I dag kom jeg over en fornuftig kommentar med to påfølgende dikt som min facebookvenn, kubonden Torstein Hov har skrevet. Jeg deler dem med dere sånn at flere får lese dem, og jeg gjengir dem med tillatelse fra ham:

Eg har spurt en god del mennesker hvorfor de er veganere, mange oppgir de samme grunner som f eks at ingen dyr må dø for dem. Den er grei, det er også greit at man har lyst og det er helt topp at noen har funnet sin livsvei gjennom denne dietten. Men å legge skylden for den klimakrisen vi i moderne tid har fått, over på kjøtt produksjonen, blir for meg litt søkt. Det er å gå den minste motstands veg, for det berører ikke min livstil ellers. Da kan jeg kjøre like mye bil, bygge den hytta på fjellet, reise med fly dit jeg vil. Så lenge jeg fordømmer kua og sauen. Noen fra ekstreme dyrevernorganisasjoner kan også bli truende og direkte skremmende om en forsvarer hold av produksjonsdyr. Og det er sistnevnte opplevelse som inspirerte til diktet nedenfor. Ikke alle de andre som er hyggelige ordentlige mennesker, bare med ulikt syn enn det jeg har. Sånn at det er på det rene.?

Klimakrisen

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Redd miljøet bli veganer,
bonden dreper mer enn du aner.
Ku og gris, geit og sau
ender opp på bordet dau.
Kan vi redde verden nå?
finn en bonde, drep han å.

Ku og sau de raper gass,
dette ender rett i dass.
Men vi kan berge denne jord,
Så lytt nå godt til disse ord:
Spis kun grønt
Det er skjønt.

Vell dette er nok ikke rett,
Selv om mange mener de har sett:
At veien ut av klimakrisen,
løses ved å kutte fisen.
Så la oss kalle kua fy,
da kan vi reise langt med fly.

Som en enkel bondemann,
og skal drive dette dyrka land.
Den jobben som virker så lett,
som de mange mener de kan rett.
Der vi feiler og ikke forstår.
Fortsett din jobb og gjør som igår.

Rett i ryggen, blikket frem,
drift din åker, slå din eng.
Med den samme trygge hånd,
steller man dyr i beste ånd.

Så legger eg til det to år gamle diktet bare sånn at dere ser at det da blir 2 år til neste gang?

Lyset i fjøset

Det skinner ett lys gjennom frost-rima glass.
De venter der inne, så tålmodig på gubben.
Han kommer med nok et lass,
av sommerens livgivende gras.
En pust i bakken, setter meg på stubben.
Dem stirrer tålmodig,
de er jo noe snodig.
Blank i blikket og ørene rett opp.
Jeg ser det nok,
De ønsker seg okse-snopp.

Så går dem igjen, drektig i flokk.
Tygger sitt drøv den prektige skokk.
Tenk at det graset som stod der så grønt,
skal kunne livnære noe så skjønt,
som ut av graset kan fylle vår kopp,
med næringsrik melk for hele vår kropp.
Der skal da stelles, melkes og fôres,
Hver eneste dag, hvert eneste år.
Men vokt dem i landet, der kan bli mørkt.
De mange hender som utøver kløkt,
Slitne og trette
mange munner skal mette.

Der tales profitt fra landets handelsgrossister.
Her skal de presses disse bønder og bedrifter
som klager på trange kår
og dårlige år.
Disse varer kan hentes med tolk,
fra de som dumper lønna på sine folk.
De fôrer dyra med uggen resept.
Er de resistente? Nei, snakk om respekt.
De høye kvinner og menn med vett og forstand.
Sakte de slakter hele vårt land.
Fjøs etter fjøs, hus etter hus.
De tappes for krefter og slukker sitt lys.

I dag har jeg hatt en sjukling på sofaen. Jeg har ikke vært helt i slag sjøl heller, men når ungen din ikke er i form, da kommer egne ting i andre rekke. Selvsagt! 

Han ville gjerne ha havregraut til frokost, og da laget selvsagt mamma det. Omelett til lunsj? No problem… dessverre har ikke appetitt og matlyst vært på topp, så innsatsen ved komfyren har egentlig vært ganske fånyttes. Likevel tror jeg at appetitt-foring er det eneste rette for syke barn. Is har heldigvis gått ned, og det både lindrer den såre halsen og gir litt næring til kroppen. Scooby-Doo og Snurre Sprett har underholdt, og i tillegg foreslo jeg at vi skulle se Hjemme alene.  Det var han med på.

Selv om jeg sikkert har sett filmen 30 ganger, så synes jeg fortsatt at den er underholdende og morsom. Og siden poden hverken forstår engelsk, eller leser fort nok til å få med seg teksting, så må jeg nå ha simultanoversetting av dialogen. Da kommer det godt med å nesten kunne filmen utenat.

Etter at Marv og Harry har blitt fanget av politiet så må jeg finne senga. Sverre foretrekker å ligge på sofaen med tv-en på, og klarer seg helt fint uten at mamma holder ham i handa, eller med selskap. 

