Etter å ha ruslet oppe halve natta, trøstespist av halloweengodteriet i skapet i tre-tida, pusset tennene klokka 03:50, etter å ha ligget nedpå i en halvtime, for deretter å huske hva tannlegen sa om manglende spyttproduksjon, så var jeg ganske klar for å stå opp da ungene våknet halv sju.

I dag var det først fysioterapi, og deretter en svært uungåelig formiddagsdupp. Heldigvis, vil jeg si, så blir jeg helt ubeskrivelig trøtt etter lymfedrenasjen og da kunne jeg ta igjen litt søvn etter en natt med mange tanker og lite søvn. 

Det er sånn hver gang jeg skal på kontroll. Selv om jeg egentlig ikke har hatt noen dårlig følelse denne gangen, og dermed burde ha nervene på stell, så sniker frykten og klumpen i magen seg innpå natterstid. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Mens jeg kjørte til Levanger så snakket jeg med bestevenninne Nina. Hun har en strålende evne til å roe meg ned, sånn at jeg kunne sitte på venterommet med ganske lave skuldre. Det hadde kommet på plass et fjernsyn på veggen og en ny sofa på venterommet på Gynekologisk avdeling. Jeg kunne dermed få siste nytt i sjakkfinalen, samtidig som jeg scrollet meg gjennom horder av spøkelser, skjeletter, blod og godteri på instagram og snapchat. Det var åpenbart at vennene mine har trykket denne festen til sitt bryst. 

I dag var det den gynekologen som stilte kreftdiagnosen min som var på jobb. Det var fint å treffe henne igjen, og hun tok seg god tid til å snakke med meg. Undersøkelsen var unnagjort mens jeg skravlet som en foss om halloweenfeiring, søsterbesøk og alt mulig annet. Jeg trenger vel ikke å fortelle dere at jeg får munndiarè når jeg er nervøs. Heldigvis så avbrøt hun meg, og kunne forsikre meg om at hun ikke fant noe annet enn det som er der fra før, altså kunne hun se skadene mine, men det var ingen tegn til svulster eller andre uhyggeligheter. 

Lett som en fjær kunne jeg sveve ned til bilen, etter det obligatoriske lykke-bildet som jeg legger på snap-story. Følelsen av å være godkjent for fire nye måneder er en god følelse. Jeg kunne fått lengre intervall mellom kontrollene nå, siden det er tre år siden jeg var erklært kreftfri. Men fordi jeg tar så store doser smertestillende, og dermed blant annet ikke kjente at jeg hadde et stort hull i tennene, så er det godt for meg å få en sjekk med jevne mellomrom. Da kan et eventuelt tilbakefall oppdages tidlig, og prognosene for kurasjon er høyere jo tidligere ting oppdages. 

Nå er jeg vel hjemme og har fått ungene trygt i seng. De har hatt en super kveld, og kom hjem med stappfulle bøtter. I morgen kommer søsteren min på helgebesøk, og vi gleder oss veldig til det. Supertante står enormt høyt i kurs hos ungene, og de har sett fram til helga i flere uker. Jeg må nok ta en kjemperydding i morra for at hun skal få en plass å sove, da gjesterommet har blitt brukt til oppbevaringsplass for alt mulig. 

Men med godkjenningsstempelet i panna, så er jeg veldig klar for november!

Foreløpig så har jeg klart å stagge halloweenhysteriet, og vi har nøyd oss med kostymer vi har i huset og en kjapp runde i det forholdsvis glisne nabolaget vårt. 

Vi bor veldig grisgrendt til så ungene må kjøre fra hus til hus, og den første gangen vi besøkte naboene, altså for to år siden, så ble de tatt litt på senga. Likevel så fikk ungene fulle bøttene sine (soddbøtter fra Inderøy slakteri) med både godteri og frukt og kjeks. I fjor sendte jeg melding til de fire husene vi hadde tenkt å besøke, for å spørre om det var i orden at vi kom, og alle ville veldig gjerne ha besøk av de små røverne mine. Vi fikk også besøk av bestevennen til sønnen, og sammen fikk de stappfulle bøtter. 

