Det tegner dårlig for en ny dag, når man etter bare noen få timers søvn, igjen ligger våken med smerter og uro i kroppen. Heller ikke de to foregående nettene har gitt meg særlig hvile, og når kroppen nekter å finne søvn på dagtid, som jeg pleier, ja da begynner gode råd å bli dyre…
Koronakrisen gir oss alle nye utfordringer. Hjemmeskole og hjemmebarnehage burde egentlig gi gode opplevelser med samspill, tid til å sette seg ned og være tilstede, og gode innblikk i barnas hverdag. La meg si det sånn at det ikke helt har stått til forventningene.
Å gå hjemme aleine, med stillhet, hvile og egentid, har åpenbart vært viktigere for min helse, enn jeg tidligere har forstått. Timene som mannen og barna har vært borte, har gitt meg anledning til å ha fokus på meg selv, slik at jeg bedre kan følge opp resten av familien når de kommer hjem. De siste ukene har dette endret seg, og jeg er nok dessverre i ferd med å nå ett eller annet topp-punkt (eller bunnmål, om jeg skal være ærlig), over hva jeg faktisk kan klare å rå med.
Selv om mannen og barna har gjort flere tiltak for å gi meg den hvilen jeg så desperat har behov for, så har ikke kroppen og hodet mitt klart å tilpasse seg den nye hverdagen. Gradvis mindre hvile, har nå eskalert til halvannen times søvn i gårnatt, og om jeg skal tippe, – maks tre timer i natt. Resten av natta, og i hviletiden på dagen, så ligger jeg i en rastløs døs. Fortvilelsen bygges opp, og man begynner å lete etter løsninger. Først med spikermatta, som jeg tidligere har hatt så god effekt av. Deretter, avspenningsteknikker og pusteøvelser som jeg har lært på Røros. Til slutt blir desperasjonen så prekær at man tar mer drastiske grep, som dobling av sovemedisin, økning av dose med Sarotex, og til slutt også en økning i smertestillende. Ingenting fungerer, og derfor har jeg heldigvis gått tilbake til “normalt”. Sovemedisin har jeg helt kuttet ut de siste to dagene, da det ikke har fungert i det siste, uansett.
I går kveld hadde jeg sovet halvannen time på to døgn, og jeg prøvde med et varmt bad før leggetid. Og selv om kroppen endelig fikk slappe av, så fortsatte tankekjøret. Helt vanlige tanker om påskefeiring, skattejakt for barna, hva vi skal ha til middag, at jeg savner familien på Jevnaker, – som jeg ikke har sett siden jul, og så videre… Ingen direkte bekymringer eller negative tanker, men et evig påfyll av nye grublerier, som jeg altså ikke klarer å få unna like fort som de flyr inn…
Og jeg blir så sliten. Fram til nå så har “fatiguen” min i all hovedsak gått løs på det kroppslige. Derfor har hodet fungert, selv om kroppen ikke har spilt på lag med meg. Nå er begge deler helt pling, og jeg aner ikke hvordan jeg skal fikse det. Resultatet er at jeg går rundt i en slags unntakstilstand, både gjennom de uvirkelige tiltakene vi har fått gjennom koronaviruset, men også med en intern krig med min egen kropp.
I dag tidlig våknet jeg 0435, og etter halvannen time med stirring ut i lufta, så stod jeg opp. Det føles faktisk ganske fint, om jeg skal være ærlig. Så langt har jeg hatt en time med huset for meg selv. Det er helt stille. Ikke engang biler på E6, kun et par lyder fra en flokk med gjess som flyr gjennom snøværet utenfor.
Jeg har tent lys og kokt meg en stor kopp te. Og jeg kjenner at kroppen og hodet faktisk slapper av, selv om jeg ikke har fått sove. Vinden hyler rundt hushjørnene, og det føles trygt og godt, vel vitende om at i etasjen over så sover mine kjæreste sin dypeste søvn.
Kanskje dette er løsningen? At jeg har behov for egentid er helt klart, men at den kan tas på morran har ikke falt meg inn.
Jeg får nyte det så lenge det varer, for jeg regner med at det dreier seg om kort tid før den første gullungen kommer krypende opp i fanget mitt, når de oppdager at jeg ikke ligger i senga.
Håpet for påskeferien er å finne tilbake til søvnen. Jeg innser at det vil kreve noen nye grep, og at det kanskje vil ta litt tid. Heldigvis er det ferie for alle de tre andre også, sånn at ektemannen kan ta en større del av det daglige ansvaret for ungene. Mye av det har uunngåelig falt på meg, når han har hatt hjemmekontor.
Riktig god påske til alle mine lesere. Gjør ting som får deg i godt humør!
Klem fra Anne Marit