Jeg tar både migrenemedisin og smertestillende. Hodet dundrer, og jeg er skikkelig sliten. Heldigvis så har vi igjen elggryte fra i går, så det eneste jeg trenger å tenke på til middagen er å koke potet. Jeg har nemlig lest at man ikke bør ta vare på ris fra dagen i forveien, siden det raskt kan utvikle seg giftstoffer dersom man ikke får kjølt den raskt nok ned, derfor gikk restene fra gårsdagen i søpla. Det blir jo også litt variasjon når man bytter ut tilbehøret.

Når mannen og veslejenta kommer hjem så spiser vi sammen, før jeg stuper i seng igjen. Opprydding overlater jeg til husbonden, og etterpå så hører jeg at han får stødig bistand til å montere ferdig det nye lintøyskapet, som endelig er kommet i hus. Heldigvis så er jeg en tur på do når de skal i gang med montering av innmat. Siden dette skapet bare skal ha hyller, så rekker jeg akkurat å få stoppet dem i å sette inn en sånn opphengsstang. Jeg forstår ikke hvorfor så og si alle skap har sånne stenger i stedet for hyller. Hvor mye av klærne dine henger du opp, liksom? De aller fleste trenger mer hylleplass enn oppheng! Idioti! Men jeg fikk altså kjøpt ekstra med hyller, og de blir behørig montert. Jeg hører veslejenta teller hull inni skapet for at de skal bli helt vannrette! 

Etter noen timers hvile så nærmer det seg kveldsmat og leggetid for ungene. Jeg står opp og sørger for at de spiser hver sin Go’morgen yoghurt, før faren tar seg av tannpuss. Begge to kommer ned i stua for å få nattakos, og Sigrid syns det er dumt at pappa ikke kan “Kjære Gud”, og “Bygda”. Det er de nattasangene vi pleier å synge på sengekanten. I kveld tar vi dem i godstolen i stedet, og etterpå tasser hun fornøyd i seng. (I etterkant har mannen forsvart seg med at han kan begge sangene, men at det var andre små-detaljer som ikke var like som når jeg har legging. Jeg beklager misforståelsen.)

Godgutten virker feberfri, og er mest bekymra for om han er frisk nok til å dra på skitrening i morra. Vi får ta en vurdering i morgen tidlig om han kan på skolen. Hvis han ikke er på skolen, så får han ikke på trening. Det er derfor en litt betutta gutt som finner senga si. Jeg merker at selv om han er veldig sjølstendig og flink, så er det litt ekstra styr å ha en unge hjemme. Jeg bruker vanligvis mandagen til å hvile etter helga, så også for min egen egoistiske del så håper jeg at dagen i morgen er tilbake til normalt. 

Jeg må ha de to neste dagene til å hvile meg opp, siden jeg skal til Oslo på venninnejulebord på torsdag, og da trenger jeg alle kreftene jeg kan få! For gjett om jeg gleder meg til det, da!

Etter at ungene er i seng så pleier jeg å kose meg med en tekopp og en sjokoladebit. I dag var godteri-skoffa helt tom for sjokolade… abstinensen slo beinhardt inn, og hjernen begynte å vurdere alternativer. Umiddelbart slo tanken om ungenes kinderadventskalender inn… da jeg sendte en “litt-dårlig-samvittighet-er-er-dette-greit-snap” til de beste venninnene mine så var det faktisk bare EI som synes det var en dårlig ide! ALLE de andre kom med støtteerklæringer! Jeg digger dere! Dessverre har jeg ikke sett flere steder som har akkurat denne kalenderen: 

Dermed måtte jeg i såfall kjøpt TO nye, siden alternativet med forskjellige kalendere er ganske uaktuelt. Derfor prøvde jeg å stagge søtsuget med ei brødskive med nugatti. Vanligvis så fungerer det helt fint. Dessverre har Rune handlet brød, og det brødet smakte rett og slett sagflis. Nugatti med sagflis var ikke tilstrekkelig for å vri tankene vekk fra sjokoladesuget… så kommer redningen dalende ned i hodet på meg som englene på marken i julesalmene, jeg har jo tatt opp en pakke med MAKRONER som jeg skulle tilby den syke ungen med dårlig matlyst… jeg la den i vinduskarmen da jeg gikk å la meg etter Hjemme alene. Og så glemte jeg dem… 

HURRA! Kvelden og adventskalenderne er reddet! Ungene får nok aldri vite hvor nære de var å få en 19 kroners pappsjokoladekalender i stedet… noen ganger er livets tilfeldigheter ekstra greie med oss! 

Ha en god kveld, du også! 

Hva ønsker du deg til jul? Spørsmålet stilles over det ganske land, og det grubles og tenkes. Trenger jeg noe spesielt? Har ungene vokst ut av klærne, så de kan ønske seg nye? Har det kommet noe eksepsjonelt fantastisk som man bare MÅ ha? Eller er det noe man har gått å hatt lyst på lenge? I beste fall så har man slitt ut noe som trengs erstattet. 

