Med baggen i handa, og ryggsekken full av ungenes tegninger, bilder og hjemmelagede smykker, som de med store bestrebelser hadde laget til meg i barnehagen,  gikk jeg av toget på Marienborg stasjon. Det var antydning til sol denne dagen, og jeg tillot meg å stoppe på brua over Nidelva og kikke over mot byen, som skulle bli mitt hjem de neste sju ukene. I dag var det tid for aller første stråling.

Gastrosenteret var allerede blitt en kjent bygning, etter alle prøver og undersøkelser i forkant. Men jeg hadde ennå ikke tatt heisen ned i kjelleren og gått inn gjennom den ganske lange korridoren før du endelig er fremme blant engler i hvite drakter, og de store monstermaskinene som skulle prøve å drepe den svulsten som vokste inni meg…

Jeg henvendte meg i skranken,  og fikk utdelt ei liste med 36 datoer og klokkeslett. Dette skulle være livet mitt denne sommeren. Hver tirsdag skulle jeg i tillegg møte opp til cellegift på gynkreftavdelingen, som paradoksalt nok ligger i Kvinne-barn-senteret.

Men aller først var det altså stråling. Jeg fikk beskjed om å kle av meg til undertøyet, og så ble jeg tegnet på med blå tusj. Det er nemlig svært viktig at strålene treffer nøyaktig på rett sted, og det betyr at man må ligge helt likt hver eneste gang. Jeg fikk rutemønster på magen og ut til hoftene, og for å være helt sikre på at utgangspunktet ikke endret seg så fikk jeg mine aller første (og eneste) tatoveringer. Tre svarte prikker som for alltid skal minne meg på disse dagene i kjelleren på Gastrosenteret til St.Olavs Hospital.

Selve strålinga er en rask affære. Man legger seg på benken, og personalet stiller inn maskinen ved hjelp av stripene på magen. Så forlater de rommet, mens maskinen begynner å sirkle rundt kroppen min.  “Min maskin” var pyntet med sommerfugler. Jeg vet ikke helt hvem som hadde limt de små fargerike plastfigurene på maskinen, men de ga meg ihvertfall litt glede i det lyden av strålene satte i gang. Man kan ikke se strålene,  men man hører dem. Og den summende lyden vil for alltid gi meg både klump i magen og antydning til brekningsfornemmelser.

Etter 15 minutter så var jeg ute av kjelleren igjen, og det var på tide å sjekke inn på sykehushotellet. Det ligger helt i enden av området, og jeg måtte lete litt før jeg fant inngangen. Jeg observerte at jeg passerte Vardesenteret på veien, og planla å besøke det på et senere tidspunkt. Men ganske ustø på beina etter den psykiske påkjenningen av å være i gang,  så var det godt å få nøkkel til rommet sitt, og å få lagt seg på senga og hvilt. Rommet var et ganske nøytralt hotellrom med en veggfast enkeltseng, en sofa som kunne slås ut til sovesofa med et lite bord og en liten pult. På badet var det toalett med underlivsdusj på siden, dusjkabinett og en vask. Jeg hadde utsikt mot bedehuset og barnehagen på andre siden av gata. Jeg tar på meg joggesko og treningstøy og går meg en lang tur i kveldssol, før jeg spiser et kjapt måltid nede i byen og rusler “hjem og i seng”.

Jeg gruer meg til dagen etter, da jeg skulle ha min aller første cellegiftkur. Heldigvis hadde min kjære, gode bestevenninne, Kjersti, bestemt at det skulle jeg IKKE gjennomføre aleine, så etter en lang dag med jobb og kveldsaktiviteter for ungene hennes, så satte hun seg i bilen på Toten og kjørte strake veien til Trondheim. Hun var framme klokka halv fem om morran. Og jeg fikk slått ut sovesofaen så hun fikk et par timer på øyet før vi hånd i hånd spaserte over gata, inn på Kvinne-barn-senteret og opp heisen til Gynkreftavdelingen i sjette etasje.

Vi fikk tildelt et rom helt for oss selv, med to store lenestoler og et lite bord, og sykepleieren som hadde ansvaret for meg denne første dagen brukte tid på å forklare hva som skulle skje. Først skulle jeg få en liter med ringers-oppløsning deretter selve giftposen, en pose med kvalmestillende og til slutt en ny pose med saltvann… dette kom til å ta flere timer.