I år så har praten om halloween begrenset seg til at sønnen har sagt han vil kle seg ut som vampyr, og vesla vil være en sau. Sist gang bestemor var på besøk så sydde hun en blå kappe med høy krave til både storebror, OG til faren, siden vi akkurat da hadde en periode med ridder-dilla. Disse fine kappene laget av ødelagte dynetrekk, kan de bruke når de går tur i morgen. Veslejenta har en sauedrakt som jeg kjøpte for 50 krone på salg på cubus før jul i fjor, så alle tre er godt nok utstyrt. Jeg var i tillegg innom lekebutikken i dag og kjøpte et gebiss med huggtenner til vampyren, så da er vel alt i orden. Jeg er mest spent på hvordan far vil håndtere ansiktsmalingen, som ungene har store forventninger til…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg stod på Obs! i formiddag og holdt i et gresskar, men siden ingen av ungene hadde nevnt gresskarutskjæring med ett eneste ord, så la jeg det tilbake i haugen, og gikk ut av butikken med melk og brød. Vi har skåret ut gresskar at par år, fordi ungene da har etterspurt det, men det er jo egentlig bare tull å skjære i mat, for deretter å kaste alt sammen til helga. Likevel kjøpte jeg med meg noen småsjokolader, dersom det skulle forville seg en skumling på trappa vår. Jeg tviler sterkt på nettopp det, men da kan jeg jo spise dem selv i overimorra.

Jeg håper ungene får en fin tur, og at naboene synes det er hyggelig at det kommer noen utkledde små på trappa deres. I år blir det også bare våre egne i følge med pappaen, og da er det kanskje til og med tid og anledning til en liten skravlepause. Den siste stoppen er hos farmor og farfar, og siden jeg har verdens beste svigermor, så regner jeg med at de kanskje får litt kveldsmat sammen med godisen. Hun pleier å være fornuften selv! 

Sjøl får jeg ikke med meg noen nabolagstur i år. Jeg skal på kreftkontroll klokka 18., og det er mye skumlere enn noen halloweenfeiring eller skrekkfilm til sammen. 

Vi satt i bilen og sa nesten ingen ting, på veien til Trondheim i går.  Jeg gruet meg ganske mye, for å sitte foran en sexolog og snakke om samlivet vårt, er jo ikke akkurat hverdagskost. 

Med et litt uklart bilde av hva en sexolog egentlig er, og med Esben Ester Pirelli Benestad som eneste sammenlikningsgrunnlag, så var vi vel litt småskeptiske begge to. 

Ei voksen dame med et fast håndtrykk og snille øyne kom og møtte oss på venterommet. Hun ba oss om å sette oss i den grå sofaen, og på bordet stod det vann og papirlommetørkler. Her blir det grining, tenkte jeg…

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

“Hvordan var det for dere å få den tøffe beskjeden om at Anne Marit hadde kreft?” spurte hun. Vi så på hverandre, og jeg tror faktisk at det er første gangen noen andre enn meg har spurt mannen min akkurat det spørsmålet. 

Det var litt rart å høre kjæresten min fortelle om hvordan han hadde det i forbindelse med min diagnose og behandling, og ikke minst om hvordan det var etterpå…da hverdagen kom, uten at ting ble som før. Vi har jo snakket om det, men det var både godt og vondt å høre at han forteller det til noen andre. Han har jo blitt minst like mye påvirket og rammet av dette som meg, og der jeg har støttet meg på ham, så har han måttet stå i stormen, se at kona hans forandret seg, måtte forholde seg til humør- og formsvigninger, og ikke minst må han ta over der jeg ikke lenger rekker til. Han må svare folk på hvordan jeg har det, men jeg tror ikke det er så mange som spør hvordan det går med ham. Han mener nok at han ikke har noe å klage på, at det er jeg som tross alt er syk, men det var ikke dette livet noen av oss så for oss, den dagen vi ble sammen, eller den dagen vi bestemte oss for å prøve å få barn.

Livet forandrer seg, jeg er utrolig takknemlig for at Rune står så utrolig støtt ved min side, uansett hvilke hindringer som møter oss.

Det var en god samtale vi hadde inne hos sexologen. Jeg fikk bruk for lommetørklærne, og gikk ut døra med et par hjemmelekser. Det er sånn at når man har strålt vevet så mye som jeg har, da blir det hardt og uelastisk. Ganske upraktisk, med tanke på at det vevet sitter øverst i skjeden. Det er ikke vanskelig å tenke seg resultatet, og medisinen er altså egentrening. Jeg må trene vevet mange ganger i uka, – som jeg har fått beskjed om og hjelpemidler til, før. Det er kjedelig og vondt, og det gjør at jeg ikke kan legge dette bak meg. Samtidig så er det vanlig at folk må trene seg opp igjen etter sykdom. Jeg har vært på rehabilitering, og jeg har fått denne beskjeden før. SÅ det er vel bare å brette opp ermene og sette i gang. 