Hos oss så er det egentlig ikke så mye vi virkelig ønsker oss. Vi har nesten alt vi trenger av både ting og tang. Huset buler av saker og duppeditter som vi sjelden eller aldri bruker. Vi stuer bort kassevis på loftet, med det i hodet at vi kanskje kan få bruk for det. 

Da vi flyttet sammen så hadde vi allerede hver vår husholdning med det aller meste en kan ha bruk for i det daglige. To kjevler, to gulrotskrellere, en fire-fem kaffeserviser og så videre. I tillegg har vi arvet etter besteforeldre, begge to. Når man attpåtil samler på hvert sitt porselen, og fikk komplett middag og kaffe-servise til 16 i bryllupspresang, ja da er det kanskje mer skapplass som er det store ønsket til jul. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Likevel så vil man jo gjerne ha noen pakker under juletreet, og selv så er jeg veldig glad i å gi gaver. Det skal gjerne være noe som mottakeren blir glad for, og som jeg har brukt tid og kreativitet på å finne ut. Selvsagt så er ikke alle gavene like gjennomtenkt, og noen av dem er helt klart av mer praktisk karakter. Noen av mottakerne kjenner jeg ikke like godt som andre, heller, som barna til vennene mine, som jeg dessverre ikke ser så ofte. I slike tilfeller så er ønskelister en veldig fin ting. Bruksting som slites ut, spises, brukes opp eller vokses ut av, er jeg ekstra glad for å gi. Eller noe som får øynene til å blinke av fryd når papiret åpnes. 

Med mine nærmeste venner så har vi sluttet å bytte gaver. I stedet for å kjøpe noe til hverandre så gjør vi heller en eller annen hyggelig aktivitet sammen. En middag, teater, kino eller konsert. Jeg synes det er helt genialt. Tid er jo det som kanskje er aller mest dyrebart for de fleste, og å kunne gi hverandre tid er det jeg blir mest glad for å få. 

Det eneste negative med denne gaven er å få prioritert det. Vennene mine er travle folk, og jeg bor jo såpass langt unna at det holder ikke å sette av en kveld for å dele julegaven med hverandre. Ett år går utrolig fort, og når jeg ser tilbake så har jeg dessverre et par gaver som fortsatt er uåpnet… da får vi heller koste på oss litt ekstra luksus når vi endelig får det til, tenker jeg. Det skal jo være for to år, tross alt. 

Kanskje du også skal ønske deg en opplevelse til jul?  

Jeg har ikke helt hatt skriveånden over meg i det siste. Tida har gått med til andre ting, som å lese og strikke, blant annet. Jeg er ennå ikke ferdig med den grønne jakka, selv om mamma begynte på den avsluttende vrangborden da hun var her. Jeg gruer meg for mye til å begynne med den derre klippinga, så jeg har i stedet konsentrert meg om å få ferdig et par mansjetter til min vakre pelskåpe, som jeg har arvet etter farmor. 

Jeg har fulgt med på pelsdebatten, både den som handler om avviklingen av peldyrnæringa, men også hvorvidt man med helsa og æren i behold, kan bruke de flotte og varme pelskåpene som henger rundt i de tusen hjem. Skammeliggjorte pelser av en ytterliggående og radikal miljøbevegelse, som heller framsnakker fuskepelser som i all hovedsak er produsert av oljebasert plastikk, og som hverken varmer eller er særlig miljøvennlig. Både yngre og eldre har i frykt for represalier, latt kåper og jakker bli hengende i skapet. I denne kronikken så ber forfattererne om at vi gir den gamle pelskåpa amnesti. Jeg er helt enig med dem. 

Jeg er sterkt kritisk til avviklingen av pelsnæringen. All den tid det ikke innføres importforbud, så vil markedet for pels, som i dag består av varer fra en gjennomregulert og kontrollert næring, heller handle fra produsenter i andre land med en helt annen dyrevelferd enn i Norge. Pelsbøndene våre har eksportert en råvare av ypperste kvalitet, som verdensmarkedet etterspør blant annet fordi vi i Norge har lite parasitter, og dermed flotte, friske og sunne dyr. Et skadet dyr gir en skadet pels og dermed mindre penger i kassa for bonden. Jeg mener at norske pelsdyr har hatt det bra. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

I tillegg til å være en lønnsom næring så har de også tatt unna avfall fra slakteriene, som nå vil bli en ekstra miljøbelastning fordi det ikke finnes alternativer som kan bruke dette avfallet til mat. Jeg har respekt for at andre mener noe annet enn meg, men jeg har ingen respekt for at regjeringen nå gir disse produsentene yrkesforbud, uten å kompensere for tapet de påfører dem.

