Hvem hadde trodd at samfunnet vårt skulle stenges, så å si fullstendig, på ei uke? At vi ikke skulle møte hverandre, ikke gå på jobb, og ikke på skole… At milliarder av mennesker, ja en hel verden, brått står ovenfor ett helt nytt verdensbilde. Alle beveger vi oss i ukjent terreng, og ingen vet hva som kommer bak svingen. Hvordan ser verden ut om ei uke? Om en måned? Om et år?
Var det egentlig noen som var forberedt på noe som dette? Når man ser hvor ulikt de forskjellige landene responderer på krisen, så må man jo spørre seg. Og det er jo ikke slik at dette ikke har skjedd før? Historien gjentar seg, – alltid. Verden har møtt pandemier gjennom alle tider, men aldri har et virus spredd seg i en slik hastighet tidligere. Verden er brått blitt så bitteliten, fordi vi flyr fra kontinent til kontinent, og bærer smitten med oss.
I dette landet er vi så heldige at vi har en statskasse som kan hjelpe oss, så vi kan holde økonomien flytende. Ja, mange vil møte økonomiske katastrofer for den enkelte, og dennes familie. Mange vil ikke ha et arbeid å komme tilbake til, og noen vil kanskje gå konkurs. Det er en enorm påkjenning, selvfølgelig, men i denne sammenhengen så blir det dessverre bare småtterier. Vi vil klare oss i så måte.
Mange kommer også til å dø. Både i Norge, og over hele verden. Her jobber myndighetene for at vi skal spre sykdomsutbruddet over en lang periode, nettopp for at færrest mulig skal dø. Begrensningene ligger i helsevesenet, og i mangel på materiell og personell. Dette til tross for at vi i utgangspunktet har penger nok til å kjøpe det vi trenger. Men ingen kan selge oss det. Tenk litt på den, alle markedsliberalister. Det hjelper altså ikke å ha milliarder på bok, når det ikke er noe å kjøpe.
Dette bør bli en GIGANTISK oppvekker for absolutt alle. Selvforsyningsprinsippet er ikke lenger noe som staten sørger for. Det er mange eksempler på at vi er avhengige av vareleveranser på verdensmarkedet for å holde liv i befolkningen. I disse krisetider må vi ta lærdom, og på sikt må vi bygge opp igjen det som er blitt tatt bort, over år med ignoranse for de generelle basisbehovene. Matproduksjon og helseberedskap som er spredd over hele landet, er bare noen av eksemplene som er blitt, eller er i ferd med å bli, borte.
I mellomtiden så knyter det seg i magen, når jeg tenker på hvordan det blir når viruset når ressurssvake og tett befolkede land. Ikke minst flyktningeleiren i Moria, på Lesvos og grensa mellom Tyrkia og Hellas, for å nevne noen. Nå er alle land opptatt av å ivareta sine egne borgere og sitt eget lands utfordringer. Det blir lite til overs for de som kanskje trenger det aller mest.
Heldigvis vender vi oss til det meste. Det som var helt utenkelig for en uke siden, er nå hverdagen. Hjemmeskole og hjemmekontor vil gå seg til. Det sosiale behovet må dekkes elektronisk. Og vi må legge skjebnen i hverandres, og myndighetenes hender. Sammen skal vi klare dette!
Anne Marit
