Etter et halvt år, kunne jeg endelig få skue Randsfjordens vakre bredder på fredag,  etter å ha hurtigplanlagt en overraskelsesbursdag. For å unngå å være gjennomsliten allerede før festen, så kjørte jeg til Stjørdal allerede på torsdag kveld, og overnatta på hotell før jeg skule avgårde på morran fredag. 

Med hotellfrokost i magen, sammen med noen gledessommerfugler, kom jeg meg på flyet, før jeg endelig kunne klemme mamma, før vi kjørte hjem til Jevnaker. 
En liten stopp på Europris for å handle konfettikanoner til kveldens evenementer, og så var jeg i mitt barndomshjem etter det lengste fraværet noensinne. 

En god klem fra lillebror, som jeg heller ikke har sett siden jul, var en påminnelse om hvor kjedelig koronaen har vært. Heldigvis har vi snakket mye på telefon. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Bursdagsbarnet var totalt uforberedt på at de nærmeste vennene slett ikke ville la 40årsdagen forbigå i stillhet, og med et smell fra konfettiglitteret så var festen i gang!
Det var helt fantastisk å endelig kunne møtes igjen, selv om vi ikke var så mange. De beste folka var der!! 

Med en times hvil midt i festen, så holdt jeg ut til langt på natt. Det var sååå moro å skravle, le, skåle og danse igjen. 

Resten av helgen har jeg stort sett sovet. Kun avbrutt av mammas mat, og en tur hos min kjære massør og terapeut Thip. 
Med bil på Værnes så blir det nå halvannen times kjøretur før jeg kommer meg hjem. 

Der er det noen som venter veldig på mammaen sin, og på “reisegaven”. Det er bare flaks at det fortsatt ligger en halv Arnoldpølse i kofferten, siden min søsters hund ble tatt på fersken da hun hadde sneket seg inn på rommet mitt, og stod med begge beina i kofferten og pølsesnabben i munnen. Heldigvis var det kun bitemerker på den ene enden, så nå får hjemstellerne bare en halv pølse på deling, i stedet for en hel.

Såpass må man tåle, med sånt et pelskledd “søskenbarn ”

Nå blir det senga i noen dager, før bursdagsfeiring og deretter Montebello!

Vi er på rehab…

Etter lang ventetid,  så kunne vi endelig sette oss i bilen for å kjøre til Lillehammer.  Forventningene har vært høye, spesielt hos den yngste i familien, i forkant av dette kurset som bærer navnet “Familiekurs hvor en forelder har, eller har hatt kreft”
Her skal hele familien få snakke både med hverandre, med jevngamle som er i samme situasjon,  og ikke minst få veiledning av psykolog og andre dyktige folk med lang erfaring. I tillegg er lek og moro, bading, kano, fotball og massevis av andre tilrettelagte aktiviteter for barna, alt styrt av flinke miljøarbeidere. 

Det gjør sterke inntrykk å høre andres historier. Og det er sterkt å dele sin egen. Det er sjelden man er i forsamlinger med så stor forståelse og erfaringskjennskap. Det føles trygt og godt å være her. 

Montebello ligger for seg selv inne i skogen, og vi lever nå i ei egen lita boble, mens vi er her. Det er helt, helt stille i huset, det er en sart, hyggelig og litt melankolsk stemning. Og selv om ungene gir full gass, så sørger rammene for at også vi som trenger hvile og pauser, får dekket behovene våre. 

Jeg blir ydmyk og takknemlig over å få høre de andres utfordringer. Takknemlig fordi jeg selv ikke har kreft lenger, og ydmyk for den kampen enkelte står i. Våre utfordringer blir likevel tatt på alvor og møtt med respekt, selv om jeg ikke lenger har en dødelig diagnose, som flere dessverre har. 

Det er mange nyanser mellom mørket og det svarte som er døden, og det lyse og hvite som er å bli helt frisk og helt som før. Og denne uka møtes vi mange med de mørkeste gråfargene. Heldigvis er det stadig lysglimt i barna våre, familie,  venner og positive opplevelser.  Dette oppholdet her gjør livet litt lysere, ihvertfall for meg! 

Det føles veldig godt og riktig å være her! Målet er å få en litt mer samkjørt og enklere hverdag når vi kommer hjem, med de verktøyene vi lærer å bruke her. 

Jeg har, som jeg nevnte i et annet innlegg, blitt ufør, og det gjør at jeg ikke lenger trenger å forholde meg til NAV. Heldigvis gikk søknaden igjennom uten noen form for problemer, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har bare positive opplevelser med mitt lokale NAV-kontor. Ja, jeg vet jeg er heldig! 

Hverdagen er som før, og jeg er så heldig at jeg har folk rundt oss som hjelper til når det kniper. For eksempel, i pinsen så ble mannen innkalt til grensetjeneste i heimevernet… etter en drøy måned med våronn så var det overhodet ikke noe jeg var klar for å håndtere. I våronnperioden så må jeg stå på ekstra, fordi vi er helt avhengige av at mannen er på jordet når været tillater det. Men når det nærmer seg slutten, ja da er jeg mer enn på felgen, fordi jeg har stått på ekstra hjemme. Så kom denne innkallingen… jeg HYLGREIN! Søknad om fritak pga syk ektefelle ble avslått, og jeg så frem til en skikkelig krevende pinse. 

Men heldigvis; Etter å ha grått på telefonen til lillesøster, så satte hun seg på flyet så fort hun var ferdig på jobb på fredag, og var her hele pinsen. Det var helt fantastisk, og jeg er såå takknemlig. I tillegg var ungene sjeleglade for å få besøk av supertante, som alltid har tid og energi til å leke. Vi fikk også besøk av en god venninne, så den lille valpen, som vi også har fått i hus, ble svært godt tatt hånd om. – Det blir mer om den i en senere post!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dermed ble det som kunne blitt en forferdelig slitsom og krevende langhelg, med en utslitt og sint mor, og understimulerte og misfornøyde barn, i stedet en flott og minneverdig ferie! 

Jeg er heldig som har en sånn søster! 

Tusen takk, May Lise! Du er best!

Anne Marit

Endelig er det sommer! Sånn skikkelig gammeldags “livet-er-deilig-i-skyggen”-sommer… Jeg elsker det! Kroppen min trives godt med varme, og jeg kjenner at jeg har mindre smerter enn vanlig.  Heldigvis har pollentrykket også lagt seg, så i dag har jeg vært ute i mange timer.

Det er til og med meldt tropenatt, det er litt spesielt siden det ikke er lenge siden vi måtte passe på at blomstene på trammen ikke skulle fryse om natta, så ja, været skifter fort her i Trøndelag. Det er fortsatt litt vanskelig å vende seg til denne ustabile værtypen, men etter 10 år så begynner jeg å lære.

For eksempel så må man nyte det fine været mens vi har det, for plutselig snur det, og vi må ha stillongs på ungene, under regndressen i juni. Jada, det har skjedd! Men det tenker vi ikke på i dag, i dag har barna kost seg med vannkrig, is og såing av gulrøtter og salat. Vi grillet til middag, og jammen tror jeg det blir samme opplegg i morgen. Bortsett fra at gartnerarbeidet byttes med fotballcup for poden.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg fikk kartplotter og ekkolodd til båten i bursdagsgave av mann og barn,  og jeg håper vi snart får montert det, sånn at vi kan få sjøsatt jolla. Det er på fjorden man bør være når termometeret viser nær 30°! Men det blir vel, etterhvert. Til da får jeg nøye meg med paviljongen på verandaen, en is og litt god musikk.

Vi snakkes! 

Anne Marit