Det er rart å kjenne på fallhøydene som man lever i. Det går opp, og det går ned!
I helga var jeg på jentekveld med overnatting… følelsen av fellesskap, tillit og godt samvær gjennomsyret kvelden. Sushi, skravling, latter og alvor. Fire personer med ulike utfordringer, ulike hverdager og felles forståelse. Den gode følelsen ligger som ei glo i brystet.
Tre dager etterpå har jeg ligget i senga. Jeg tror det har med vaksinen jeg tok å gjøre. Jeg merker at selv en så enkel hindring er mer enn nok for kroppen å håndtere. Og når den er ferdig med det, ja da tar den pause. Skikkelig blackout. Jeg har knapt vært på do. Å lese en hel artikkel på telefonen har vært umulig. Jeg har ikke orket.
Men så skramler jeg meg sammen igjen. I dag skulle jeg på foreldresamtale på skolen, og var det “bare” å ta seg selv i nakkeskinnet og gjennomføre. Jeg innrømmer at jeg sov noen timer før jeg skulle avgårde. Men jeg merker at formen er betydelig i bedring i dag.
Og da har jeg så mye jeg skulle ha gjort. Selv om Rune har både rydda og stelt så er det fortsatt litt å ta tak i. Men jeg må prøve å være litt smart. Ikke gape over mer enn jeg klarer om gangen. Foreldresamtale, middagslaging og lek og kos med barna. Det var det jeg fikk til i dag. Og det er så innmari mye mer enn i går!
I morra er det ny samtale med psykologen. Det krever en kjøretur og litt energi. I tillegg må vi rydde til vaskedama forhåpentligvis kommer på fredag. Så får det også være nok for en dag. Museskritt er krevende for et ekspresstog som jeg engang var. Men det er lurt.
Ha en fin kveld i den farta som passer for deg!
Anne Marit