I dag er det ett år siden jeg mistet ei nær venninne til hjernekreft. Og selv om det har gått 52 uker, – 365 dager, så kan jeg fortsatt ikke forstå at hun er borte.
Det gikk så fort, og vi rakk ikke å ta farvel. Det kom like brått som et uvær, og i et forferdelig stormkast så var hun ikke her lenger.
Savnet er stort.
Jeg har tenkt en del på døden i det siste. Ikke misforstå meg, jeg har ingen planer eller forventninger om å legge meg ned, men det har skjedd ting som har gitt mange timer med tankeflukt.
I tillegg til det brå dødsfallet i mars, så forsvant faren til en god venn (og gamlekjæreste) av meg sporløst fra hytta si i november. Til tross for ukesvis med leteaksjoner så fant de ham ikke. Følelsen av avmakt og sorg ble igjen gjennomtrengende. Ikke bare for han som var borte, men for familien hans. Barn, svigerbarn, barnebarn og øvrige famile og venner gikk uten svar. Snøen kom og la seg, og umuliggjorde videre leting. De måtte gå igjennom både jul og nyttår uten å vite hvor han var, og hva som hadde skjedd.
Nå i februar ble han heldigvis funnet igjen. Ikke langt fra der hvor han forsvant, og i et område som de hadde lett. Det viser bare at det er vanskelig å se folk i ulendt terreng. Men han ble funnet, og han har fått et kjent hvilested. Det er fortsatt ubesvarte spørsmål, men jeg håper likevel at familien hans nå finner ro.
Livet er dyrebart. Og vi vet heldigvis ikke foran oss. Det slår meg i den situasjonen som verden befinner seg i at man ikke kan stole på at alt er på stell. Få innbyggere i Ukraina hadde vel forestilt seg at de plutselig skulle angripes av naboene sine på den bestialske måten vi er vitne til. At sivile, at barn, drepes av soldater fra vårt naboland lengst nord. Resten av verden står maktesløse i avsky og sorg.
Nei, livet og døden er uforutsigbart. Man kan tape for kreft, gå seg bort og få et illebefinnende eller bli utsatt for krig. Man kan falle i trappa, havne i en bilulykke eller møte døden på annet vis. Det eneste vi vet sikkert er at vi en dag skal puste ut for siste gang, og de færreste av oss vet når det blir. Da vil i hvertfall JEG ha levd som best jeg kan. Jeg vil ikke vente med reise, å ringe noen, eller dra på besøk.. Jeg vil nyte det måltidet og dele den konserten eller forestillingen med noen som er viktige for meg, og forsyne meg grovt av livets godsaker mens jeg fortsatt har ork og helse til å gjøre det. Jeg vet at jeg har minst like mange dårlige som gode dager, og jeg har ikke råd til å vente, siden jeg vet at kroppen min utsettes for store påkjenninger hver eneste dag. Å innbille seg at det ikke setter spor å gå på store doser medisiner, og å ha mye skavanker og smerter, er jo bare dumt. Jeg vil leve livet på beste måte, med mine nære og kjære, så lenge som overhodet mulig. Plutselig så er det over i et vindkast, og det eneste venner og familie sitter igjen med er minnene om det vi gjorde og hadde sammen.
Jeg er takknemlig for alle de fine turene, alle måltider og samtaler jeg hadde med Ingebjørg. Og jeg er glad for at jeg fortsatt får være en del av livet til familien hennes.
Jeg er takknemlig for minnene jeg har med Gunnar også, selv om de fleste er mange år gamle.
Den dagen jeg selv er borte, så håper jeg at mine kjære har gode minner om meg.
Vi må leve som best vi kan hver eneste dag og ikke kaste bort krefter på å bære nag, krangle, å skulle tilpasse seg alle andre eller å være misunnelig. Vi må skape vår egen lykke og egne minner, og vi må gjøre det i dag.