I natt så hadde jeg en snodig drøm. En sånn som gjør at man går og funderer litt på livet sitt, dagen etter. Når du våkner med frykt i hjertet fordi du har følt, helt reelt på kroppen, (eller i hvertfall i hodet) at livet var annerledes og ikke så morsomt. Jeg drømte at jeg ble forlatt, og at jeg var alene.
I hverdagen så er det fort gjort å ta ting for gitt. At man skal være sammen for alltid, og at ting går greit. Men det er faktisk slik at halvparten av alle forhold går dukken. Jeg har flere lange samboerforhold bak meg, selv. Men jeg kjente at følelsen av at jeg skulle være mannen min foruten, den var sår og skremmende.
Nå tror jeg ikke at dette er spesielt sannsynlig. Mannen min og jeg har et solid og godt forhold. Vi er også enige om at det skal mye til før vi gir opp, og vi har bevist at forholdet vårt tåler en trøkk. Sykdom er krevende for begge parter, og spesielt når man ikke blir skikkelig ferdig med motgangen heller. Det føles litt som å svømme i motstøm, men samtidig så er den støtten og kjærligheten som vi har i forholdet, en ekstra oppdrift i strømmen.
Men jeg skal fortelle ham hvor mye jeg setter pris på ham, når jeg ser ham etterpå. Og jeg skal tenke at jeg ikke skal ta ting for gitt, uten å være litt mer bevisst på at det krever en innsats.
I dag har formen vært ganske dårlig. Jeg har hatt mye magesmerter, og har ligget i senga store deler av dagen. Når jeg ligger mye så får jeg vondt i ryggen og hoftene, og det tvinger meg over i lenestolen. Det er kanskje bra, men aller helst skulle jeg vært ute og sett på at ungene sykler. Jeg burde laget middag, eller ryddet i klærne etter ferien. Kanskje jeg i hvertfall burde ha orket å kle på meg skikkelig. Men det orker jeg ikke. Ikke i dag. Kreftene tok slutt midt på dagen, og selv om jeg har ligget og prøvd å hvile, så bruker jeg lang tid på å samle krefter for å gå over golvet for å hente meg litt vann. Eller den lange veien til do.
Men nå kommer snart flokken min hjem, så jeg får mobilisere det jeg har igjen, slik at vi kan ha en hyggelig ettermiddag og kveld. Og mannen min fikser middagen, han. Klærne tåler enda en natt i bag. Jeg har tross alt på meg klær, selv om jeg ikke ville gått på butikken i dem. Og jeg er her sammen med de fineste jeg veit. Det er tross alt det viktigste!
