Det er ikke til å stikke under en stol at livet mitt ble helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg, før jeg ble syk. Selvfølgeligheter som å gå på jobb, lage middag, følge opp barna og å være sosial, ble plutselig noe jeg ikke lenger kunne gjøre som før. Å gi avkall på arbeidet mitt, var en skikkelig stor sorg, og det samme gjelder det overskuddet som jeg pleide å ta som en selvfølge. Jeg var en helt annen da, enn det jeg er nå.
Men det var ikke bare jeg som ble rammet da jeg ble syk. Fra å ha en samboer som delte på oppgavene og som var aktiv og engasjert, fikk Rune plutselig en pasient i huset. I begynnelsen, da jeg var i behandling, og vi så for oss at dette var en midlertidig situasjon, så tenkte vi vel begge, at dette klarer vi å stå igjennom. Motgang gjør oss sterkere.
Men så ble jeg jo ikke bra igjen. Der hvor jeg tidligere var en støtte og hvor det var en selvfølge at vi delte på oppgavene i hjemmet, var det nå sånn at en stor del av det som skal gjøres, det må Rune gjøre.
Ikke orker jeg å holde på ute. Ikke kan jeg plukke stein, eller klippe gress, eller male hus. Jeg orker ikke å være med på lange turer, eller være i store selskaper til langt på natt, og noen dager så orker jeg knapt å gå utav senga. Jeg bare ligger der og lytter til at resten av familien spiser middag (som Rune har laget), de gjør lekser og de går ut for å jobbe på gården.
Jeg klager også. Det ligger dessverre ikke til min legning å la smerter og ubehag forbigå i stillhet. Psyken får også kjørt seg, og det er jo spesielt Rune som får gjennomgå. Og han klager aldri. Han lytter, tar de oppgavene som jeg ikke orker, uten å mukke, eller klandre meg. Gud vet om jeg hadde klart å være like forståelsesfull og snill som han er mot meg.
Og jeg vet ikke om jeg sier det ofte nok, eller gir uttrykk for det godt nok, den takknemligheten og kjærligheten som jeg føler. At jeg skulle ende opp med en mann som uten å klage tar den jobben det er å være gift med meg. For det er ikke akkurat noen dans på roser, dette livet vi lever. Uforutsigbarheten i hverdagen er stor, og han vet ikke hva som møter ham når han kommer hjem fra jobb.
Hvis jeg er i brukbar form så er det middag på bordet, det er klesvask på snora, og det er ryddig på kjøkkenet.
Men hvis jeg er dårlig, ja da står fortsatt tallerkenene fra frokosten på kjøkkenbordet og det er ingen mat før han har laget den selv.
Og hvor mange spør hvordan HAN har det, tro? Alle spør jo hvordan det går med meg. “Joda, det går nå litt opp og ned.” pleier vi å si, både han og jeg. Men bare vi to vet faktisk hvor mye opp, og ikke minst ned, det går. Det er bare han og jeg som ser de dagene som er verst. Da skjermes ungene, og da får dere ikke noe blogginnlegg eller hilsen på snap eller instagram. Disse dagene er det mørket som gjelder.
Men heldigvis kommer det lys etterpå. Mye takket være den mannen som for 10 år siden kom inn i livet mitt. Som etter noen timers bekjentskap var sikker på at jeg var drømmedama hans. Som fikk meg til å bryte opp alt og flytte fra mitt elskede Hadeland til ett nytt og ukjent liv, 60 mil unna. Som ble far til mine to vakreste. Og som hver kveld legger seg ved siden av meg.
Jeg hadde aldri klart meg uten ham. Og han hadde fortjent så mye mer enn en krøpling til kone.
Livet er dessverre både brutalt og urettferdig. Takknemligheten for den kjærligheten jeg får hver dag, er større enn alt annet.
“For størst av alt, er kjærligheten…”
Anne Marit