Før restriksjonene igjen ble strammet inn, og vi på nytt må avstå fra sosiale sammenkomster og hyggelige kulturopplevelser, var jeg på julebord i Trondheim.
Sitrende av forventninger, iført farmors gamle pelskåpe, hev jeg weekendbaggen med penkjole og perlekjede i bagasjerommet på bilen, og satte kursen mot bartebyen.
Ett døgn skulle jeg igjen få være globetrotter og luksusdyr på byens flotteste hotell.
I mitt gamle liv så var hotellovernattinger og reisedøgn en del av jobben. Møtevirksomhet, kurs og lunsjbuffeter var noe som fulgte med stillingen som daglig leder og organisasjonssjef, og den gangen var det ikke noe jeg satte spesielt pris på heller. Da var tiden hjemme mer verdifull. Man kan trygt si at det har endret seg, nå hvor så og si all tid tilbringes innenfor husets fire vegger.
Med bilen parkert på nærmeste ledige handicap-plass, håndveske i denne armen og baggen i den andre, skrider jeg inn i lobbyen på ærverdige Britannia hotell. Det klikker i marmorgulvet under støvlettene, som ikke lenger har høye heler på grunn av hoftesmertene, men likefullt er pene nok til å slippe gjennom mitt eget kritiske nåløye. I ett døgn skal jeg “late som” jeg er den gamle Anne Marit.
Jeg sjekker inn, og får et deilig rom i sjette etasje. Utsikten er heller laber, der jeg ser rett inn på toppen av taket til Palmehaven, men taket er dekket av snø, og senga på rommet er stor og innbydende. Den første hvilen tas fullt påkledd.
Det blir en kort dupp, før jeg tar kurs for det tradisjonsrike julemarkedet på torget. Det er mange boder, men egentlig ikke så mye spennende å se eller kjøpe. Det er heldigvis lite folk, og jeg tar en rask runde iført munnbind, før jeg går inn teltet til Bondens marked. Kortreist kransekake og en pakke med lefser er det eneste jeg handler i dag, før jeg traver tilbake til hotellet. Jeg er sulten.
På rommet prøver jeg meg på litt sminke, men etter å ha fått maskara rundt hele øyet, som følge av for lite trening, så anser jeg meg som klar for lunsj. Lukten av julebuffet kilte i nesa da jeg sjekket inn, og jeg tripper inn gjennom dobbeltdørene til Palmehaven. Følelsen av luksus og historie slår mot meg, sammen med ribbelukt og synet av en stor, rosa marsipangris på dessertbordet. Det er ikke fullt, så jeg håper jeg får plass. Etter litt ventetid så blir jeg vist til et bord med hvit duk, og utsikt utover hele lokalet. Det er stor tetthet av dresskledde mennesker på det jeg antar er julelunsj med jobben. Her og der sitter det grupper med eldre damer og familier med blide besteforeldre som kanskje har bedt med seg barn og barnebarn på lunsj. Jeg elsker å sitte og se på folk. Jeg bestiller en cola, og går og forsyner meg.
Utvalget er Palmehaven verdig. Både ribbe og pinnekjøtt får plass på tallerkenen, det blir årets første for min del. Og vel tilbake på bordet mitt så kan jeg virkelig kose meg med maten. Det klirrer lett i stettglasset når noen går forbi. Jeg bruker lang tid, og titter på de øvrige gjestene og gjetter hvem de er. Hvis de ser på meg, så vil ingen gjette at jeg til vanlig labber rundt i joggebukse, og sover bort to tredjedeler av døgnet. Jeg er bare en helt vanlig gjest i julerød kjole.
Desserten står ikke tilbake for den øvrige maten, og karamellpuddingen er så fløyelsmyk at man nærmest hører englene synge. Dessverre blir jeg brått dårlig, og må ta en rask retrett tilbake på rommet. Riktignok med resten av desserten på en tallerken. Det hadde vært for galt å la den gå til spille, når jeg engang hadde forsynt meg med den.
Med en solid dose sterke medisiner innabords så kler jeg av meg, og stiller telefonen på vekking. Jeg skal møte Ellen til middag, og trenger de to og en halv timene til å sove, før jeg skal gjøre meg i stand. Soverommet mørklegges, og jeg sovner i fosterstilling. Det er lite som minner om den verdensvante dama, der jeg ligger og sover, midt på blanke ettermiddagen.