Jeg har altså arvet en pelskåpe. Den ser jeg fram til å bruke, blant annet til helga når jeg skal på julebord med venninnegjengen. Dessverre er kåpa litt kort på ermene, og derfor strikker jeg altså noen mansjetter som jeg skal sy på, slik at jeg ikke bli frossen på håndleddene. Deretter skal jeg med stolthet bære arvestykket, og jeg bryr meg fint lite om at noen mener jeg heller burde bidratt til mer mikroplast i havet med en fuskepels,og ikke vil hilse på meg på gata. Jeg hilser sjelden på fremmede uansett, så det føles ikke som noe tap at dette mennesket ser stygt på meg og pelsen min. Det sier egentlig mer om henne enn om meg… 

Hev hodet og varm deg på arvepelsen du også. Dyrene blir ikke levende igjen om du lar den henge, eller om du kvitter deg med den. At du ikke investerer i ny pels har jeg full forståelse for, men da anbefaler jeg at du heller handler andre naturmaterialer som er hentet fra norske produksjonsdyr med verdens beste dyrevelferd. Det er miljøvennlighet i praksis, faktisk! 

Det vrimler av gravidmager i min omgangskrets om dagen. Vakre, struttende, små og store mager, hvor viltre krabater sparker, hikker og holder mødrene våkne om natta. Trøtte kropper med kvalme og opphovnede føtter. Lette og nette sprekinger med kul på magen uten å ha lagt på seg et gram ekstra. De er uendelig flotte, alle sammen. Og jeg er forferdelig lykkelig og glad på deres vegne. 

Og så er jeg litt misunnelig og kjenner at det stikker i brystet av sorg over å ha mistet muligheten til å kjenne på det mirakelet det er å bære et barn under hjertet i ni måneder, før du i smerte føder den største gaven i verden. Jeg har gjort det to ganger, jeg har en av hver (uten at det egentlig har noen betydning), og jeg er uendelig takknemlig for at jeg har fått lov til å føle det som jeg tror bare mødre kan identifisere seg med, å være mamma. Og selv om jeg ikke ett sekund er i tvil om at de som adopterer føler eksakt den samme kjærligheten for sine barn, så vil de aldri få føle at det vokser et liv inne i seg, de vil ikke få kjenner hvordan tilknytningen til dette lille livet, langsomt blir sterkere og mer virkelig etter hvert som magen vokser og fødselen nærmer seg.

Da sønnen min var 10 dager gammel så fikk jeg sterke smerter i ryggen. Jeg trodde jeg hadde fått en strekk, og konsentrerte meg bare om å tilfredstille den lille babyens behov. Smertene økte, og jeg fikk problemer med å puste. Mannen min likte ikke at jeg var i så dårlig form, og utpå natta, da smertene førte til at jeg knapt kunne bevege meg, og langt mindre kunne trekke pusten, så ringte vi legevakta. Ambulansen kom med blålys, og de to i sykebilen kom løpende med kofferter og båre. Pasienten hadde knapt tid til å bli med, siden jeg tross alt måtte amme, før jeg kunne forlate den lille gutten min. Ambulansemedarbeiderne måtte bruke den virkelig strenge stemmen sin for at jeg med sorg og bekymring kunne bæres ut i bilen, og med fullt av formaninger om klesskift og bilstol overlot ham i farens trygge armer. De skulle komme etter meg til sykehuset i bil, selv ble jeg kjørt med sirener til legevakta, før vi satte strak kurs mot sykehuset Levanger, hvor jeg bare noen dager i forveien hadde opplevd livets under. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg ble loset inn på akuttmottaket, og etter en stund ble jeg gjenforent med mann og barn. Til tross for at smertene var svært sterke, så hadde jeg jo nyss følt på fødselssmerter og sammenliknet med dem så var vi tross alt ikke høyere enn åtte og en halv på en skala til ti. Hadde jeg fått tilsvarende i dag, da hadde jeg nok glatt sprengt skalaen, siden minnet om fødselssmerter blekner raskere enn følelsen av blodpropp i lungene. 

Alvorlige ansikter kom inn på det bittelille rommet som vi delte, jeg, mannen og sønnen. Begge måtte være hos meg, siden vi hverken hadde flaske eller morsmelkerstatning tilgjengelig. Du har altså fått blodpropp i lungene, fortalte de to i hvite frakker. Jeg hørte hva de sa, men ikke før jeg leste brosjyrene de la igjen og googlet diagnosen, forstod jeg alvoret i situasjonen. Jeg kunne visst ha dødd, hvis jeg ikke hadde fått blodfortynnende medisiner og hjelp når jeg fikk det. 

