute ved bassenget og på fotballbanen.
Rask gange rundt på stiene, før det blir for varmt…
Vi koser oss med deilig mat, tre ganger om dagen får vi8 overfylt buffet med stor variasjon, og vi prøver nye retter! Unga eter is og godteri til dessert minst to ganger om dagen… livet ler og smiler om dagen, og dagene flyr så alt for fort.
Vi får nye hyggelige bekjentskaper som gir litt ekstra kunnskap, vennskap og selskap.
Vi slipper unna matlaging, og det meste av klesvask med unntak av fotballskjortene som av og til trenger en hurtigskylling i vasken , så den er klar igjen utpå morradagen. Og støttestrømpene foretrekkes også ganske reine.
Vi har det rett og slett supert på ferie, og synes dagene går alt for fort.
Håper andre med ferie, enten de ferierer hos bestemor og bestefar, eller er hjemme og sjekker kunstgresset, eller er på fjellet, også koser seg sånn som oss.
Nyt tida med familien samlet, jeg vet at det er noen som ikke får muligheten til å gjøre det igjen. Noen blir borte og en plass står tom. Savnet vil prege livene våre etterpå. I dag ville farmor fylt 95 år. Jeg savner henne, men tror hun ville vært stolt over og og det vi får til, tross alt!
Det serveres bobler til frokost hver dag, men vi har tatt et glass for syns og snapp si skyld et par morgener…
Ta vare på øyeblikkene, og det som skjer her og nå… gjem dem til tøffere dager, da kan de være gode å trekke fram igjen!
Jeg stod og tok ut av oppvaskmaskinen i dag, og da tenkte jeg på at det med bestikk og serviser, det sier noe om hvor “høytidelig” anledningen er.
La meg forklare:
Til hverdags så bruker vi “hverdagsserviset” eller “gamleserviset”. Hvis svigerfar kommer innom for en kjapp kaffekopp, ja da får han “klare seg” med et krus, og en kjeks fra pakka, eller servert på en vanlig asjett. Da er han “som en del av familien”, og vi gjør ikke noe ekstra ut av besøket.
Fauna er hverdagsservisetFiggjo flint er også til hverdags
Hvis vi ber gjester til en vanlig lørdag med vafler og brødskiver, da tar vi fram “hybelserviset” eller “bursdagsserviset”. Det ene er et servise som Rune hadde før vi ble sammen, og som står i skapet over vasken, sammen med hverdagsserviset. Det er litt “finere” enn hverdagsserviset, men likevel noe jeg ikke er så redd for, og som vi slenger i maskinen på vanlig program. Det andre er et servise som jeg fikk i 30årslaget mitt. Det er av litt tykk porselen, som tåler litt hardere bruk. I tillegg så er det såpass nytt at man kan få tak i nye deler, dersom noe går i stykker. Derfor er jeg ikke så redd for det.
Dette er egentlig et kombi-servise, ford i jeg har både kaffe- og tekopper. Så hvis det er teservering så bruker jeg dette!Hybelserviset
Men hvis det er bursdag eller annet selskap, ja da tar jeg fram “arveserviset”. Da er det fest i heimen, og litt ekstra stas! Serviset har jeg arvet etter farmor, med rosa blomster og gullkant. Et servise som jeg er redd for, og som jeg er stolt av å vise fram. Da kan det godt følge med sølvskjeer også. Dette serviset kjøres på finprogrammet i oppvaskmaskinen, og jeg setter det helst ikke fram til små barn.
Finserviset etter farmor!
Gjestene er ofte akkurat de samme folka, så det er egentlig litt pussig hele greia, men sånn er det altså. Så hvis du kommer hit og får kaffe fra blomstrete kopper, da er det en spesiell anledning!
Uansett, så er hver gjest like velkommen, og like viktig! Og kaffen er den samme, gjestfriheten den samme, og gleden den samme!
Visste du at grønne poteter er giftige? Ikke bare litt sånn at du kan bli litt uggen, og at du bare kan skjære bort det som er grønt, og spise resten. – Sånn som du kan, hvis det er kommet mugg på hvitosten, vet du? Nei, da er hele poteten utsatt, og du skal kaste hele greia!
Hvis potetene dine har ligget i kjøleskapet ei stund så får de groer. Det er hvite utvekster som blir til nye poteter hvis du planter potetene i jord. Groene på potetene inneholder også giftig solanin. Heldigvis er potetene like fine hvis du plukker dem av, og du kan fint spise dem som vanlig!