I tillegg til at jeg skal trene så skal vi i fellesskap bli flinkere til å snakke sammen, gjøre ting sammen, både med og uten unger, og vi skal klemme hverandre oftere. Det var den hyggelige delen av leksen. Og så skal vi tilbake og snakke med den hyggelige damen over jul. Forhåpentligvis så har hjemmeleksene gitt oss et enda bedre samliv.

Jeg synes hjemmeleksene var til forveksling like de jeg tror folk får på samlivskurs, og jeg tror alle par kan ha godt av denne medisinen, uavhengig av om man har hatt kreft eller ikke. Så hvis du synes det er litt vanskelig på hjemmebane, så snakk sammen, og ta en pause fra hverdagen sammen. 

Vi skal i allefall følge instruksene!

I dag måtte jeg bake. Ikke fordi jeg hadde så veldig lyst til det, eller fordi jeg plutselig våknet og var så veldig opplagt, men rett og slett fordi det var tomt for brød. Veslejenta ba så pent om at vi skulle bake boller også, og når man først er i gang, så er det ikke så mye ekstra arbeid å lage en ekstra deig. 

Vi har en grei arbeidsfordeling når vi baker, vesla og jeg. Jeg finner fram ingrediensene, og hun rører ut gjæren. Så hiver vi alt opp i bakstebollen og lar Kenwooden gjøre resten. Og som vanlig bruker jeg ikke oppskrift, men slumper til deigen ser og smaker bra ut. Og mens deigen hever seg, så slapper vi av med den nye superfavoritten, Anne-Cath. Vestly. Denne gangen på film.

Mens Mona og Mats finner lastebilen, så baker jeg ut brødene. Og etterpå ber jeg om hjelp til å få bakt ut bolledeigen. Min gode hjelper svikter ikke, og snart ligger det tre brett med boller på benken. Så er det bare heving og steikinga igjen. Brødene blir først klare, siden jeg bakte dem med lunken væske. Bollene fikk bare kald melk, og bruker derfor lenger tid. Akkurat som jeg planla. Og etter en drøy time så er resultatet ferdig! Nå blir det matpakker i morgen også.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Hvis du trodde et dette var et sånt “Se hvor flink jeg er” -innlegg, så tar du feil. Etter at det siste brettet er ute av ovnen så stuper jeg i seng. Vesla koser seg med ferske boller og Regnbue-Ruby på nettbrett. Og etter ei stund så “leker” vi mor og bestemor og barn. Jeg er den skrøpelige bestemora som ligger til sengs, og hun lager mat, går på jobb og skifter på dokkene sine. Jeg kan begrense meg til å ta i mot tøy-gulrøtter, rose den deilige maten, og passe barnebarna mens mammaen er på jobb. 

Jeg foreslår at mammaen går en tur på kino, og føler meg samtidig som verdens verste mor, som dytter på ungen enda mere skjermtid. Men jeg MÅ sove. Og med en is i neven og nettbrettet på bordet så er det kino på barnerommet, og jeg sovner en halvtime til. I døs hører jeg at Peppa Gris fortsatt er like populær, før Daidalos prøver å lure småspiker i den spennende labyrinten på nrk. 

Jeg orker ikke å stå opp. Jeg ser på klokka, men kreftene strekker ikke til mer enn et lite glimt, og så døser jeg bort igjen. Jeg tror det er sant det der med at hørselen virker lengst. Så selv om resten av kroppen knapt reagerer, så hører jeg hele tiden at veslejenta har det bra. Og etter en lang hvil til så står jeg opp. Det begynner å nærme seg at gutta kommer hjem fra elgjakt, og jeg synes jeg bør få til middag på en søndag. 

“I dag blir det spagetti!”, sier jeg. “HURRA!” svarer hun som får favorittmaten til middag. Jeg legger kjøttdeig til tining i kummen, og koker vann i den store kjelen. En pakke med fullkornspasta er 5 porsjoner, står det utenpå, og mens jeg steiker kjøttet så koker spagettien. Toros spagettisaus får en raus slump med matfløte, før jeg dekker på bordet og hører jegerne komme klampende inn døra. Storebror griper etter en nybakt bolle, men får en verbal smekk på fingrene av lillesøster, som allerede sitter ved bordet med gaffelen klar. Og mens gutta vasker hendene så øser krølltoppen på tallerkenene i hurtig tempo. Hun kan nesten ikke vente, så mye gleder hun seg. 

Jeg anstrenger meg for å holde humøret mens vi spiser. Hodet dundrer, og aller helst vil jeg gå og legge meg igjen. Jeg rydder bort middagen mens resten av gjengen tar et nødvendig bad, og etterpå leker ungene mens jeg tar tida på løpingen deres. Det er ufattelig at guttungen har kroppen full av overskudd etter å ha gått i skogen i hele dag. Vi får med oss at Magnus Carlsen taper sin første kamp i Fischer-sjakk, før mannen følger ungene på badet for tannpuss og legging. 