Jeg kan knapt beskrive hvor takknemlig jeg var for å slippe å gjennomføre denne første cellegiftbehandlingen aleine, og med Kjerstis hånd i min så begynte sykepleieren å lete etter blodårer for å innføre kanylen. Jeg fikk også en dose med tabletter som skulle forhindre kvalme,  i størst mulig grad.

Det er to lyder jeg ikke takler så godt etter jeg var ferdig behandlet,  den ene er summingen fra strålemaskinen, og den andre er lyden av maskinen som måler ut intravenøst. Disse lydene gir meg fortsatt sterkt ubehag, og jeg kan fortsatt våkne av mareritt med disse lydene i ørene.

Og mens man sitter og får saltvann og etterhvert cellegift presset inn i kroppen sin, så må man tisse. Og man blir veid både før og etter for å kontrollere at alt går som det skal. Og endelig ferdig, så trasket vi sammen ned i Gastrokjelleren for dagens stråling.

Til kvelds gikk vi på Solsiden og koste oss med tapas og et lite glass vin. Vi feiret at jeg var i gang med behandlingen som forhåpentligvis skulle redde livet mitt.

Da jeg våknet onsdag morgen så var jeg slapp og kvalm, og om ettermiddagen skulle Rune komme på besøk med ungene.

Jeg var i gang…

Den aller siste turen vi skulle ta med barna  var på forestillingen med Emil i Lønneberget på Stiklestad, lørdagen før jeg skulle starte behandlingen på St.Olavs på mandag. Ungene gledet seg, og vi voksne gledet oss. Vi var sammen med gode venner, og så fram til en fin kveld. Alle historiene fra Katthult var godt kjent fra filmene hjemme hos oss,  og det å få se det på “årntli” og på trøndersk var stor stas!

Vi hadde fått plasser på fremste benk, og hadde hver vår unge på fanget. De eneste plagene jeg hadde hatt med kreften, så langt, var litt smerter og blodig utflod, så jeg gikk alltid med bind på meg. Men, mens jeg satt og så på Emil som forsøkte å trekke ut ei tann, så kjente jeg at bindet fyltes og at det rant varmt blod nedover lårene mine. Jeg overlot veslejenta til faren, og prøvde å snike meg usett bort fra utescenen.

Jeg fikk raskt følge av min gode venninne, som godt orientert, umiddelbart forsto at det var noe som ikke stemte. Jeg var nok ganske stram i ansiktet, og ganglaget var vel mer som ei gås, der jeg hastet avgårde mot servicebygget. Det jeg trengte nå var en do, og håndklær. Magnhild løp opp i resepsjonen på hotellet og forklarte saken, mens jeg fikk stengt meg inne på doen i kjelleren på Stiklestad.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Denne teksten kan virke støtende på noen, så nå er du advart.

Det som møtte meg da jeg endelig kunne låse meg inn, var enorme mengder levret og ferskt blod i det som føltes  litervis. Jeg hadde blod over alt. I trusa, i skoa og i buksa. Heldigvis visste jeg jo årsaken til dette forferdelige blodtapet, det var selvfølgelig kreften som hadde slått ut i full krig. Svulsten hadde stengt for all mulighet for at noe som helst kunne passere nedover i skjeden, og som en propp hadde den holdt på menstruasjon og den kreftutløste blodansamlingen… nå ble trykket for stort, og alt kom på en gang. Det var utrolig skremmende!

Hadde jeg ikke visst hva det var, så hadde jeg garantert trodd at min siste time hadde kommet den ettermiddagen. Men med direktenummer til gynkreftavdelingen på St.Olavs, så kunne sykepleieren i andre enden av røret berolige meg og si at dette ikke var uvanlig, og for noen var dette måten de fant ut at de hadde kreft. Gudskjelov så fikk jeg en mer skånsom tilnærming, tross alt…

Med fantastisk hjelp fra hotellet, som stilte med håndklær, uunnværlige Magnhild som beholdt roen og som sørget for at jeg fikk det jeg trengte, så gikk dette ganske bra. Og takknemligheten i at jeg allerede var registrert på gynkreftavdelingen og kunne holde direktelink med dem, – hvor de tok en avgjørelse om at jeg kunne reise hjem, siden jeg uansett komme på mandag, Gjorde at helga ikke ble helt ødelagt likevel. Og det ville virkelig blitt en dramatisk oppstart på den lange perioden mamma skulle være borte, hvis ungene hadde måttet se meg forlate dem i ambulanse den kvelden.