Bortsett fra at jeg måtte ta sprøyter i magen i ti dager, og gå til legekontoret en gang i uka det neste halve året for å få riktig dosering av Marevan, så påvirket ikke blodproppen livet som fersk mamma nevneverdig. Lillegutt ble raskt en yndling hos sykepleierne og personalet som vi traff hver uke, og vi måtte sjelden vente lenge på å få komme inn for å ta blodprøvene. I seks måneder måtte jeg ta tabletter, og HVIS jeg skulle bli gravid igjen, så måtte jeg begynne med blodfortynnende sprøyter daglig gjennom hele svangerskapet. Risikoen var fortsatt høy for at jeg kunne få det samme igjen, og vi måtte vurdere om vi var villige til å sette mitt liv i fare for å gi sønnen vår et søsken. 

Det var mange avveininger å ta. Likevel var jeg villig til å ta den sjansen, fordi det å gi barnet mitt muligheten til å vokse opp som en del av en søskenflokk var utrolig viktig for meg. Både jeg og mannen min har to søsken hver, og har vel alltid sett for oss å ha tre barn. Da jeg ble gravid for andre gang, og svangerskapet gikk fint, så vurderte vi at vi ikke ville ta sjansen igjen. To barn og en frisk mamma, var bedre enn å gamble enda en gang. Så lite vi visste da…

Da jeg fikk kreftdiagnosen så fikk jeg også klar beskjed om at med behandlingen så ville jeg bli infertil, og derfor måtte jeg være glad og takknemlig for de to englene jeg allerede hadde fått. Akkurat da så var tanken på nummer tre uansett et uaktuelt tema. Og vi priste oss lykkelige over at vi tross alt hadde to friske og flotte unger. 

Nå, tre år etter jeg kom i overgangsalderen, og forplantningssystemet mitt knapt synes på ultralyd, så føler jeg det litt annerledes. Jeg sørger over at jeg ikke kan få flere barn. Jeg er helt sikker på at vi ville tatt sjansen på å prøve å bli gravide igjen, etter at det hadde gått litt tid fra veslejenta ble født. Neste år begynner hun på skolen, og vi har ikke lenger små unger. Og selv om begge to elsker å kose og gjerne sitter i fanget enda, så er det ikke noen tvil om at de blir mer og mer selvstendige, og de trenger oss foreldrene på en annen måte. 

Et spebarn for meg nå, ville i alle tilfeller vært umulig, siden jeg ikke ville vært i stand til å følge det opp som jeg burde. Tanken på våkenetter, bleieskift og bortrydding av alt som kan spises, rives eller er skadelig, er med på å skyve vekk savnet, men likevel er sorgen over det siste barnet jeg gjerne skulle hatt, både tungt og leit. Derfor stikker det litt i brystet når alle de vakre magene rundt oss etter hvert blir til skrikende og sovende mirakler. Så hvis det kommer et par ekstra tårer over det som ble tapt når jeg får en liten vakker bylt i armene, så vær så snill å bær over med meg og med oss. Vi skulle så gjerne hatt den muligheten vi også.

Fuck Cancer, som det heter! 

Forventningene til den nye filmen fra Alf Prøysens univers; “Den vesle bygda som glømte det var jul”, har vært høye, fordi den første filmen om Snekker Andersen og julenissen var så utrolig bra. Vi har drøyd det for å komme litt nærmere advent, men nå begynner det å bli få besøkende på forestillingene, og jeg var redd for at den snart vil bli tatt av programmet. Derfor hadde jeg lovt ungene kinotur i dag. Til min store glede så ville også far i huset ha en tyvstart på julestemningen, og når han i tillegg hadde gavekort som dekket både film og godteri, ja da var det bare å glede seg til litt førjulskos. 

Er det bare meg, eller er reklamen forkant av filmen utrolig mye lenger enn den var før? I tillegg er det jo bare de samme kjedelige filmene som surrer på kommersielle kanaler. Jeg husker da vi satt i nedslitte og harde seter på Hønefoss kino, og det kom det som kanskje var ufrivillig morsomme reklamer for lokale firmaer med lave filmbudsjetter, men desto høyere kreativitet. De filmene var jo legendariske! “Kjøp middag hos Kokkens!” “Kinoseter er allergiske mot føtter!” 

Endelig ble det mørkt, og vi fikk den første smakebiten av den kommende Frost-filmen. Den har et mørkt og dramatisk uttrykk, og veslejenta krøyp inn bak boblejakka og hvisker til meg at den filmen skal hun i allefall ikke se! Sauen Shaun som får besøk fra verdensrommet er nok mer aktuell, dessverre. Så får jeg heller vente med fortsettelsen av Arundells forbannelser til den kommer på dvd.

Innledninga er gjenkjennelig fra den lille boka, og jeg synes de bygger opp historien bra på den forholdsvis spinkle opprinnelige historien. Julenissen og Snekker Andersen er trygge og gode i karakterer. Det jeg ikke klarer å fri meg fra å irritere meg over er språket. Enten så får de snakke skikkelig hedmarking fra flatbygdene, eller så får de la det være. En sånn elendig miks, er like ille som når trønderne prøver seg på østlandsk. Det blir bare kleint. Men, man må sikkert være språkfanatiker, sånn som meg, for å henge seg opp i slike bagateller. 