I morgen skal vi på St. Olavs til samtale hos sexolog. Det er mange utfordringer i samlivet etter at man er kvitt kreft i livmorhalsen. Jeg er spent og gruer meg litt, men tror også at det blir lærerikt og nyttig. Vi skal også levere alle de innsamlede skolesekkene med det samme vi er i Trondheim. I følge organisasjonen, Jabez Verden, så skal sekkene sendes i månedsskiftet november/desember. Det er moro at et innlegg skrevet på et kvarter i ren frustrasjon, kan gi slike positive ringvirkninger. 

Det er jo en god trøst på en ellers ganske kjip dag.

Det første jeg så på mobilen da jeg våknet i dagtidlig var en snap med bilde av min gode venninne Lene sine vakre rosemalte tregjenstander. Hun skulle stå på stand på husflidsmesse på Inderøy i dag, og jeg bestemte meg umiddelbart for å ta med veslejenta til kulturhuset Akset. 

Etter en snartur innom Bohus for å bestille lintøyskap på tilbud og apoteket for å hente spesialbestilt medisin så var det et hav av biler som møtte oss utenfor rådhuset på Inderøya. Det var åpenbart flere enn oss som hadde lyst til å se hva de flittige hendene rundt omkring i nærområdet hadde laget til denne messa, og det var stappfullt av folk både i kafeteriaen og inne i messehallen. Det første som fanget interessen var massevis av fantastiske votter, til en pris som knapt dekket garnkostnaden. Men det er ikke første gang jeg er på messe, og klok av erfaring så er det lurt å gå en runde før man bestemmer seg for hvor man skal handle. 

Metervis med flotte produkter fylte både vegger og gulv i de mange båsene innover i lokalet. Vakre broderier, heklede duker, rosemalte kaketiner og utskårne klokker. Utvalget var enormt, og vi kikket og snakket og koste oss. På en stand litt innover i kaoset stod det ei dame og solgte esker med dukkeklær. Krølltoppen var solgt. Spesielt en eske med truse, strømpebukse, kjole og en rosa tåteflaske var spennende. Jeg hadde sagt at hun kunne få velge en ting hun hadde lyst på, og nå var det nok tida for å løse inn løftet hun hadde fått av mamma. “Er du sikker på at det ikke er noe annet du heller vil ha, da?” sier jeg. Og etter å ha tenkt seg om, så går vi videre. Hun stopper og kikker på noen andre dukkeklær, og noen utrolig fine forklær med både rosa enhjørninger, og røde nisser. Men etter en runde, hvor mammaen investerer i nytt dørskilt, så går vi tilbake til dama med dukkeklærne. Øynene hennes leter et øyeblikk, før hun går bestemt bort til den esken med den rosa tåteflaska, og hun sier til selgeren at hun gjerne vil kjøpe disse klærne. Med ivrige hender så tar hun imot posen, og overlater til mamma å få vipps til å virke. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Vi har nå gått en rundtur, og vi bestemmer at det er tid for en liten rast. Et enormt utvalg av kaker står fristende på et langbord i kafeteriaen, og vi må gå en runde og kikke på alle sammen før vi bestemmer oss for hver vår svele, og en grønn makron til mor, og en sandwich-is til dattera. Det er trangt om plassen, men vi overtar et stort bord etter en gjeng damer som er ferdige. Vi rekker akkurat å sette oss, før det kommer en familie på fire, og spør om det er ledig sammen med oss. Det er det, selvfølgelig, og vi småsnakker litt med dem, før vi anser oss for ferdige til bords. Nå er vi klare for en ny runde i messehallen.

I et hjørne så står det en kar i røde klær og dreier. Han spør vesla om hun ikke skal prøve å dreie sin egen plystrepipe, og hun er ikke så vanskelig å be. Påført vernebriller og med alvorlig mine så lytter hun mens Oddvar tålmodig forklarer hvor viktig det er at hun gjør som han sier, og så starter han dreibenken. Uten å nøle, og med stødige hender så dreier de to rødkledde ei vakker pipe. Og når den første lyden kommer ut av pipa, etter at dreiemesteren har satt i et trestykke i enden, så lyser øynene til jenta mi av stolthet og glede. Nå må du smøre den med matolje når du kommer hjem, sier Oddvar, og vesla nikker alvorlig, men veldig fornøyd. 

