I trykkammer med maske på
I morra avslutter jeg et seks uker langt opphold i Vestlandshovedstaden, hvor jeg hver morgen har blitt lagt inn i en liten pleksiglasssylinder, og så er trykket i denne blitt endret til å tilsvare 14 meters dyp. Så ligger jeg i denne gjennomsiktige tanken i to timer og puster 100% oksygen, med unntak av to korte pauser på 5 minutter, hvor jeg puster vanlig luft gjennom en maske. Det siste er for å unngå oksygenkramper.
Det er strenge regler for hva du kan ha på deg i kammeret, så man må møte opp helt nydusjet uten noen deodorant, sminke, neglelakk, hårprodukter, kremer, oljer eller annet som kan antenne under trykk. Alle smykker, klokker og liknende må tas av. Vi får kun lov å bruke egen truse når den er over 90%bomull, og sykehusskjorte med belte. Dette spørres vi om hver dag før de triller oss inn i tanken.
Men hvorfor får jeg en slik langvarig behandling, lurer du kanskje på? Jo, som de fleste vet, så sliter jeg med en rekke senskader etter kreftbehandlingen, og spesielt mage og tarmsystemet er sterkt stråleskadd etter de 36 behandlingene jeg ble utsatt for.
Målet med trykktankbehandlinga er at det skal dannes nye, små blodårer i det ødelagte vevet, slik at vevet blir friskere, og jeg får mindre vondt. Vev og sår gror bedre og raskere. Foreløpig har jeg bare merket at jeg har mindre migrene, jeg har fått økt lymfødem i foten og utover til tærne, og at jeg hører dårligere på venstresiden. Dette vil antakelig gå over etter ei stund. At man får propper i øra ved trykkendring har vel de fleste fått prøvd seg på når de for eksempel er oppe i fly.
Mens jeg har vært her så har jeg blitt kjent med mange fine folk, som kanskje sliter med mye av de samme problemene som jeg. Det er godt å ha noen som forstår at man må være vanskelig i matveien, eller at man faktisk må sove hele dagen etter å ha fått behandlingen.
Heldigvis har vi også hatt mange fine måltider sammen, og vi har vært på konsert og på restauranter. Forøvrig fant vi forståelsesfulle folk som serverte oss, siden det er behov for ulike tilpasninger i matveien for flere av oss. Ikke nøtter, ikke hvitløk, ikke sterkt, ikke hardt, ikke chilli, nok saus osv… vi evner heldigvis å le av oss selv.
Jeg kommer til å savne folka her, og jeg har hatt det fint. Nå bærer det hjemover til et hus som knapt har sett en klut på 6 uker, unger som har savnet mammaen sin, våronn og en masse andre oppgaver som har stått på vent siden før påsken. Jeg kan dessverre ikke love at jeg får tatt tak i alt med en gang, men jeg må gjøre som i livet ellers, ta en ting om gangen. Det vil også være behov for litt hvile og å komme seg, men etter tre måneders tid, så krysser jeg fingrene for at behandlingen gir resultater!
For å se filmer av seansen sjekk ut min Instagramprofil: amigelsrud