Filmen er koselig nok. Den har et forholdsvis tynt utgangspunkt, og gjør det beste ut av det. Jeg skjønner ikke helt poenget med at tanta er oppfinner, for eksempel, eller at jentungen plutselig kjører bil som en proff, men ungene fryder seg. Og filmen er heldigvis ikke så lang. Den klarer ikke helt å ta meg med inn i universet, sånn som i film nummer en, men jeg har en fin stund som iakttaker også. 

Filmen kommer sikkert til å havne i dvdsamlingen etterhvert, og vi vil sikkert la den bli en del av framtidige førjulstradisjoner, men den havner dessverre langt nede på “MÅ SES FØR JUL” lista mi, selv om jeg ikke helt kan sette fingeren på hva det er jeg savner. Guttungen sa det i bilen; “Mamma, jeg likte den andre filmen om snekker Andersen og Julenissen, bedre!” Og jeg er helt enig. 

I bilen hjemover beslutter gutta at de skal prøve de nye/brukte skiene som vi fikk i hus på fredag. Veslejenta skal arve brorens gamle ski, og forlanger å få være med. Mannen gir etter, hvis jeg hjelper til med påkledning og skosnøring. Med utsikt til tomt hus, går jeg gladelig med på forslaget. Og mens gubben forsvinner til kjellers for å skrape glider, så kler jeg unger i ull og reflekser, og bittelitt trange skisko. Vi håper at skoene holder til jul, så nye sko kan være en av pakkene under juletreet. 

Jeg vinker dem avgårde, og rusler opp trappa for å ta en svært etterlengtet hvil. Jeg sovner på et blunk, og skvetter når bilen parkerer utenfor husveggen, etter det som bare virker som et ørlite sekund. Jeg ser på klokka at de har vært borte i over en time, og det samme har jeg. Jeg orker ikke å stå opp enda, så ungene får kveldsmat av pappaen sin, før de kommer opp i senga til meg for å kose. Jeg ber dem om å skifte til pysj, pusse tenner og å gå på do, før vi koser og snakker litt før legging. 

Ungene lurer på hvorfor jeg ikke orker å være med å gå på ski, og jeg må forklare hva “de sure kreftcellene” har gjort med kroppen min. Jeg sammenlikner energien vår med batterier som lades opp når vi hviler og sover, men at mine batterier dessverre er ødelagte. “Kan du ikke sove i to dager, da mamma?” spør sjuåringen. “Så er batteriet ditt fullt igjen.” Hjertet mitt gråter når jeg forklarer at det ikke fungerer sånn, og at jeg må planlegge hvis jeg skal følge på skitrening eller være med på skoleforestilling. Jeg prøver å snu den triste stemningen og sier at det er jo noen ting som er bra med at jeg er syk også, og det er at jeg nesten alltid er hjemme når de kommer hjem fra arrangementer eller turer, og jeg har alltid tid til å høre på hva de forteller eller hvis de bare trenger kos eller trøst. Og med begge ungene tett inntil meg under dyna, så svarer jeg på de spørsmålene de har om sykdommen til mamma. 

Når de endelig følges i seng av pappaen sin, så står jeg opp og går ned i stua. Et par timer foran tven og med pcen i fanget er det jeg orker i kveld. I morra skal jeg i møte med NAV, og jeg ser for meg at jeg må gi den samme forklaringen til saksbehandleren som jeg har gitt til ungene i kveld. Og konklusjonen er den samme: Jeg er takknemlig for at jeg tross alt lever, og jeg vil prioritere de kreftene jeg har på ungene mine. Det håper jeg at NAV vil fortsette å bifalle.

“Jeg glemte å ta med kaffeskåla di, som vi fikk kake på her om dagen.”, sa jeg til min kjære svigermor i bursdagsselskap for svigerfar i ettermiddag. Hun så på meg med et spørrende uttrykk. “Kaffeskåla?” “Ja, den som vi fikk sjokoladekake på, på tirsdag” Jeg ser på mannen min. Han ser også ut som et spørsmålstegn. “Meine du tefatet?”, sier svigermor. “Nei,” sier jeg, “Det var ikke et fat, det var bare ei lita kaffeskål”

Svigermor står akkurat og dekker på kakebordet, og holder opp en kaffekopp, med ei skål under. “Ei sånn her?, spør hun behjelpelig. “Ja, ei sånn kaffeskål”, svarer jeg. Det flires rundt meg. “Derre e jo eit tefat,” sier svogeren min. Nå er det min tur til å se forbauset ut. “Men den er jo til en kaffekopp, da er det vel et kaffe-fat?” mener jeg standhaftig. Jeg har vondt for å forstå logikken. “Derre heitte te-fat, æ ha ailler hørt nåkka ainna”, sier mannen min, lettere oppgitt over kona. “Æ ska google det”. “Æ tenke mæst på karsk, æ, når du sei kaffeskål”, flirer svigerinna mi. 