Jeg har nevnt det i ett annet innlegg, men lillesøster er allergisk mot kløe. Hun er ikke allergisk mot ull, altså, men klær som klør er det umulig å få på henne. Vi går forbi en stand som selger nydelige ullsett som visstnok ikke skal klø. Jeg lar henne få prøve både vottene og lua, og de går umiddelbart gjennom nåløyet. Denne sjansen kan jeg ikke la gå fra meg, og vi investerer i en vakker og hvit ny ull-lue, votter og hals med hjerte-knapper. 

Jeg har ikke glemt de fine vottene som hang rett innenfor døra, og vi går tilbake til Krambua hobbylag, hvor jeg kjøper tre par votter og fire par strømper. Gutta våre må jo også ha varme føtter og hender til vinteren. 

Riktig så fornøyde med både handel og tredreiing går vi tilbake til bilen, akkompagnert av glade plystrelyder fra en selvlaget fløyte. Det er ikke verst på en lørdag! 

PS. Jeg får ikke lagt ut bilder av fløyta og dukkeklærne, for begge deler ligger sammen med vesla i senga i natt!

Jeg tilbringer veldig mange timer om dagen med pc-en i fanget. Jeg leser alt av nyheter, jeg tråler meg gjennom alle nettavisene; vg, dagbladet, nrk, nettavisen, hadeland, oa, ringblad, t-a, adressa og en hel masse flere. Jeg ser distriktsnyhetene og dagsrevyen, og jeg hører på radio. Jeg er en nyhetoman. Jeg liker å være oppdatert, jeg lar meg begeistre og provosere, og jeg liker å diskutere.

I dag er en av nyhetssakene at sjaman Durek ikke får utgitt boka si hos Cappelen Dam forlag. Det skulle bare mangle. I begynnelsen så ristet jeg bare litt på hodet, og tenkte at folk må få velge sin egen måte å leve på, og jeg tenkte at prinsesse Märtha også måtte få velge sin egen vei i livet, enten det gjelder valg av kjæreste, tro eller yrkesutøvelse. Jeg synes det var en riktig avgjørelse da det ble avgjort at hun ikke lenger skulle bruke tittelen sin i kommersiell virksomhet, og det var fornuftig at Durek ikke deltok i prinsesse Ingrids konfirmasjon. 

Men, nå har det gått for langt. Når man påstår at vi som har fått kreft VIL ha det, da mener jeg at streken er passert for LENGE siden! Jeg synes oppriktig synd på prinsessens døtre, foreldre og øvrig familie. De må sitte og se på at denne mannen utnytter prinsessens tittel (selv om hun ikke kan bruke den direkte kommersielt, men indirekte er tittelen og statusen hennes den eneste grunnen til at han er kjent) og at han sverter kongefamilien gjennom å ydmyke Märtha ved å utlevere sexlivet og forholdet deres. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men det aller verste er at jeg klikker på sakene som handler om denne mannen. Jeg ergrer meg over min egen nysgjerrighet. Det beste hadde vært å ikke gi ham oppmerksomhet, for det er jo det han ønsker seg. Han får metervis med spalteplass aldeles gratis. ALLE vet at han har gitt ut en kontroversiell bok. Hvor mange hadde visst det hvis han ikke var sammen med Märtha? Hvem hadde han nådd uten hennes kjendisstatus? INGEN!! Ingen ville brydd seg om hva en skrullete, selvfiksert, livsfarlig sjarlatan hadde skrevet i en bok som ble utgitt i USA? INGEN! Og det er vi som gir ham muligheten til å spre sitt budskap. VI som klikker på sakene om ham, pressen som skriver om ham og Märtha som promoterer ham. Vi burde slutte med det, men det er ikke så enkelt…

Det er mange andre saker som hadde trengt litt mer journalistisk graving, faktisk tror jeg de aller fleste saker trenger mer oppmerksomhet enn denne mannen. 

-Sånn, nå har jeg skrevet av meg frustrasjonen, og så håper jeg at jeg klarer å la være å trykke på klikk-lokkematen som nettavisene legger fram for meg. 

Lykke til du også!!

I dag føler jeg meg litt tom. Jeg har visst ikke så mye å skrive om. 

Jeg elsker Alf Prøysen sine tekster. Han skrev i en årrekke lørdagsstubber for Arbeiderbladet, og den ene heter “som vanlig”. I den forteller han hvor vanskelig det er å finne på en ny stubb hver eneste uke, og at han ikke akkurat er så stolt av alt han har levert fra seg. Mange tror at Alf Prøysen i hovedsak har skrevet tekster for barn, siden han var godt kjent som barnetimeonkel og som Romeo Klive i serien Kanutten, som han spilte med blant andre, Anne-Cath. Vestly, men han har altså en enorm portefølje med tekster for voksne også.