Poteter som er blitt utsatt for lys, enten mens de vokser i jorda, eller etterpå, utvikler et nervestoff i seg som heter solanin. Du finner det samme stoffet i grønne, umodne tomater også, men siden umodne tomater ikke er spesielt godt, så er den største faren for forgiftning faktisk gjennom poteter. Og hvis litt av poteten er grønn, da er hele poteten giftig! KAST DEN!
Det er antatt at en dose på 2mg. solanin pr. kg. kroppsvekt kan gi forgiftningssymptomer. Doser på over 5mg./kg. kan være dødelige (tilsvarer en persons inntak av 1,25 – 4,5 kg. rå, grønne tomater) (kilde. https://no.wikipedia.org/wiki/Solanin)
Dagens tips fra meg er derfor at du ser på potetene før du putter dem i kjelen. Og hvis de har antydning til grønnfarge, så spis ris eller pasta i stedet den dagen. Min erfaring er at det ofte er et problem med nypoteter fra utlandet. De er ofte pakket i plastnetting, og får derfor lett lys på seg både under frakt, men også i butikken. Vaskede norske poteter er også utsatt, så det smarteste du gjør er egentlig å kjøpe uvaskede poteter i tett papirpose.
Kanskje du allerede har hatt vondt i magen etter en middag, uten at du forstod hvorfor? Nå har du lært noe nytt i dag også!
ALLE er mot mobbing! Du finner ikke ett eneste menneske som sier at det er greit å mobbe andre, så hvorfor er det da så mange som blir mobbet? Kan det ha noe med måten vi omtaler andre? Og hva vi synes det er «greit» å ikke ta tak i?
Jeg tror mobbinga starter hjemme, jeg. En helt uskyldig kommentar, sagt i spøk eller affekt, som ungene oppfatter som noe annet. At det er greit å kommentere folks skavanker, bosted, klær, mat eller andre synlige eller usynlig forskjeller.
Et eksempel fra lokalavisa Hadeland i går, 11.2.20. Saken handlet om noen damer fra Harestua, (som av enkelte oppfattes som et «finere» strøk i Lunner kommune enn for eksempel Grua eller Grindvoll) som hadde vært på weekendtur i London. På grunn av uværet «Elsa», så ble flyet deres kansellert, og de måtte bli en ekstra dag. Til avisen smiler de, og sier til den intervjuende journalisten: «Det kunne vært verre, vi kunne vært strandet på Grua!». En i utgangspunktet helt uskyldig kommentar, men i den kommentaren så synliggjør de en slags aksept for at det er «bedre» å bo på Harestua, og at Grua er et lite attraktivt sted.
Jeg er helt sikker på at disse damene er fine folk som helt sikkert har sagt dette med et glimt i øyet, og at de både kjenner, og setter pris på folk fra Grua, men det er dessverre slik at ungene våre de hører hva vi sier! Når foreldrene sier at Grua er et elendig sted, ja da er det ikke rart at konflikten mellom Grua-unger og Harestua-unger er både alvorlig og stigmatiserende.
Og dette er jo bare et eksempel. De samme «stedskranglene» finnes helt sikkert over hele landet. Gran mot Brandbu, Hadeland mot Toten, Levanger mot Verdal og Oslo Øst mot Oslo Vest.
Og der har vi voksne et ansvar for å slutte å snakke negativt om andre bydeler, grender eller kommuner. VI må stoppe opp når vi hører at noen kritiserer et sted fordi det bor bare «fattige» der, eller «utlendinger», eller «rikinger» eller «idioter»… Stigmatisering bør vi holde oss for gode til, all den tid vi VET at ungene hører og lærer. Vi må heller spørre om de ikke kjenner noen fine folk som bor der, og hvilke fordeler det er. Og at folk er folk, uansett hvor de bor, eller hvor de kommer fra.
Jeg skal i hvertfall gjøre det jeg kan for å ikke snakke negativt om andre steder, og andre folk, vil du være med?
Endring:
Jeg har etter tilbakemelding fra en av damene valgt å fjerne faksimilen fra lokalavisen. Det har aldri vært min intensjon å klandre disse damene for mobbing, og jeg beklager på det STERKESTE, dersom mitt innlegg har bidratt til en slik oppfatning. Mitt poeng er at kommentarer sagt på spøk ikke alltid oppfattes som det, hverken av voksne eller av barn.
