Jeg har slitt med vonde hofter siden lenge før jeg fikk kreft. Det har kommet og gått litt, og nå i det siste så har det vært såpass ille at jeg ikke får sove på sidene. Jeg, som aldri sover på ryggen, har nå våknet v at jeg snorker (!) fordi jeg ligger med hodet bakover. Er man litt ekstra sær når man våkner av sin egen snorkelyd?
Uansett, jeg snakket med fysioterapeut Eli i går, og hun foreslo to tiltak.
Nummer 1: trykkbølgebehandling.
Nummer 2: kinesiotape.
Jeg omfavnet ikke forslag én med umiddelbar begeistring, siden jeg har prøvd det før, og det er noe av det mest ubehagelige jeg har vært med på… Ikke hjalp det heller, så vidt jeg husker… så foreløpig så har jeg utsatt den ideen av rein feighet.
Taping var jeg med på med en gang. Vi ble enige om at vi først prøver på den ene siden, og hvis jeg merker bedring, så tar vi den andre også. Resultatet er at jeg nå går rundt med ei stor blå stjerne på hofta, til ungenes store fryd. “Det ser ut som en blink, mamma!”, uttrykte poden. Og jeg kan jo ikke si meg helt uenig i den observasjonen.
Så får vi se, da. Om jeg får to stjerner til vi reiser til Gran Canaria om ei uke? Hvis det virker så tar jeg gjerne et solskille i bytte mot å endelig få sove på siden igjen!
Ha en fin torsdag!