Prøysen er en undervurdert forfatter. Jeg har lest alle bøkene med hans samlede tekster, og det er utrolig mye visdom og rom for ettertanke i de tekstene. En av mine absolutte favoritter er sangen “Du skal få en dag i mårå.” 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

For en vakker tekst. 

Du ska få en dag i mårå, 
som rein og ubrukt står, 
med blanke ark og farjestifte tel.
Og da kæn du rette oppatt ælle feil i frå igår
og så får du det så godt i mårå kveld.
Og om du itte greier det, og ælt er like trist, 
da ska du høre suset over furua som sist. 
Du ska  få en dag i mårå,
som rein og ubrukt står,
med blanke ark og farjestifter tel.

Jeg har begynt å synge den for guttungen når han skal legge seg. Han er ikke så ivrig på “Kjære Gud”, eller “Bygda” som jeg synger for lillesøster, men Du ska få en dag i mårå, den reflekterer vi over. 

En annen magisk tekst av Prøysen er denne: 

Eventyr

Og guttungen låg i en yr fantasi
med feber mens slekta gikk sakte forbi,
dom snufse og gret og sa ”stakkars’n Kal!-
da kom det ei hæinn som var varsom og sval.
”Du skal vara med meg du,” sa dauden.

”Å det er nå så mye je skulle ha gjort
og bedt omforladels ved himmelens port,
je sa så my’ stygt om a Martina Eng,
je kæin itte vente no paradisseng.”
”Hu har sagt litt om deg og,” sa dauen.

”Og slik som je ljaug, je var æiller som folk,
je er skuldig a Klara for tre liter mjølk,
je fekk med ei krone og enda litt tel
og det vart tel coca og en karamell.”
”Je ska ta det på hemveg,” sa dauen.

”Jeg trudde at dauen var fali og stygg,
men du leie meg du, du er rolig og trygg.
Nå er jeg så trøtt, får jeg legga meg ned
i armkroken din der je trur je finn fred?”
”Ja, her ska du såvå,” sa dauen.

Første gang jeg fikk opp øynene for denne var da en god venn av meg, Ketil Kolstad fremførte den på Stiklestad. Jeg har aldri glemt den opplevelsen, den er antakelig den fineste kunstformidlingen jeg har opplevd!

Så ble det da ett blogginnlegg i kveld, likevel. 

Og om du skal høre på en eneste sang i kveld, så let fram Knut Anders Sørum sitt album som som rett og slett heter Prøysen… der får du mange av de andre perlene som Alf Prøysen har laget.

For to år siden så døde farmoren min. Hun forlot oss om kvelden på min 37-års dag. Jeg er fortsatt ganske sint på henne for akkurat det. Jeg rakk akkurat ikke å komme på sykehjemmet før hun trakk pusten for siste gang, heller. Da jeg braste inn døra, etter at de hadde ringt etter meg, så stod en ukjent sykepleier og monterte på henne en sånn krage som skal hindre at kjeven faller ned, slik at munnen blir åpen. Hun var fortsatt varm da jeg la kinnet inntil hennes, og jeg ropte til henne at hun skulle våkne en siste gang.  

“Det gikk så fort”, sa sykepleieren.”Jeg holdt henne i hånda og plutselig så var hun borte. Hun bare sluttet å puste.” Jeg tok hånda hennes, og jeg kjente på de tynne fingrene som jeg hadde holdt i så mange ganger. Tårene trillet nedover ansiktet mitt, og jeg ba om å få være litt alene. Jeg sang for henne, og jeg følte at hun fortsatt var i rommet, men ikke i det tomme skallet som lå i senga. 

“Kjære Gud, jeg har det godt. 
Takk for alt som jeg har fått. 
Du er god, du holder av meg, 
kjære Gud, gå aldri fra meg. 
Pass på liten og på stor. 
Gud bevare far og mor, og alle barn på jord. 
Natta farmor! Jesu navn sova godt. Passe Jesus oss.” 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Denne sangen sang vi sammen hver eneste gang jeg overnattet hos henne. Og de siste ordene var noe min onkel Lars hadde sagt da han var liten, men som vi alltid avsluttet med før nattaklem og soving. 