Så med den eldste ungen sin bleie som forsikring,  og et teppe rundt livet, så kjørte vi hjem til den siste helga sammen før jeg skulle være borte fra dem i 7 uker…

Etter besøket hos gynekologen på Levanger, var det på tide å fortelle familien og vennene våre at bryllupet vår dessverre var utsatt på grunn av kreft hos bruden.

Men aller først fikk jeg en telefon fra min beste venninne.

Hun hadde, akkurat samme dag, vært på utredning for et sammensatt sykdomsbilde på Lillehammer sykehus, og ringte gråtende og fortalte at hun hadde fått MS. Jeg klarte ikke å svare henne at jeg hadde fått kreft, men la på uten å ha fortalt henne den grusomme beskjeden. Hvordan kunne jeg pålegge henne enda en byrde, denne vanskelige dagen? Så jeg fortsatte i stedet å ringe til de nærmeste nedover på lista.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Hos min andre venninne var det en helt annen stemning da jeg kom igjennom på telefonen. Hun kunne gledesstrålende fortelle at hun akkurat denne dagen hadde fått svar fra kreftavdelingen på Gjøvik at hun IKKE var bærer av det genet som gjør at man har en betydelig risiko for å utvikle brystkreft. De stod akkurat klare til å sprette sjampanjen. Dessverre ødela jeg den festen, men samtidig så var dette lyspunktet et veldig fint minne fra denne dagen. Det viste meg at det finnes bra ting også, på en skikkelig svart dag.

Etter å ha ringt rundt til de viktigste, så var jeg full av gode ord og lykkeønskninger, men hadde fortsatt fryktelig vondt fordi jeg ikke hadde fortalt Nina den skrekkelige nyheten. Det var mannen min som fikk meg til å gjøre det. “Tenk om det hadde vært omvendt”, sa han.  “DA ville du ha visst, hvis du var i hennes sko.”

Jeg slo nummeret og rensket stemmen.

“Jeg må fortelle deg noe. – Jeg har kreft.”

Neste stopp var utredning på St.Olavs Hospital i Trondheim. Men, det begynte å nærme seg mai, det var pinse og mange helligdager… jeg måtte vente.

Med dødsfrykt og usikkerhet, så er ventetid det aller, aller verste. Før man får svar på hvor ille situasjonen faktisk er, så klarte ihvertfall ikke jeg å tenke det beste… Jeg er av natur en katastrofetenker, og planlegger utfra hvordan jeg kan fikse “worst case”… nå kunne jeg bare vente…

Og endelig kom innkallingene på rekke og rad, til en hel masse undersøkelser.

Når man har fått underlivskreft så er det bare å koble vekk alt av sjenanse, for det er MANGE som skal undersøke deg, for å si det sånn… Og selv om både leger og sykepleiere var verdens mest hensynsfulle og diskré, så er det jo ikke til å unngå at man må blotte seg, fullt og helt, og bare la dem få gjøre jobben sin.

CT,  PET,  MR og kontrastvæske både oralt, vaginalt og rektalt… bukser som består av kun bein, klystér og alskens remedier. For ikke å snakke om alle nålestikkene du må igjennom…

På PET-SCAN så blir du injisert med radioaktive stoffer, og får beskjed om å unngå å røre barna dine de neste 24 timene…

Og sånn som kroppen din lukter, etter alt den fikk i seg. Og alt dette var bare begynnelsen.

Men det visste jeg ikke da. Heldigvis.

Etter nesten en måned, så var diagnosen endelig klar: Jeg hadde en 8 cm stor svulst i livmorhalsen, den hadde heldigvis ikke vokst seg inn i for mye vev, men jeg hadde fått spredning til lymfekjertler i bekkenet og langs ryggen. Derfor var det ikke mulig å operere vekk svineriet, det måtte stråles og jeg måtte ha cellegift.

