Tusen takk for alle fantastiske, støttende og hjertelige tilbakemeldinger på gårsdagens innlegg. Det varmet meg, og gir meg sterk motivasjon til å fortsette å skrive for dere. 

Det er et mål for meg å være en stemme for oss som havner litt utenfor. Å forklare hvordan livet brått kan snu fra en hverdag som de fleste har, til en litt mer utfordrende måte å tilbringe dagene på. Det blir en balansegang å fortelle om plager og sorg, samtidig som jeg absolutt også har fine dager som er nær «normale». I dag har jeg for eksempel sovet lenge, spist frokost, sett på vintersport på tv, tatt en formiddagshvil, laget biff til middag som vi spiste med hele familien samlet rundt spisestuebordet, tok en dusj mens Dagsrevyen gikk gjennom sporten, og avsluttet med MGP med ungene, potetgull og HGVM på sumo til kvelds. Lørdagssysler som jeg garantert delte med tusenvis av andre. En helt vanlig, ganske symptomfri lørdag, som egentlig er lite å skrive om… men jeg gjør det likevel, fordi livet også heldigvis består av slike dager. Og disse dagene er så verdifulle. 

Jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet for å ha skrevet det innlegget i går da jeg så min sambygding, Nils Arne Morka fra Hadeland, på Lindmo i gårkveld. Der er det en som har fått urettferdigheten rett i trynet. Og så tar han det på den måten han gjør. Jeg blir så imponert og ydmyk. Hva har jeg å klage på, liksom. Jeg lever og jeg skal forhåpentligvis leve lenge. Jeg får oppleve at barna mine vokser opp, noe som var det jeg var aller, aller mest redd for å dø fra da jeg fikk kreftdiagnosen. Hvorfor skal jeg fortelle min historie når det er så mange andre som har det verre?

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Men så kom jeg til å tenke på at alle har sine egne utfordringer i livet. Og akkurat de utfordringene kan være både livstruende, livsendrende, fysisk eller psykisk belastende for den og de det gjelder og det er jo ingen konkurranse om hvem som har det verst eller om hvem som takler det best. Min erfaring er at å dele, lytte og å ha respekt for hverandre er utrolig viktig. Når noen kommer til meg med sine utfordringer så prøver jeg å se det fra deres sted, og hvis de avslutter med at «dette er jo bare småtterier i forhold til det du har å stri med», ja da blir jeg egentlig litt sint på dem. Fordi å kunne støtte noen er en gave som alle gjerne vil gi, og som det er utrolig godt å få. Problemer blir ofte enklere å bære hvis man ikke bærer dem alene, og det skal jeg neppe beskyldes for med mitt behov for å høres. 

Men uansett, moralen i dag er at det finnes alltid noen som har det verre, men vi må likevel ha lov til å fortelle om våre utfordringer, vi må ha lov til å synes synd på oss selv og på andre, og vi bør og skal støtte hverandre for da blir ting enklere å bære. Hvem vil du dele byrdene dine med? Og hvem har du støtta i dag? 

Heia alle som tør å vise sine svakheter for i det å finne styrke og støtte. Det er modig, det! 

Lite visste jeg at det var slik det skulle ende, den aprildagen i 2016 da jeg fikk diagnosen på livmorhalskreft. Med oppbrettede ermer og i full kampstilling var jeg mer enn klar for å overvinne sykdom og behandling, og deretter legge det hele bak meg. Livet var så bra som det kunne bli, med drømmemann, verdens vakreste barn på halvannet og tre år, familie og venner, nyoppusset hus og ikke minst drømmejobben. 

Tøff behandling ble kronet med stempelet «kreftfri» i oktober, og jeg kunne begynne å plukke opp igjen bitene av livet. Være mamma igjen, kone igjen og på jobb igjen. Motivasjonen var enorm. Dessverre var ikke evnene likeså. Jeg prøvde. Virkelig. Hadde jobben på fanget til langt på kveld, laget middag og fulgte opp barna. Og jeg opplevde for første gang i livet at jeg overhodet ikke strakk til. Ikke hjemme, ikke på jobb og ikke sosialt. Alle har vi vel følt at vi kommer til kort innimellom, men å mislykkes på alle felt var en tøff opplevelse. Jeg ble fullt sykmeldt igjen. Smertene ble sterkere. Medisinbruken økte, og utmattelsen ble bare verre. Det gikk ett år, og jeg var i armene på NAV. 

Håpet om bedring ble matet med rehabiliteringsopphold, trykktankbehandling og utredning på smerteklinikk. Dette var jo bare midlertidig. Jeg skulle snart bli bra igjen. Snart var jeg klar for nye prosjekter, nye baller i lufta. Påvirkning, inspirasjon og puls!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg hadde aldri tenkt over hvor mye arbeidet definerer meg. Hvem jeg er, og hva jeg står for. Og hvor liten og ubrukelig jeg følte meg når jeg ikke lenger er arbeidsfør. Hvem er jeg nå? 

Det er som jeg har mistet en av mine aller nærmeste. Og selv om det har vært en prosess i fem år, og selve uførsøknaden bare er en teknisk sak, så er sorgen enorm. At livet i overskuelig framtid skal bestå av denne nye hverdagen med utmattelse og smerter. Det er tøft. Noen tenker kanskje at å være ufør er som å ha ferie hele tiden? For meg er det som å aldri ha fri. Jeg er ansatt i en ny «jobb» som jeg aldri får slippe fra. Lønna er elendig, arbeidstida er uforutsigbar med uendelig overtid, arbeidsoppgavene kommer på de mest upassende tidspunkt, og man slipper aldri unna. Aldri ferie. Aldri jobbskifte. Aldri pensjonist. 

Det finnes likevel et lite håp om gjenopplivning en gang i framtida. Kanskje kommer det bedre dager, slik at jeg kan jobbe bittelitt igjen, men det arbeidslivet som jeg kjente før jeg ble syk, det finnes ikke for meg lenger. Jeg minnes både kollegaer, nettverk, arbeidsgivere og oppgaver i takknemlighet. Jeg er heldig som fortsatt har drømmemannen, verdens fineste unger, familie og venner. Noen ting er heldigvis viktigere enn andre, tross alt. 

Takk for alt! (til vi ses igjen…)