Jeg gir meg ikke. “Hvis du ber om et tefat hvor som helst i dette landet unntatt her i Trøndelag, så vi du få et stort fat til kaker!” sier jeg, litt snurt, og tar fram min egen mobil for å google meg til å ha rett… “Se her!”, sier jeg triumferende og viser fram bildet på skjermen. “SJÅ her, sjøl!”, parerer vrangpeisen i sofaen. 

Det viser seg at det går an å finne uttrykket “tefat” på et par annonser hos finn.no, “Kopp, skål og asjett står det òg”, sier husbonden “Ja, det er jo det jeg sier!”, nærmest roper jeg. “SKÅL, KAFFE-SKÅL!”. “Æ får opp bilda tå både tefat og flygende ufoa, når æ google på bilda.”, flirer svigerinna, som også vil hjelpe til. Forsamlingen bryter ut i latter, og diskusjonen er ferdig. Vel hjemme så prøver jeg meg på siste stikk, og sier til gubben: “Tefat er kaffeskål på svensk! Så da har vel dere tatt ordet derfra, reservesvensker, som dere er!”. “Det er nok motsatt, svenskan har nok ti de fra oss”, svarer han og legger ballen død.

Tefat er ikke det første ordet som jeg sliter litt med her i min nye landsdel. Blant annet sier jeg at mannen er ute og flyr, når han har tatt seg en treningstur til skogs. I slike tilfeller vil en trønder spørre hvor han skal, og om han skal være lenge borte… de tror nemlig at det betyr at han flyr med fly. Her vil det trønderske ordet være “spring”. Et ord som i mitt vokabular betyr blandebatteriet på vasken. “Kaldt vatten tor springen”, ville jeg sagt. Så løsninger her er altså å bruke alternativer som trener eller jogger.

En annen utfordring er navn. Maren, Karen, Henning… I mitt hode: “Ma-arn”, Ka-arn” og “Henning”. Her sier de MAren, KAren, og HÆnning… Og da må jeg jo endre meg. Akkurat på navn synes jeg man skal respektere eierens uttale. Også i dialog med små unger så tilpasser jeg språket, men en del uttrykk blir bare helt latterlige når jeg skal si dem. “Råddåbaille”, for eksempel. Jeg hører sjøl at det blir helt feil. Men når mine trønderske venner prøver seg på “Østlandsk”, da er det min tur til å flire… så det er ikke så enkelt å herme etter dialekter. Det beste er nok å holde på sin egen, så godt det lar seg gjøre. Nå er det åtte år siden jeg flytta hit, og jeg har nok lagt om språket litt, rett og slett for å slippe å forklare hva jeg mener, men det meste fungerer begge steder. 

Men te-fat var altså nytt for meg, og jeg mener fortsatt at det er helt ulogisk å kalle ei kaffe-skål til en kaffekopp for noe med te. Så det så! 

Julegateåpning. Smak på ordet, lukk øynene og husk hvor spennende det var da du var liten. Enorme forventninger til vennetreff, gang rundt juletreet, fakkeltog og pose fra julenissen. Kalde tær og frost som river i nesa. Desemberkvelden på torget blir nok aldri den samme som den gang. 

Med tindrende øyne og høye forventninger, iført boblejakker og dessverre litt for lite klær, så går vi ut av bilen i sentrum denne iskalde kvelden midt i november. For første gang skal jeg dele julegatemagien med barna mine. Jeg har hvilt i hele dag for å holde ut i kulda og folkemengden. Vi er litt for seint ute, og må småløpe for å rekke Putti Plutti Pott fra scenen. Det er fullt av folk foran den lille plattingen, og jeg ber ungene om å gå fremst for å få sett ordentlig. Selv står jeg litt bak, siden jeg er ganske lang, og sjøl hater jeg virkelig når folk sniker foran de som allerede har stilt seg opp. Det er litt mørkt, så jeg har i hovedsak øynene på ungenes plassering og ikke på den flinke nissemora som leter etter ungen sin. 

I det folkemengden løser seg opp så hopper hjertet mitt over et lite slag, før jeg får øye på de to som står og venter på meg, hånd i hånd. De er kalde og sultne. Vi går inn på torgrestauranten, men dessverre er alle bordene reservert og ønsket om pizza går dessverre ut. Neste ønske er nuggets, og etter å ha prøvd meg på mange alternativer så gir jeg etter, og vi går gjennom undergangen og til McDonalds på senteret. Lykkelige unger koser seg med favorittmaten, og jeg er glad vi har kommet inn i varmen. 

