Etter flere oppfordringer, så har jeg nå tenkt å fortelle litt om hverdagen som kreftfri, men fortsatt ikke frisk.
Jeg vil innlede vårt bekjentsskap med noen kort-tanker, som jeg kaller det:
Frykt
Akkurat nå er jeg så redd inni meg at magen vrenger seg, øynene fyller seg med tårer og kroppen går over i en modus som jeg best kan beskrive som et helvete.. Jeg lister meg inn til de sovende englene mine og brer dyna rundt dem mens jeg legger kinnet inntil den myke huden, tårene renner og frykten holder på å fortære meg. Fornuften sier at det bare er influensa, men en liten jævel sitter i brystet og hamrer inn i hvert fiber av kroppen: – du har fått kreft igjen… du skal dø.
Jeg vil ikke dø.
Jeg vil oppleve disse fantastiske ungene bli voksne, at de mestrer og feiler, at de krangler og ler. Lage mange minner sammen med dem. Hverdagene og festdagene, merkedagene; første skoledag, konfirmasjon, kjærester og barnebarn.. Jeg vil bli gammel sammen med den snille og omsorgsfulle ektemannen min. Bære byrdene sammen, elske, le og gråte, være to.
Oss to! Oss fire!
Kjære Gud, la det være influensa… Jeg vil ikke dø.
