Jeg har følt at formen har vært ganske bra ei stund. Turen til Kreta var en stor energipåfylling, og det var også fint å få et avbrekk med høstferie hjemme på Jevnaker. 

Det var så deilig å kjenne at kroppen spilte på lag med meg, og at jeg ikke trengte å sove i timevis på dagtid. Håpet om at ting skulle normalisere seg syntes å formalisere seg, og jeg har til og med begynt å tenke litt på mulige arbeidsutplasseringsplasser. Etter ett helt år på arbeidsavklaringspenger så har jeg foreløpig vært for syk til å kunne prøve ut arbeidsevnen min. Jeg har hatt mer enn nok med å følge opp på hjemmebane, og fysioterapien som er så nødvendig for at lymfesystemet mitt ikke skal gjøre beinet mitt om til en tømmerstokk.  

Dessverre har denne uka vært et langt og tungt tilbakeskritt. Allerede på mandag, etter jeg hadde vært og plukket ut nye hvitevarer så kjente jeg at kroppen trengte hvile. Og hver dag etter det så har jeg sovet og sovet og sovet. Både på dagtid, på ettermiddagen og om natta. Det har vært blytungt å stå opp når klokka har ringt på morran, og humøret synker også på linje med formkurven. Jeg blir sur, bråsint og veldig lei meg. 

Overgangen fra de gode dagene blir ekstra hard, når håpet om en varig bedring så brutalt blir knust gjennom de lange timene til sengs. Dessverre har også smertene bestemt seg for å minne meg på hvordan det kan være. Flere gode uker med lite hurtigvirkende morfin, har de siste dagene blitt erstattet av maksdoser av det meste jeg kan ta. 

Jeg håper at dette er et kortvarig tilbakeskritt, og at flere av de gode dagene vil komme tilbake raskt. Jeg vet jo nå at det er mulig, og jeg føler at tålmodigheten vil bære frukter etterhvert. I mellomtida så stiller mannen min opp, som han pleier, og ungene må ta litt ekstra hensyn til mamma, som de pleier.