Når vi har spist ferdig så spør jeg om de vil tilbake til julegata, men siden jeg har oppdaget at det ikke er poseutdeling i denne byen, så vil begge to heller reise hjem. Åpenbart er programmet over samtidig som vi kommer fram til bilen, siden det kommer fullt av folk gående til parkeringsplassen, og vi må stå i kø for å kjøre ut på hovedveien. Da er det i allefall noe som er som i gamledager, og de andre tradisjonene får jeg sørge for selv. Det blir ikke noe mer tyvstarting, her i huset venter vi til 1. desember. Det kunne gjerne julegateåpninga gjort også. Vi er ikke halvveis i november ennå engang…

Etter å ha vasket huset selv i en periode (eller egentlig tatt det verste) så hadde min kjære reddende engel, endelig anledning til å komme hit igjen. Det var ikke en misunnelsesverdig oppgave hun tok fatt på i dag. 

Selv om jeg har tatt helgevask, og vasket kjøkkenet og badene skikkelig, så var resten av det svære huset vårt både støvete og møkkete. Høsten er en krevende tid for småbarnsmødre med støv på hjernen, og heldigvis så er jeg ikke helt i den kategorien enda, men jeg liker å ha det rent og pent. I kveld kan jeg sitte foran fjernsynet og snuse inn lukta av vaskemidler, og huset skinner bokstavelig talt. “Så reint har det ikke vært her siden hun var her sist!”, uttalte min bedre halvdel. Og jeg stiller meg helt bak den uttalelsen. 

Jeg innrømmer at jeg har gruet meg litt til juleforberedelsene. Siden kreftene mine er ganske sparsommelige om dagen, og jeg må prioritere beinhardt for å henge med på de viktigste tingene, så har husvasken vært som et uoverkommelig fjell. Tanken på å skulle vaske i tillegg til å ha overskudd til de hyggelige tingene, som å bake noen julekaker, lage litt julepynt med ungene, handle gaver og så videre har rett og slett tatt litt piffen utav meg. Jeg vet at mannen helt sikkert hadde bidratt, men erfaringsmessig så er ikke hans standard helt den samme som min standard.  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For meg betyr denne hjelpen at jeg kan bruke kreftene på de hyggelige tingene som gir meg overskudd, spesielt mentalt! I tillegg er min reddende engel også verdens hyggeligste menneske, som jeg setter stor pris på. At hun kommer tilbake enda et par ganger før jul, gir meg faktisk rom for å få til flere av de tradisjonene jeg gjerne vil føre videre til ungene mine. Jeg er enormt takknemlig for den muligheten! 

Siden jeg holdt på å fryse tærne av meg forrige tirsdag, på en skistadion full av snøkanoner, refleksvestkledde unger og fryktelig mange kuldegrader, så har været spilt på lag! Allerede onsdag begynte sjuåringen å mase om å bli kjørt til snøen, som i begynnelsen kun var et tynt lag med pudder. Vi har ennå ikke fått særlig med naturlig magi, så kanonene har gått døgnet rundt, med skiklubbens frivillige som vaktmannskaper annenhver time. 

Vi har holdt igjen, og holdt igjen, men i dag var det helt umulig å stoppe energibunten, siden han hadde avtalt med vennene sine å treffes for å prøve de aller første meterne med utkjørte trikkeskinner. Han kom tidlig hjem i dag, og etter at tillatelsen var gitt da klokka var halv tre, så kom det spørsmål en gang i kvarteret om hvor mye klokka var. 

Det magiske tallet var halv seks, for da skrus lyskasterne på! Alle klærne var sirlig lagt fram, skiskoene stod klare, og lua som Johannes H. Klæbo har signert, satt allerede på hodet. Interessen er ekstrem. Treningsviljen enorm. Vinnerinstinktet i særklasse. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lillesøster har hatt turdag i dag, og derfor var jeg litt i tvil om hun var like interessert som broren sin for en tur ut igjen. Men etter at hun fikk høre at treningsvenninna hennes skulle være med, da var hun like klar som storebror. 

Mens pappaen var en liten tur i redskapsbua og hjalp svogeren min med å flå et rådyr, så hivde ungene i seg fiskegrateng med stor appetitt. Ti over fem begynte de og kle på seg, eller det vil si, da begynte jeg å kle på dem. Faren kom inn døra, samtidig som vi gikk ut for å måke av bilen, som hadde fått noen centimeter velkomment hvitt pulver. 

Ti minutter etterpå er bilen og ungene klare, og mannen leter etter vottene sine, som det siste ham mangler for å være klar han også. En kjapp hadet-klem i vekslinga, og dermed var jeg aleine hjemme igjen. Jeg ryddet bort middagen, og krabbet inn under teppet. Helgas strabaser sitter dessverre fortsatt i kroppen, og jeg er svært takknemlig for at det ikke var meg som måtte oppfylle ønsket om skistadiontur i kveld.

Med så skigal familie, så blir det nok mange anledninger for å følge opp på både trening og renn etterhvert, også for meg! Og det skal være meg en glede å få gjøre det i så stor utstrekning som jeg klarer. Det spiller ingen rolle hvor gode de blir, så lenge idrettsgleden fortsetter å holde dette nivået også i framtida. Nå er vi i gang for denne sesongen, og det er veldig moro, og vel verdt et par blåfrosne tær! Jeg får investere i nye vinterstøvler!