“Hjelp, nå mister jeg håret.” Var min første irrasjonelle tanke.

Men det var også en stor lettelse i samtalen med overlegen på gynkreftavdelingen, målet med behandlingen var full kurasjon.

“JEG SKULLE BLI FRISK!”

Og den 30.mai gikk jeg inn dørene på sykehuset for å starte behandlingen som skulle gjøre meg frisk; fordelt på 7 sommeruker skulle jeg ha 6 cellegiftkurer og 36 strålebehandlinger, hvorav 5 innvendige brachybehandlinger.

Jeg var ekstremt motivert og klar for å ta tilbake livet mitt!

Da diagnosen var et faktum så gjorde jeg en avtale med mannen min, om at han skulle ta ansvaret for ungene igjennom hele behandlingen,  sånn at jeg kunne ha fullt fokus på meg selv. Det var så utrolig viktig for meg at ungene skulle skånes mest mulig, og at de skulle ha stabilitet og trygghet i hverdagen. Jeg hadde gode samtaler med barnehagen, og hele omgangskretsen vår var mer enn innstilt på å hjelpe oss.

JEG SKULLE TA KNEKKEN PÅ FAENSKAPEN!

Jeg har kommet igjennom nåløyet, og er nå en “ekte” blogger på blogg.no. Det betyr at jeg får flere verktøy på bloggen, blant annet med kommentarfelt og bedre statistikk! Da kan jeg ha en enda bedre dialog med dere, kjære lesere! Det ser jeg virkelig fram til!

La meg aller først gi eventuelle nye lesere en liten oppdatering på hvem jeg er, og hva jeg holder på med.

Altså, jeg heter Anne Marit Igelsrud, er mamma til Sverre og Sigrid, gift med Rune og bor på en gård i Steinkjer. Helt fram til for seks år siden så levde jeg et helt “normalt” liv, med full jobb som organisasjonssjef i Nord-Trøndelag Bondelag, småbarnsmamma, styreverv og jeg hadde skikkelig mange baller i lufta, – og elsket det!

Men etter et fall i trappa i påsken 2016 så brakk jeg ryggen, og selv om ryggen etterhvert ble bedre, så hadde jeg fortsatt sterke smerter i magen og underlivet. Jeg gikk til legen den 19. april, og hun kunne med det blotte øye se at jeg hadde fått kreft i livmorhalsen. Livet raste sammen. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan jeg fikk ringt til mannen min og sagt at han måtte møte meg hjemme, uten å hente barna i barnehagen først. Han forstod nok at det var noe alvorlig. Og det som møtte ham i døra var en samboer oppløst i tårer, med den brutale beskjeden om at jeg hadde fått kreft.

Det verste når man får en sånn beskjed, er usikkerheten… Min første tanke var “Nå skal jeg dø… og barna mine kommer ikke til å huske meg.” Ungene var bare halvannet og tre år, så det var jo en naturlig konsekvens av en langt framskreden kreftdiagnose, hvis det hadde vært tilfellet…

Den neste tanken var alt jeg måtte rekke før jeg ble borte… jeg planla bilder, video – og min egen begravelse. Alt dette i løpet av det første døgnet med kreftdiagnose. Og FØR jeg visste omfanget av sykdommen.

I løpet av en uke, kom jeg inn til gynekolog på Levanger sykehus, og hun kunne ikke gjøre annet enn å bekrefte det samme funnet som fastlegen hadde noen dager i forveien. Ja, jeg hadde kreft, men hun kunne ikke si noe om det var spredning, eller hvorvidt dette var noe de raskt kunne operere vekk.

“Men jeg skal gifte meg i juli,” sa jeg… “Tror du det går? Innbydelsene er allerede sendt ut…”. “Jeg tror nok det er best at du utsetter bryllupet, for du kommer til å ha andre ting å konsentrere deg om det neste halve året,” sa gynekologen med tårer i øynene…

Og det var starten på seks år med utfordringer og kamp.

Jeg fortsetter historien i morgen, og jeg håper du vil følge bloggen min framover!

Anne Marit