Jeg har slitt med vonde hofter siden lenge før jeg fikk kreft. Det har kommet og gått litt, og nå i det siste så har det vært såpass ille at jeg ikke får sove på sidene. Jeg, som aldri sover på ryggen, har nå våknet v at jeg snorker (!) fordi jeg ligger med hodet bakover. Er man litt ekstra sær når man våkner av sin egen snorkelyd?
Uansett, jeg snakket med fysioterapeut Eli i går, og hun foreslo to tiltak. Nummer 1: trykkbølgebehandling. Nummer 2: kinesiotape.
Jeg omfavnet ikke forslag én med umiddelbar begeistring, siden jeg har prøvd det før, og det er noe av det mest ubehagelige jeg har vært med på… Ikke hjalp det heller, så vidt jeg husker… så foreløpig så har jeg utsatt den ideen av rein feighet.
Taping var jeg med på med en gang. Vi ble enige om at vi først prøver på den ene siden, og hvis jeg merker bedring, så tar vi den andre også. Resultatet er at jeg nå går rundt med ei stor blå stjerne på hofta, til ungenes store fryd. “Det ser ut som en blink, mamma!”, uttrykte poden. Og jeg kan jo ikke si meg helt uenig i den observasjonen.
Tapestjerne!
Så får vi se, da. Om jeg får to stjerner til vi reiser til Gran Canaria om ei uke? Hvis det virker så tar jeg gjerne et solskille i bytte mot å endelig få sove på siden igjen!
Det har vært travle dager i det siste, og det er så deilig å kjenne at jeg faktisk henger med, sånn noen lunde! Det har fungert ved å tvinge meg selv til selvdisiplin, med nok soving, faste rutiner og et kosthold som består av det jeg tåler. Det siste er det vanskeligste, men jeg har åpenbart gjort noe riktig, siden jeg har vært i brukbar form i helga.
Fredag ettermiddag var vi invitert til noen nye venner. De kommer fra Tyrkia, og hadde disket opp med et breddfullt bord med tyrkiske retter. Det var veldig godt, og utrolig hyggelig!
Lørdag hadde vi full dag med Steinkjer Skifestival. Gubben har vært arrangementsansvarlig, og det har resultert i mange møter, lange kvelder og telefonsamtaler i tide og utide… Jeg er skikkelig misunnelig, egentlig. Han forsvant avgårde allerede kvart på åtte, og vi andre tre skulle rekke løypegjennomgang for poden, klokka kvart over ni.
Jeg hadde fått oppdraget som arrangementsfotograf, og vesla var med som assistent. Hun ble utstyrt med eget fotoapparat, og synes det var skikkelig stas å få ha egen jobb.
Poden forsvant avgårde da vi parkerte, og vi så han igjen som en rød strek mens han testa løype. Fotografene fikk foreviget både utøvere, frivillige og publikum, og da starten gikk for storebror, var vi klare på toppen av bakken for å få med oss de første svingene i skicross-løypa.
Klar til start!
Vi satte det lengste benet først, og småløp ned bakken for å rekke målgang, men selv om han hadde en ganske stor sløyfe han skulle igjennom, så hørte vi speakeren ta ham i mål. Han hadde gått inn alle som hadde startet før ham i klasse gutter 8 år, og var veldig fornøyd med egen innsats.
Alle får premie, og det er ingen rangering i så tidlig alder, men likevel kan man lese tidene fra resultatlistene og en delt 4. plass av 15 startende, er mer enn godkjent. Spesielt siden de tre første er født i januar og februar, mens poden har bursdag i slutten av august. Når han i tillegg fikk uttrekkspremie på seierpallen så var dagen perfekt!
Søndag kjente jeg at jeg hadde holdt på med forskjellige ting dagen i forveien, og jeg hadde lagt opp til en rolig dag. Ungene hadde planer sammen med farmor, tante og den minste kusinen sin, som bare er halvannen måned. Det var “Kom-deg-ut-dagen”, og gjengen gikk på beina til turistforeningens arrangement på Svarttjønna. Vinnerlykken sviktet ikke denne dagen heller, og begge kom hjem med bokpremier!
Jeg sov mens de var avgårde, og da de kom hjem så inviterte jeg alle sammen på kaffe og kanelsnurrer (fra frysedisken på Kiwi).
I dag har jeg investert i nytt fjernsyn. Den gamle mistet lyden på morran, og siden den har krangla ei stund så dro jeg og poden avgårde etter skolen var slutt, og kjøpte en som var på tilbud på Power! Netflix og Spotify er allerede innstallert, så nå blir det andre boller i heimen.
I morgen skal veslemor på skolestartertreff, og på kvelden er det skitrening igjen. Sånn går no dagan, men jeg krysser fingrene for at formen tar seg opp ytterligere.