Er det ikke rart at man noen ganger kan gå og tenke på ting i lange tider, men så skyver man det unna fordi det å faktisk gjøre forandringer er krevende. Vi mennesker er vanedyr, og for de fleste så er endring det samme som å gå ut av komfortsonen sin.
For eksempel så liker jeg ikke å bytte mobil eller pc. Da må jeg kanskje sette meg inn i et nytt system. Tror jeg, da… Egentlig så pleier vel ting å gå seg til ved at systemene oppdaterer seg selv, og vips så er alt som det pleier, men bare tanken på at ting ikke fungerer på en av “livsnødvendighetene”, er mer enn nok til å holde fast på en litt ustabil, men fortsatt funksjonell eldre utgave. Det er heldigvis miljøvennlig, da!
Men tilbake til det jeg går og spekulerer på om dagen. Selv om formen varierer fra brukbare dager hvor jeg kan være fotograf en hel formiddag på skifestival, til nesten hele dagen i senga med smerter fra topp til tå, så føler jeg at jeg TRENGER å gjøre noe mer enn å bare gå hjemme. “Brakkesyken” er ikke et hyggelig bekjentskap, kan jeg love dere! Derfor har jeg begynt å se for meg at jeg må begynne å gjøre noe mer. Ikke bare eksistere, og bruke absolutt alt av overskudd til å følge opp barn og hus og mann. Det må jo være mulig å kunne bidra med noe som får hjernen til å anstrenge seg litt, og kanskje jeg kan bruke kompetansen min til noe, før den går ut på dato?
Samtidig så vet jeg at jeg må ta babyskritt i en slik prosess, og det blir viktig å ikke gape over mer enn jeg kan tygge om gangen. – Hallo, jeg sover tross alt sånn opp mot TRE timer på dagtid på dårlige dager, og gjerne en ekstra dupp på ettermiddagen, og det er nesten umulig å forutse eller planlegge ting med sånt utgangspunkt. Langt mindre aktuelt er det med en fast jobb….
Likevel, tankeprosessen er en sped start, og jeg skal i møte med NAV utpå våren. Til da håper jeg at jeg har kommet så langt at jeg kan konkretisere tankene. Så langt har jeg lekt med tanken om at kanskje et styreverv kan fungere? Jeg har jo bred erfaring, og jeg har et stor samfunnsengasjement. Sakspapirer kan leses over flere dager, og det bør være mulig å mobilisere krefter til møter. Den mentale og sosiale gevinsten vil være enorm, men vil prisen være for høy? Kan deltakelse på et dagsmøte, med reise og alt som kreves, bli for mye?
Jeg vet ikke enda. Og foreløpig så er dette bare tankevirksomhet. Kanskje er ambisjonsnivået alt for høyt også? Om man forplikter seg til styreverv så betyr det også at man må være forberedt på å yte det som trengs for å gjøre en god jobb. Jeg vil aldri gjøre noe halvveis, og må derfor være sikker på at jeg har nok energi til å levere.
Og det er vel der skoen trykker. Selv om jeg så inderlig ønsker å komme ut av dette “fengselet”, så er det jo ikke sikkert at det går. Og tre dager med litt bedre form er ikke nok til å si at jeg er bedre. Plutselig får jeg returen midt i fleisen, og nedturen blir gigantisk og utrolig vond.
Jeg må heldigvis ikke bestemme meg i dag. Og det er terapi i å begynne å leke med tanker om endring. Nå skal vi til Gran Kanaria på familieferie i vinterferien. Hvis jeg klarer å holde meg uten å sove på dagtid, men heller bare hvile litt. Ja, så er det et godt utgangspunkt. Eller i hvertfall gjøre et forsøk på å følge en plan. Hvis jeg tar meg ut en dag, så kan jeg hvile meg opp igjen dagen etter…? Vi får se.
Varme og sol, late dager med bading og lek, ingen kjedelige plikter som matlaging, klesvask og husvask osv. Forandring for hele familien! Hvis jeg klarer å komme hjem i bedre form og humør enn da vi dro, ja da er det en gevinst i seg selv, og kanskje en begynnelse på noe bedre…
Så får vi ta det derfra. Men det er jo lov til å ønske seg og håpe på noe annet og bedre enn det jeg har nå, og jeg krysser virkelig fingrene for at jeg etterhvert kan sette tankevirksomheten ut i livet. Kanskje ikke i dag, eller kanskje ikke neste uke, men neste høst, eller om et år, eller to?
