Legevisitten i går var av det kjappe slaget. “Siden du er bedre nå så tenker vi at du snart kan dra hjem. Vi ser at det er en betennelse i tykktarmen, men vi tror den stammer fra stråleskadene dine. Vi har ikke sammenliknet bildene fra CT med de gamle bildene, men vi antar at det er noe du har fra før. Og det akutte mener vi er virus.”
“Javel?, sa jeg, “Jeg har aldri hørt om noen betennelse i tarmen før, så det vil jeg gjerne at dere sjekker ut. Jeg vil jo gjerne få noe for betennelsen hvis den er av nyere dato.” “EEhh” sier overlegen… “Ja, det skal vi selvsagt sjekke ut før du drar…”
Så hører jeg ingen ting mer før en sykepleier, fortsatt iført munnbind og hansker, kommer inn med medisinene de har blitt forsinket med. Klokka er to, og jeg skulle egentlig hatt dem klokka tolv. “Det er litt kaos her”, sier hun og beklager. “Det er ikke noe problem”, svarer jeg. “Jeg ordner meg selv, jeg. Har dere hørt noe mer om svar på CT-prøvene? Skal jeg ha antibiotika før jeg drar hjem?” “De sitter i møte, så jeg får ikke tak i dem. Men jeg skal prøve igjen. Men hva tenker du om hjemreise?”
I følge sykepleieren så er det ikke økonomi til å sende meg hjem med drosje, så det må bli tog, siden mannen ikke har mulighet til å hente meg. Det er henting av ungene som må prioriteres for hans del. Jeg spør hva de tenker om smittefaren, men den trumfes visst av økonomien. Jeg sjekker togtidene på telefonen min, og ser at jeg må rekke toget som går 1443 og jeg er fortsatt i sykehusskjorte. Vi blir enige om at jeg skal ta drosje til stasjonen ti på halv tre, og sykepleieren går for å snakke med kontordama, mens jeg begynner å finne fram tingene mine. To minutter etterpå kommer hun løpende inn og sier at det er en bil ved inngangen som skal kjøre meg til stasjonen. Jeg hiver på meg klærne og samler sakene mine. Sykepleieren er stressa og beklager at jeg ikke får med meg papirene mine, men at de blir ettersendt i posten. Jeg er mest opptatt av å få komme hjem, og løper ned trappa til resepsjonen. Jeg tenker at jeg får ringe tilbake i morgen for å finne ut av det med medisineringa.
Utenfor inngangen står det to biler som lesser ut passasjerer, men ingen av dem har skilt på taket. Jeg blir redd for at bilen har kjørt, og går og snakker med resepsjonisten. Hun sier at den helt sikkert ikke har kommet enda, for det har ikke vært noen og spurt henne om navnet mitt. Jeg slipper skuldrene ned fra ørene, og haster innom Narvesen for å kjøpe en cola, og når jeg kommer tilbake til resepsjonen så kommer det en drosje kjørende. Jeg går ut og spør om den er til meg, og det stemmer. I tillegg skal den ha med seg en annen passasjer som skal, – til Steinkjer. Jeg blir oppgitt, siden jeg egentlig kunne sittet på hele veien hjem, men i stedet må vente i en halvtime på stasjonen, og deretter ta toget. Det er ingen åpning for å få skyss hele veien, selv om bilen skal kjøre samme ruta. Det er litt frustrerende. Det plager meg å tenke på om jeg er smittsom, og jeg er takknemlig for at det ikke er fullt hverken på venterommet eller på toget. Det var kanskje greit at jeg ikke ble klemt inn i drosjen med en annen syk mann som absolutt ikke trengte virus. Han fortalte at han gikk til dialyse flere ganger i uka.
Likevel føles det ganske feil at jeg i to dager er blitt isolert for å unngå å smitte andre mennesker, og selv om karantenetiden på 48 timer er langt unna, så blir jeg sendt hjem i et tog fullt av folk. Jeg passer på å holde meg langt unna de andre. Unner ingen en slik runde som jeg nettopp har vært igjennom.
På stasjonen står Rune og venter på meg, og vi kjører innom både skolen og sfo for å hente ungene. Begge vil kaste seg rundt halsen min, men jeg holder dem på avstand og sier at jeg må bytte klær og dusje. Det er ubehagelig å føle seg full av bakterier og smitte, siden jeg ikke hadde noe ekstra klesskift med meg.
Det aller første jeg gjør når jeg kommer inn er å gyve løs på badene og vaske og klore toaletter, vasker og dørklinker. Alle håndklær hives i maskinen på 90 grader sammen med klærne jeg stripper av meg på vaskerommet. Med bedre samvittighet og forhåpentligvis så smittefri jeg kan bli, så få jeg endelig en klem av ungene. De skal spise Grandiosa før de drar videre på trening. Jeg stuper til sengs, og er godt fornøyd med å få sove på min egen, deilige madrass.
Matlysten er fortsatt sånn passe, og kvalmen lurer litt på meg sånn innimellom, så det blir nok lett kost med salte kjeks, loff og Pringles ei stund til… men det kan jo være greit etter ei lang jul også… aldri så galt at det ikke er godt for noe, heter det.
I dag får jeg ta kontakt med sykehuset og finne ut om jeg skal ha antibiotika. Og jeg krysser fingrene for at vi slipper unna noe mer smitte. Jeg trenger nok noen dager på å komme meg etter denne runden, men takk og pris så var det ikke noe alvorlige saker.
Tusen takk for alle gode tanker og tilbakemeldinger. Setter stor pris på det!
Anne Marit
