I dag har jeg heist flagget her hjemme på gården vår. Det er 8. mai. Frigjøringsdagen. Og veterandagen.
Jeg husker så godt at mine besteforeldre, som bodde på gården der jeg vokste opp, fortalte om krigen og de store utfordringene som folk måtte stå i den gangen.
Farmor fortalte om sjokket og fortvilelsen da Norge ble okkupert, om venner og naboer som ble fengslet og enkelte til og med drept, om rasjonering og hverdagsliv. Det var vanskelig å forstå for et barn, men alvoret i stemmen og ansiktet hennes gjorde likevel enormt inntrykk på meg, og jeg husker historiene den dag i dag. Hun var født i 1925 og skulle ta avgangseksamen våren 1940. Jeg ser for meg den ranke skikkelsen sitte ved kjøkkenbordet og knytte hendene da hun fortalte om den gangen hun besøkte venner på Grini, om lærere som ble sendt til Tyskland, og om den ubeskrivelige maktesløsheten de følte overfor styresmaktene og nazistene.
Det er lenge siden 1940, og flere og flere tidsvitner faller fra. Snart er det ikke lenger noen som kan fortelle med førstehåndskunnskap. Nå blir det vår oppgave å formidle deres historie videre. Til våre barn, til de som er framtida. Vi må aldri glemme… det må aldri få skje igjen.
Vi tar friheten for gitt her i vårt lille land. Det er mange i verden som ikke får vokse opp i en slik trygghet som oss. Noen av våre egne kjemper for frihet i andre land, og disse skal vi også hedre i dag.
Takk til de som gjorde en innsats i den krigen som Norge opplevde for snart 80 år siden, og takk til de som kjemper for frihet i dag. I ærbødighet, ydmykhet og takknemlighet så heiser jeg flagget i dag!