Vi kan ikke slutte å drømme om forandring og bedring, ikke sant? Selv om forandring kan være skummelt også!
Hva drømmer du om? Og hva kan du gjøre for å gjøre ditt liv til en bedre utgave for deg og dine nærmeste? Kanskje du også skal begynne å tenke på å gjøre noen små forandringer? Eller store?
Jeg husker første gangen jeg virkelig forsto hvor mye mamma elsker meg, og det var den dagen jeg ble mamma selv. I det øyeblikket jeg kjente at hjertet mitt nesten sprengte av lykke, at det boblet i blodet og angsten grep meg som en jernklo i frykt for at jeg ikke skulle klare å ta vare på det lille vidunderet jeg nettopp hadde fått.
Mamma, Sigrid og meg!
Og i beruselse og forelskelse så innså jeg at mamma(og pappa) helt sikkert var like glad i meg som jeg var i sønnen min. Og jeg ble litt lamslått, egentlig. Ubetinget kjærlighet var plutselig noe helt annet enn jeg hadde trodd.
Mamma var bare nitten år da jeg ble født. Hun og pappa drev full drift av gård med melkeku og griser, med alt arbeid som det medfører. Pappa hadde jobb som bussjåfør i tillegg, så mamma var den som drev gården på heltid, pluss at hun var aktiv i samvirkeorganisasjonene. Hun var den første kvinnelige lederen i Jevnaker bondelag, blant annet. Og etterhvert som vi tre ungene vokste opp, så var det kjøring og henting på fritidsaktiviteter hver eneste kveld og helg, både for mamma og pappa. Korps, idrettslag, ballett, speider og bygdeungdomslag. Og da jeg meldte meg inn i NBU som 15-åring, ja da satt mamma som representant i fylkeslaget for bygdekvinnelaget. Og på mitt aller første landsstevne på Ås i 1997, da var det mamma som deltok på årsmøte som NBK-representant, mens jeg og Kristian (bestekompis), utforsket leirlivet i et hus-telt fra 70-tallet.
Da jeg hadde flyttet ut og begynte på høyere utdanning, så gjorde hun det samme, og jeg kan love at hun gikk ut med karakterer jeg bare kunne drømme om. Og i 40-åra så begynte hun i nytt yrke som sosionom. – Og hun er kjempeflink i jobben sin! Hun synger i kor, hun holder orden på hus, og mann, og barn og barnebarn, og hun stiller opp for oss alle sammen så mye som hun bare kan. Hun sier aldri nei, og hun setter alle andre før seg selv. Hun er rett og slett verdens beste!!
Mamma, lillesøster og meg i bryllupet mitt.
Mamma er et enormt forbilde for meg, og jeg håper jeg kan gi videre den lærdommen og de verdiene som jeg har fått hjemmefra. Allerede fra jeg var bitteliten fikk jeg være med på alt av gårds- og husarbeid. Lefsebakst og slakting er spesielt to ting som jeg har satt høyt. Da var både oldemor, bestemor og mamma i sving, og jeg er utrolig stolt over å ha lært å sy rull av min oldemor! Og jeg håper at begge ungene kan lære seg det samme, enten av min bestemor eller av mamma, eller av meg. Slekt skal følge slekters gang… og våre unger henger med oss på alt vi gjør.
I morgen er det morsdag, og jeg vil benytte anledningen til å fortelle mamma hvor mye jeg beundrer henne, og hvor stolt jeg er. Jeg ser at mamma likner mer og mer på bestemor, og jeg merker at jeg selv gjør mer og mer som mamma ville gjort det. Jeg får også høre at jeg likner henne, og det er jeg veldig glad for å høre. Når jeg i tillegg møter meg selv i døra hver eneste dag, gjennom min egen datter, ja da er jeg trygg på at både tradisjoner og gener videreføres i beste velgående.
Gratulerer med morgendagen til verdens beste mamma, bestemor, svigermor! Jeg er så uendelig glad i deg!
Og hurra for alle andre mødre, bestemødre, oldemødre og andre kvinnelige omsorgspersoner! Uten dere stopper verden opp!