Plutselig vibrerer det i mobilen, og jeg bråvåkner. Det har gått to timer, og smertene har sluppet taket. Det er mamma som ringer, og hun har mye på hjertet. Jeg hører at hun blir glad når jeg forteller hvor jeg er. “Så godt at du er ute og gjør noe!”, sier hun. Vi skravler i en halv time, før jeg avslutter og går på badet. Innsatsen på sminkefronten før lunsj ligger antakelig igjen på puta, for jeg må friske opp krigsmalingen før jeg finner fram finkjolen. Etter å ha kjempet på meg støttestrømpa så leter jeg febrilsk etter strømpebukse. Ved nærmere ettertanke så var planen å stikke innom og kjøpe en ny da jeg var ute, men det glemte jeg.
Heldigvis er kjolen lang, og det samme er støvlettene. Stillongs og svart tights følges av ulltrøye, før jeg får på kjolen. Enda ei jakke, før jeg smetter inn i kåpa, tar på lue og votter, og så er jeg klar. Det er litt trangt å få igjen kåpeknappen, men jeg skylder på alle lagene med klær. Desemberkveldene er kalde og sure i Trøndelag.
Man kan jo lure på om det er riktig gjennomtenkt å spise julelunsj før man skal på julebord, men jeg kan berolige leserne med at kveldens måltid er lagt til en av byens indiske restauranter. Ellen er allerede på plass når jeg kommer, og vi får et svært hyggelig måltid. Det er så fint og sitte og prate med en god venn, ansikt til ansikt.
Planen er å forflytte oss for dessert og kaffe, men vi finner ikke helt noe sted vi liker og ender opp med å kjøpe hver vår kakao og en pose boller på Narvesen for å ta med på rommet. Det er flaks at Britannia har både kaffemaskin og tekoker på rommet, siden kakaoen minner mest om oppvaskvann. Vi legger beina høyt og skravler i vei, mens både boller og resten av desserten fra lunsjbuffeten forsvinner.
Når Ellen går, blir jeg liggende og se på tv før jeg slukker lyset når klokka så vidt passerer midnatt. Det har vært en super dag!
Jeg våkner et kvarter før alarmen går. Natta har vært ganske grei, med bare et par oppvåkninger. Jeg får med meg siste nytt før jeg gjør meg klar for frokost. Jeg har god tid, og spiser lenge. Frokostbufféten er også veldig bra, selv om teen ikke akkurat holder fem stjerner. Den er bitter og litt kald.
Det er synd at man ikke har større mage når det er så mye som frister. Men jeg får i meg både omelett og flere norske oster, før jeg avslutter med en nylaget crèpe. Jeg har også tatt mot til meg og klaget på teen, og den nye med mangosmak er mye bedre.
Jeg rekker en times hvil i senga før jeg skal ha massasje i spaavdelingen. Jeg vet av erfaring at det sjelden er spesielt behagelig å myke opp den steinharde muskulaturen min, men jeg vet også at det virkelig gjør godt etterpå. Denne gangen er intet unntak, men når man merker at det blir lettere å bevege seg etterpå, så er det verdt både smertene og pengene. Når jeg er ferdig så viser den dyktige terapeuten meg inn i en infrarød badstue. Hun sier at hun anbefaler 10 minutter, og jeg får med meg ei flaske med vann.
Badstue med infrarød varme er nytt for meg, men jeg kjenner jeg blir varm på en måte som bare kan sammenlignes med å være i Syden. Den trenger på en måte inn i kroppen, uten at jeg blir svett eller opphetet. Det føles godt, og jeg kommer plutselig på at jeg har fått tips om denne typen smertelindring av min venninne Synnøve i Rogaland. Det blir nok ikke min siste tur i infrarød badstue.
Det nærmer seg slutten på julebordsturen, og jeg pakker sakene mine ned i baggen. Det har vært fantastisk å være den gamle meg for en stund. Jeg fant henne i pels og perler i Trondheim, og kanskje jeg kan lete etter henne litt oftere når jeg er hjemme også. Jeg liker nemlig “livsnyter”-versjonen litt bedre enn “kreftoverlever og ufør” – utgaven.
Kanskje det skal være ett mål for neste år? Å finne frem den utgaven jeg liker best litt oftere. Hun skal i hvertfall få vise seg når jeg etterhver skal ut og være lokallagsleder i bondelaget. Det blir en spennende og utfordrende oppgave, som jeg virkelig gleder meg til. For noen er et slikt verv bare peanøtter, men for meg er det et symbol på noe nytt.
Museskritt…
Ha det fint, så lenge!
