Etter mitt forrige innlegg, så ble heldigvis resten av påsken mye bedre enn fryktet. Jeg fikk sove litt mer om natta, og jeg har funnet roen også i hodet. Så selv om vi har holdt oss hjemme, så har vi kost oss med god mat, brettspill, kortspill og familietid, med en brukbart oppegående mamma.
Et stort og leit savn, har vært at vi ikke har fått feriert på Jevnaker. Jeg har aldri vært borte fra familien og hjemstedet mitt i så mange måneder, noen gang. Heldigvis er det mulig å spille spill, ha fest og å ha gode samtaler via nett. Og det er godt å se de kjente og kjære ansiktene. Tante i Oslo har til og med vært med oss på Ticket to ride via mobilkamera, og det er sendt både gaver og godterier begge veier.
Nå begynner hverdagen igjen. I morgen har vi første skoledag etter påske, og rutinene fra før ferien, må igang igjen. Og selv om barnehagene og skolene er planlagt åpnet igjen, så kommer jeg ikke til å sende ungene avgårde med det aller første. Og jeg skal forklare hvorfor.
På fredag ville vi for første gang siden 12. mars, møte andre enn de som bor på gården her. Svigerinne, svoger og to barn skulle være med oss og kårfolket, på utegrilling i skogen. Til sammen var vi 6 voksne og 4 barn. Alle er godt innprentet avstandsregler, og intensjonene om å overholde både klemmeforbud og andre retningslinjer, er både sterke og forventet.
Allerede i første oppoverbakken tar jeg hånden til niesen min for å hjelpe henne… Vel framme ved bålet så grilles det pølser, før veslejenta kler seg ut som påskeharen og deler ut godterier. Både de voksne og ungene leker, og vi ser med selvsyn at det vil bli helt umulig å overholde de strenge restriksjonene. I løpet av noen timer, har alle hatt flere felles berøringspunkter. Det er ikke til å unngå.
I denne sammenhengen er det helt ufarlig, siden alle har holdt seg hjemme i en måned, og sjansen for at noen av oss er bærere av Covid-19, er tilnærmet lik null. Men dersom dette hadde vært barnehagen eller skolen, ville ett smittetilfelle, etter min vurdering, kunnet smittet oss alle sammen.
I denne gruppa på 10 personer er vi fire som burde unngå smitte. – Nesten halvparten! Og jeg tror vi er ganske representative for en “vanlig” storfamilie. Derfor kommer jeg til holde ungene hjemme en stund etter åpning av barnehagen og skolen. Jeg foretrekker å bli sliten, og oppgitt over krangling og lite hvile, enn å risikere å få sykdommen inn i huset. Resultat av sykdomsutbrudd for min del, vil antakelig gi veldig negativt utslag. Ikke sånn å forstå at jeg tror jeg vil dø, men fordi jeg allerede er nedkjørt og utslitt, vil jeg nok bruke svært lang tid på å komme meg igjen etter en runde med korona. Og man VET jo ikke…
Samtidig ser jeg utfordringene. Hvor lenge skal vi holde på med isolasjon? Hvor lenge kan vi klare å holde oss hjemme og borte fra smitterisiko? Kan vi “vente” med å få det til det kommer en vaksine? Er det realistisk?
Dessverre finnes det ingen svar med to streker under. Ingen vet sikkert.
Derfor velger vi, å holde igjen, selv om myndighetene nå vurderer at det vil være forsvarlig å lette på restriksjonene. Det utgjør en liten ekstra belastning i den store sammenhengen, å ha ungene hjemme lengre enn til 20. og 27. april.
Kanskje vil vurderingene endre seg, når vi ser hvordan det går for de som begynner. Jeg håper jo på en måte, at mange vil følge retningslinjene, og de vil jo på en måte bli “prøvekaniner” for oss andre. Noen har heller ikke anledning til å velge, sånn som oss… Det føles på en måte litt forrædersk, men samtidig så vil jeg ikke utsettes for økt risiko, når jeg ikke må…
Det blir interessant å se hvor mange som møter i barnehagen den 20. og på skolen den 27. I
Jeg kommer ikke til å trosse magefølelsen igjen, slik jeg gjorde den siste dagen jeg sendte ungene avgårde, før lockdown. Jeg foretrekker å være føre var enn etter snar, og så får jeg heller si og se i etterkant at jeg var for restriktiv.
Anne Marit