Hva vil du betale for livskvalitet? Hva er prisen man som enkeltmenneske kan akseptere av kostnader for å få livet «tilbake», etter lang tid med smerter, sykmelding, sykedager, dager hvor man reiser på jobb, men blir sendt hjem fordi man er så dårlig av smerter at man ikke har noe der å gjøre.
I dag fikk jeg et lite inntrykk av det! 4 100 kroner koster det å komme til en privat nevrolog på en privatklinikk i Oslo. Lillesøsteren min har slitt med migrene i hele sitt voksne liv, men de fem siste årene har hun vært svært dårlig. Hun har gjentatte ganger vært hos fastlegen, som har satt henne på ulike forebyggende medisiner, som dessverre ikke har virket. I FEM lange år har livet hennes bestått av opp til 20 migrenedager i måneden. Noen anfall er verre enn andre, men alle har gjort livskvaliteten hennes dårlig.
Lillesøsteren min er verdens mest tålmodige menneske. Hun er lærer, opptatt av rettferdighet og hun sniker aldri i køen. I dag gjorde hun heldigvis det! Etter at hun i går ikke orket mer, og hun oppsøkte en privatpraktiserende lege som henviste henne til nevrolog. Etter en lang ringerunde til alle offentlige sykehus så får hun beskjed om at korteste ventetid for time er i NOVEMBER! Med utsikt til enda tre måneder med smerter så ringer hun privatklinikk i Oslo, og får time på dagen! PÅ DAGEN!!!
Nevrologen tar seg god tid, og hun blir endelig tatt på alvor! Han sier at hun er kvalifisert for den nye migrenemedisinen som ble godkjent i desember, og at han skal sende søknad om å få dekket behandling, allerede i kveld! Hun kan regne med å få første dose i morgen, eller rett over helga!
Etter fem år med kamp, er det nå endelig håp om bedring og økt livskvalitet! Det har kostet mange år, måneder, dager og timer med bekymring, venting, feilmedisinering og neglisjering fra det offentlige helsesystemet. Jeg er opprørt og sint! Det bør ikke være sånn at om du har 4 100 kroner så får du hjelp, men hvis du ikke har det, ja da må du vente. Hva koster dette oss som samfunn? Hva har det kostet for henne som person?Og hva har alle sykedagene hennes kostet for elevene hun ikke har fått fulgt opp?
Nå gjenstår det å se om denne medisinen virker, men vi må krysse fingrene. Lettelsen over å endelig å bli tatt skikkelig på alvor er uansett viktig. Fastlegen har dessverre ikke gitt henne den følelsen. Og at hun i fem år ikke er blitt bedre ivaretatt er jo i seg selv helt hårreisende.
Kapasiteten finnes åpenbart, men den gjelder bare for de som har forsikringer eller penger til å betale. Vi kan jo ikke ha det sånn!!! Har du opplevd liknende, skriv gjerne om det i kommentarfeltet på facebooksiden min www.facebook.no/bakgardina
Rasende hilsen fra Anne Marit