Jeg ringte til søsknene mine som var i bursdagsselskap i klubbhuset på stadion. Jeg hadde kjørt dem dit på kvelden, og jeg var lei meg for at jeg ikke hadde kjørt innom på vei hjem. Det er 5 minutter rask gange til sykehjemmet fra stadion, og de kom med det samme. Så stod vi der, alle tre og holdt rundt hverandre. Og vi tok de elskede smykkene hennes av henne, og vi tok ringene som hun alltid hadde sagt at vi skulle få den dagen hun ikke var mer, og vi tok dem på oss. Det var en god stund vi delte der, vi tre søsknene. 

Før på dagen hadde hun sittet i senga mens jeg var der og vi snakket sammen. Jeg var litt forkjøla, og spurte henne om det var greit at jeg dro hjem for å hvile, og så kunne jeg heller komme til henne på morran dagen etter. Hun som alltid var opptatt av barnebarnas helse, var helt med på at jeg skulle hvile meg. Jeg ga henne en klem, og vi vinket til hverandre. “Jeg er glad i deg, farmor,” sa jeg. “Jeg er glad i deg også, jenta mi,” sa hun. “Vi ses i morra!”, var det siste jeg sa til henne. “Ja, vi ses i morra”, svarte hun, og smilte til meg.

Det er den eneste gangen hun ikke holdt ord, overfor meg. Vi hadde er helt spesielt forhold, og jeg savner henne, og tenker ofte på henne. Det vil si, jeg savner den hun var før hun ble preget av sykdom. De siste årene var hun ikke seg selv, og på en måte så var jeg glad for at hun fikk slippe å gå og være gammel og syk og ikke seg selv enda lenger. 

Jeg er lei meg for at mannen min og ungene min ikke ble kjent med den ekte farmor, men de husker dessverre bare sykehjemsfarmor. Når de blir større så skal jeg fortelle om den farmora som kjørte oss på fest. Hun som ble rasende på politiet fordi de ga broren min en (velfortjent) fartsbot, og hun syntes så synd på ham at hun hjalp ham med å betale bota. Hun som i en alder av over 80 år, satte sin ben i et fly for aller første gang, fordi lillesøsteren min hadde familiedag på folkehøgskolen sin på Karmøy, og vi to var de eneste som hadde anledning til å reise for å besøke henne. Hun som kunne gå i butikker i et tempo og med en energi som en topptrent idrettsmann ville misunt henne. Hun som stekte verdens beste vafler, og som var uendelig stolt av og glad i oss.

Tusen takk for alle de uendelig mange fine minnene, farmor. 

Hvil i fred!

La meg først si at å fylle år er noe jeg setter stor pris på, siden jeg slett ikke tar det som en selvfølge. 

Dagen startet med hvisking og vekking med pakke på senga, før mannen dro avgårde på jobbreise allerede klokka sju. Jeg kunne begeistret pakke opp et elektrisk varmeteppe, noe jeg innbiller meg at mannen har kjøpt i pur egeninteresse. Jeg pleier nemlig å stikke mine kalde skanker bort på ryggen hans når vi har lagt oss, og det er sikkert ikke så veldig behagelig, eller hyggelig, å få tåfisene mine inntil magen i stedet for hodet mitt på armen sin. 

Da vi kom oss ut av senga, jeg og ungene, så hostet lillesøster så hun nesten ble blå i fjeset, og jeg kom på at hun kom opp i senga vår i natt, så tett som ei potte og måtte få nesespray og vann for å få sove igjen. Mens jeg smurte matpakkene så kom hosten hyppig, og matlysten var helt fraværende. Konklusjonen ble at hun fikk bli hjemme, noe som ikke falt i særlig god jord hos han som skulle på skolen. Mandager er nemlig kort dag for han, og da kommer han hjem med skolebussen og vi koser oss med aleinetid bare han og jeg. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Men humøret steg heldigvis noen hakk da vi avsluttet frokosten med marsipankaken som var igjen fra i går, og han fikk med seg kakaotermosen som ble overflødig da hun som egentlig skulle på tur med barnehagen ikke kunne dra. 

Etter at skolegutten hadde reist avgårde i drosjen så foreslo jeg at vi jentene kunne ta en ekstra hvil. Forslaget ble sånn passe godt mottatt, og jeg rasket med meg ipad og øretelefoner opp i senga. Etter omtrent 30 sekunder så ser hun meg i øynene og sier at hun ikke er trøtt, og at hun heller vil se Kodetropp O på nrksuper. Jeg samtykker, og ruller meg godt inn i dyna. Plutselig har det gått halvannen time, og krølltoppen kiler meg i ansiktet. “Mamma, kan jeg få is?” Litt i svime så sier jeg ja, og legger inn betingelse om at den skal fortæres i egen seng. Begeistret tripper hun til fryseren, og jeg hører det rasler i ispapir før jeg sover en halvtime til. Da står vi opp og legger oss på sofaen. Jeg merker at potetopptaking er krevende for en kropp med fatigue.

