Sittende i en jernbanevogn stirrende intenst på nødbremsen fordi jeg ikke vil være med den siste biten av strekningen fra Trondheim til Marienborg. Minnene strømmer gjennom hodet i sakte flashback, – det er nøyaktig tre år siden jeg reiste denne strekningen hver mandag og fredag for å drepe svulsten som vokste i kroppen min med stråler.
Tårene presser på mens jeg går over brua til sykehusområdet, på venstre side passerer jeg Gastroklinikken, hvor jeg ble alt for godt kjent. Stråleavdelingen ligger i kjelleren, og laboratoriet, hvor jeg tok de fleste blodprøvene, ligger i første etasje, rett innenfor resepsjonen. Jeg kjenner jeg er litt kvalm.
Jeg svelger kvalmen med en slurk pisslunken cola, og retter blikket mot neste bygning; Kunnskapssenteret. I dag skal jeg møte en ny lege, en med spesialisering i smerter. Frustrasjonen over at eneste smertelindring som fungerer er morfin, er sterk og fortvilende. Håpet om at det skal komme andre løsninger på bordet i dag er ikke veldig store, men jeg går inn dørene med åpent sinn.
Lyden av skosålene i korridoren fremkaller minner om omsorgsfulle engler i hvite frakker. De som har studert i årevis for å kunne fikse oss. Mennesker som legger sin ære og samvittighet i å finne løsninger for oss som befinner oss i de mørkeste krokene av livet. De som holder oss i hånda når det er vondt, og de som fikser det som er galt. Så langt det overhodet lar seg gjøre.
Jeg passerer en monter med utstilling av Nobelmedaljene til forskerne May-Britt og Edvard Moser. Takknemligheten strømmer gjennom meg når jeg tenker på all den tiden og innsatsen som legges ned av iherdige forskere. Disse geniene som søker løsninger for de vanskeligste diagnosene. Og med en litt varmere følelse i brystet så setter jeg meg på venterommet.
I veska har jeg diktboka til Trygve Skaug. Jeg rakk ikke å lese den da jeg var hjemme aleine, så jeg tok den med som avledning til denne turen. Det er gode ord i den boka. Jeg rekker å lese alle sammen før jeg blir innkalt på kontoret til legen som presenterer seg som både smertespesialist og gynekolog. – Det kunne jo ikke blitt en bedre kombinasjon for mitt tilfelle, sier jeg.
Etter en og en halv times konsultasjon så kommer jeg ut igjen. En fin prat med avklaring av nåværende situasjon. Dessverre er det ingen nye løsninger. Ennå.
Men kanskje noen forskere i dette huset kommer fram til lyset snart.
Det blir godt å komme hjem…