Uvær og utsatt avreise

Dessverre så blåser det no skikkelig i Trøndelag i dag. I tillegg fungerer jeg dårlig med lite søvn slik at det mest fornuftige er å utsette avreisen til helgebesøket. Ikke tåler jeg så mye bølger heller, så om ferja mot formodning skulle gått så hadde jeg sikkert spydd før vi hadde lagt fra kai…

Så da blir det hjemmekveld med to viltre unger som er ganske sure fordi de ikke får møte vennene sine i dag. Jeg ser for meg bestikkelser i form av pappesker til maling, mye frukt og kanskje en forsmak på lørdagsgodtet.

I tillegg tror jeg at vi går en tur til naboen. Jeg er nemlig velsignet med å ha svigerforeldrene mine i nabohuset.  Det er altså gull verdt når formen er så varierende som min. Ja, forsåvidt ellers også, men spesielt sånn som i dag. Da sendte jeg melding litt over sju og spurte svigerfar om han kunne kjøre veslejenta i barnehagen, siden jeg nesten ikke hadde sovet i natt, og i tillegg hadde tatt smertestillende og dermed ikke var kjørbar. Litt før klokka åtte stod han i døra og fikk en stor klem av godjenta som var helt klar for at farfar skulle kjøre henne!

Hytteturisten sendte forøvrig melding i sta og fortalte at han lå med feber og sår hals, så da er det kanskje like greit at han ikke er hjemme og smitter oss andre. Synd for gutteturen, og for han som hadde gledet seg så til å være ute. Men været er jo absolutt mest egnet for innekos, så jeg håper at han får en hyggelig helg tross alt. 

VI skal i allefall prøve å legge oss tidlig slik at vi er klare for biltur og ferje i morgen tidlig. 

 

 

Søvnløs i natta…

 

Du vet det når du legger hodet på puta, at det egentlig ikke er noen vits… kroppen skriker etter hvile og søvn, men hodet vandrer alle andre steder.  Tankerekkene er av og til ganske usammenhengende. Det er dessverre en bivirkning etter strålebehandling og cellegift… – man blir glemsk og mister fokus.

Ja, sånn som nå…

Husket jeg å låse døra? – Jada. 

Ta opp brød? Nei. Tass tass tass i bare tær til fryseren. Frokost og matpakker er OK.

Jeg sjekker forresten alltid ungene når jeg går forbi rommene deres. Bare for å gi dem en klem eller et stryk på kinnet og breie dyna over. Jeg har lovt meg selv at jeg aldri skal angre for at jeg ikke sjekket at alt var som det skulle. 

Så kan jeg legge meg igjen. Alene i kveld. Mannen er på en mer enn velfortjent guttetur og jeg håper at han koser seg. 

Det blåser veldig ute. Jeg hører døra til skålen står og slår. På med joggebukse, fleecejakke og gummistøvler og deretter hodelykt for å trippe ut i kulden for å barrikadere den forbaskede døra. 

Nå kan jeg vel sove? Vi skal på helgebesøk i morra, men det fordrer en maksimalt uthvilt mammakropp, snille og føyelige unger som ikke krangler OG ei ferje som ikke innstilles på grunn av uværet.  

Vi får krysse fingrene 

Natta…

Låste jeg døra? Tass tass tass…

Jada. 

En halv sovetablett.

Nesten så jeg kjenner søvnen snike  seg innpå… tunge øyelokk. 

“Mamma” … “Det bråker og blåser så jeg vil ligge hos deg” Klem og suss og poden plasseres i mannens ledige seng.

Så langt unna at han ikke sparker meg når han ligger urolig.

Et kvarter etter: “Mamma æ vil å ligg i lag med dæ!” Fireåringen legger seg tett, tett inntil og kiler meg i ansiktet med de gyldne krøllene sine. Klok av erfaring så har vi tre dyner i senga. 

 

Nå hører jeg verandaporten slår inn i veggen. Det var sikkert den som vekket poden. Og det er sikkert kroken som har blitt ristet av. Så, i slippers, truse og singlet fikser jeg en provisorisk løsning med to sløyfebånd ute i regnet, før døra smeller igjen etter meg av vindkastene. 

Ny halv sovetablett og en dose hurtigvirkende morfin. Magen slår seg vrang. Det uler rundt hushjørnet, det føles som taket skal lette, men jeg har de to vakreste og viktigste tett inntil. Da kan jeg sove.

God natt der ute… klokka er fire.

Frykt

Etter flere oppfordringer, så har jeg nå tenkt å fortelle litt om hverdagen som kreftfri, men fortsatt ikke frisk. 

Jeg vil innlede vårt bekjentsskap med noen kort-tanker, som jeg kaller det:

Frykt 
Akkurat nå er jeg så redd inni meg at magen vrenger seg, øynene fyller seg med tårer og kroppen går over i en modus som jeg best kan beskrive som et helvete.. Jeg lister meg inn til de sovende englene mine og brer dyna rundt dem mens jeg legger kinnet inntil den myke huden, tårene renner og frykten holder på å fortære meg. Fornuften sier at det bare er influensa, men en liten jævel sitter i brystet og hamrer inn i hvert fiber av kroppen: – du har fått kreft igjen… du skal dø. 

Jeg vil ikke dø.
Jeg vil oppleve disse fantastiske ungene bli voksne, at de mestrer og feiler, at de krangler og ler. Lage mange minner sammen med dem. Hverdagene og festdagene, merkedagene;  første skoledag, konfirmasjon, kjærester og barnebarn.. Jeg vil bli gammel sammen med den snille og omsorgsfulle ektemannen min. Bære byrdene sammen, elske, le og gråte, være to.
Oss to! Oss fire!

Kjære Gud, la det være influensa… Jeg vil ikke dø.