Tusen takk for alle fantastiske, støttende og hjertelige tilbakemeldinger på gårsdagens innlegg. Det varmet meg, og gir meg sterk motivasjon til å fortsette å skrive for dere.
Det er et mål for meg å være en stemme for oss som havner litt utenfor. Å forklare hvordan livet brått kan snu fra en hverdag som de fleste har, til en litt mer utfordrende måte å tilbringe dagene på. Det blir en balansegang å fortelle om plager og sorg, samtidig som jeg absolutt også har fine dager som er nær «normale». I dag har jeg for eksempel sovet lenge, spist frokost, sett på vintersport på tv, tatt en formiddagshvil, laget biff til middag som vi spiste med hele familien samlet rundt spisestuebordet, tok en dusj mens Dagsrevyen gikk gjennom sporten, og avsluttet med MGP med ungene, potetgull og HGVM på sumo til kvelds. Lørdagssysler som jeg garantert delte med tusenvis av andre. En helt vanlig, ganske symptomfri lørdag, som egentlig er lite å skrive om… men jeg gjør det likevel, fordi livet også heldigvis består av slike dager. Og disse dagene er så verdifulle.
Jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet for å ha skrevet det innlegget i går da jeg så min sambygding, Nils Arne Morka fra Hadeland, på Lindmo i gårkveld. Der er det en som har fått urettferdigheten rett i trynet. Og så tar han det på den måten han gjør. Jeg blir så imponert og ydmyk. Hva har jeg å klage på, liksom. Jeg lever og jeg skal forhåpentligvis leve lenge. Jeg får oppleve at barna mine vokser opp, noe som var det jeg var aller, aller mest redd for å dø fra da jeg fikk kreftdiagnosen. Hvorfor skal jeg fortelle min historie når det er så mange andre som har det verre?
Men så kom jeg til å tenke på at alle har sine egne utfordringer i livet. Og akkurat de utfordringene kan være både livstruende, livsendrende, fysisk eller psykisk belastende for den og de det gjelder og det er jo ingen konkurranse om hvem som har det verst eller om hvem som takler det best. Min erfaring er at å dele, lytte og å ha respekt for hverandre er utrolig viktig. Når noen kommer til meg med sine utfordringer så prøver jeg å se det fra deres sted, og hvis de avslutter med at «dette er jo bare småtterier i forhold til det du har å stri med», ja da blir jeg egentlig litt sint på dem. Fordi å kunne støtte noen er en gave som alle gjerne vil gi, og som det er utrolig godt å få. Problemer blir ofte enklere å bære hvis man ikke bærer dem alene, og det skal jeg neppe beskyldes for med mitt behov for å høres.
Men uansett, moralen i dag er at det finnes alltid noen som har det verre, men vi må likevel ha lov til å fortelle om våre utfordringer, vi må ha lov til å synes synd på oss selv og på andre, og vi bør og skal støtte hverandre for da blir ting enklere å bære. Hvem vil du dele byrdene dine med? Og hvem har du støtta i dag?
Heia alle som tør å vise sine svakheter for i det å finne styrke og støtte. Det er modig, det!