Storebror kommer hjem med bussen, og jeg ringer tilbake til de som har prøvd å nå meg mens jeg sov. Det er veldig koselig med alle gratulasjonssamtalene jeg har fått i dag, fra foreldre, onkel fadder, tante, bestemor, samt bestekompis og lillesøster! 

Svigerfar ringer også med gratulasjon, og han lurer på om odelsgutten vil være med å ta opp de siste potetene. Han og svigermor har tatt opp den store potetåkeren vår i dag, og jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten dem. Siden leksene var unnagjort så fikk pjokken på seg kjeledressen, og han forsvant avgårde til skogs. 

Da han kom hjem så ble vi enige om at hamburger var grei middag, siden førstevalget mitt, sushirestauranten, er stengt på mandager, og lillesøster forlangte spagetti. Det er et gatekjøkken rett borte i veien, og de tar gjerne i mot bestillinger på telefon. Ungene ville være aleine hjemme i de 5 minuttene det tar å hente maten, og vi kunne sette oss til bords for bursdagsmiddag klokka kvart på fire. Et kvarter senere så kunne jeg rydde bort, og ungene satte seg sammen i godstolen for å se på Scooby Doo sammen. Lillesøster har brukt opp strømmen på nettbrettet, så felles-tv er det digitale tilbudet i kveld. Mens enigheten råder så trenger jeg enda en hvil, og jeg slukner i det øyeblikket jeg legger hodet på puta.

Jeg våkner av at min bedre halvdel ringer og spør om jeg har funnet regnklærne hans som han skal låne bort til en kamerat som er på rep, og ikke finner sine egne. Det har jeg selvsagt glemt, men med lommelyktlysing og litt leiting så finner jeg dem på loftet. 

I uniform, med en blomsterbukett i anledning bursdagen min, så henter kompisen regntøyet og vi kan låse dørene til kvelds. Vi holder på med Mormor og de åtte ungene- bøkene om dagen, og vi begynte i kveld på den tredje boka. Ungene er veldig ivrige, og ber om enda ett kapittel hver gang jeg prøver på avslutning. Jeg synes det er utrolig koselig å lese akkurat disse bøkene for dem, og er derfor lett å overtale når de spør så pent. Vi kommer langt i boka før klokka er så mye at sengetid er passert for lengst, og uten protester går de lydig til sengs. 

Jeg scroller gjennom alle de utrolig hyggelige hilsningene på facebook, og prøver å svare på hver og en. Bursdag er gøy, selv om formen har vært sånn passe i dag. Feiringa tar vi når lillesøsteren min kommer på besøk om fjorten dager, og nå skal jeg spise opp de siste kakebitene sammen med et glass cola, før jeg tar kvelden. – Ett år eldre enn i går. Det føles fint!

Med stillongs og gummistøvler så var vi klare for potetopptaking med guttungens egenproduserte opptaker. Med utgangspunkt i gårdens kasteopptaker så hadde han selv satt sammen foten til gravemaskinen fra sandkassa og en bolt som passet inn i hullet på foten så var ideen ganske god. Dessverre oppdaget han ganske fort at farten og kraften manglet på tråtraktoren. Da var mamma og lillesøster gode og ha.

Utstyrt med krafsa og to potetbøtter så skulle altså fårene til pers. Og etter at bonden selv hadde hugget gjennom et par poteter så fikk mamma lov til å overta den tyngste jobben. Heldigvis så er åkeren ganske bratt, slik at man slipper å stå helt på hodet for å få fram jordens epler, som det kalles flere steder i landet. 

Vi kunne etterhvert slå fast at de seks kuldegradene vi hadde for ei stund sia har nådd ett stykke ned i jorda. Noen av potetene må kasseres med frostskader, og det er jo den store fordelen med at vi plukker en og en potet, at vi ser grundig på hver enkelt før vi putter den i bøtta. Frostskadde poteter blir rett og slett ødelagte fordi stivelsen brytes ned. Potetene blir bløte der frosten har kommet til, og bløte poteter råtner og råten sprer seg til friske poteter som ligger inntil i samme pose, bøtte eller haug. Derfor er det viktig at disse potetene kasseres allerede på åkeren.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter to fårer og en full tilhenger så var vi slitne og leie. Da ville vi heller inn for å kose oss med film, popcorn og tente lys. Mannen var igjen ute på elgjakt, og jeg synes vi har bidratt godt til sjølberging hele gjengen i dag!