Etter en nydelig uke på Gran Canaria med søsteren min, hvor vi virkelig slappet av og hadde det helt topp, så kom vi hjem ganske slitne etter en lang flytur på lørdag. Fordi flyet fra AirEuropa hadde mannskapet sitt på fastlandet, så måtte vi innom i Santiago de Compostela for å bytte crew og få nye forsyninger. Det la en ekstra time til flytiden.
Dessverre hadde jeg ikke fått sove om natta i forveien, og var ganske sliten allerede før vi var på vingene. Hjemturen gikk forsåvidt ganske greit tross alt, og vi kunne etterhvert laste inn bagasjen i bilen på Værnes og kjøre hjem. Men utpå kvelden da jeg skulle legge meg så begynte halve ansiktet mitt å dovne bort. Det var akkurat som jeg hadde fått bedøvelse som gikk fra panna til haka og helt inn i halve tunga og kjeven. Det var ekkelt, og jeg vurderte å ringe legen. Men etter en stund så gikk det heldigvis over, og jeg tenkte at det sikkert ikke var noe å bekymre seg for. Søndagen var stappfull av planlagte aktiviteter med ungene, både korpskonkurranse for hu som driller, og Halloween for hele gjengen. Den dagen merket jeg ingenting.
Men på mandag var kroppen igjen i ulage, og jeg kjente at overleppa og deler av kinnet var numment. Tirsdag morgen ba jeg om legetime.
Etter en hektisk formiddag med en tur hos fysioterapeuten og en brukket tann av poden som måtte en tur til tannlegen for å reparere den ødelagte tanna, så kom jeg meg endelig til legen, med sønnen på venterommet. Dr. Stokke så strengt på meg, og etter å ha utført en rekke tester så ble jeg direkte akuttinnlagt på Levanger sykehus. Diagnose: Hjerneslag…
Og med verdens beste svigermor, som plukket opp guttungen på butikken, for deretter å ta vare på både barn og hund, så kjørte jeg til sykehuset for å legges inn.
CT, blodprøver og en rekke pussige undersøkelser senere, så kunne de ikke konkludere, og jeg måtte forberede meg på ei natt på sykehuset.
Dobbeltrom er som regel en utfordring, spesielt når man er lydsensitiv sånn som meg. Det minste lille snork, eller at noen snakker i gangen er nok til å holde meg lys våken. Og selv om den snille romkameraten min selvfølgelig ikke bråkte med vilje, og siden madrassen var både for kort og for hard, så ble det ikke akkurat noen Tornerosesøvn.
Men selv med nattlige undersøkelser og en sånn ubehagelig dings med masse ledninger festet over hele meg, så duppet jeg heldigvis av litt utpå morrasia.
Etter en forsinket frokost, bar det inn i MR-maskinen, og hodet ble undersøkt på alle tenkelige vis. Resultatet kom med legevisitten etter høgstdag: På grunn av nye medisiner så tror vi du har hatt et svært kraftig migreneanfall, som kun har vist seg som nummenhet i ansiktet. Du kan dra hjem når papirene din er klare. Men hvis du får liknende symptomer igjen, så må du passe på at du ikke blir kraftløs eller at musklene ikke virker. Da må du umiddelbart ta kontakt med lege.
Lykkelig kunne jeg kjøre hjem, uten restriksjoner. Og gjett om ungene var fornøyd med at det var mamma som hentet på SFO.
