Lite visste jeg at det var slik det skulle ende, den aprildagen i 2016 da jeg fikk diagnosen på livmorhalskreft. Med oppbrettede ermer og i full kampstilling var jeg mer enn klar for å overvinne sykdom og behandling, og deretter legge det hele bak meg. Livet var så bra som det kunne bli, med drømmemann, verdens vakreste barn på halvannet og tre år, familie og venner, nyoppusset hus og ikke minst drømmejobben.
Tøff behandling ble kronet med stempelet «kreftfri» i oktober, og jeg kunne begynne å plukke opp igjen bitene av livet. Være mamma igjen, kone igjen og på jobb igjen. Motivasjonen var enorm. Dessverre var ikke evnene likeså. Jeg prøvde. Virkelig. Hadde jobben på fanget til langt på kveld, laget middag og fulgte opp barna. Og jeg opplevde for første gang i livet at jeg overhodet ikke strakk til. Ikke hjemme, ikke på jobb og ikke sosialt. Alle har vi vel følt at vi kommer til kort innimellom, men å mislykkes på alle felt var en tøff opplevelse. Jeg ble fullt sykmeldt igjen. Smertene ble sterkere. Medisinbruken økte, og utmattelsen ble bare verre. Det gikk ett år, og jeg var i armene på NAV.
Håpet om bedring ble matet med rehabiliteringsopphold, trykktankbehandling og utredning på smerteklinikk. Dette var jo bare midlertidig. Jeg skulle snart bli bra igjen. Snart var jeg klar for nye prosjekter, nye baller i lufta. Påvirkning, inspirasjon og puls!
Jeg hadde aldri tenkt over hvor mye arbeidet definerer meg. Hvem jeg er, og hva jeg står for. Og hvor liten og ubrukelig jeg følte meg når jeg ikke lenger er arbeidsfør. Hvem er jeg nå?
Det er som jeg har mistet en av mine aller nærmeste. Og selv om det har vært en prosess i fem år, og selve uførsøknaden bare er en teknisk sak, så er sorgen enorm. At livet i overskuelig framtid skal bestå av denne nye hverdagen med utmattelse og smerter. Det er tøft. Noen tenker kanskje at å være ufør er som å ha ferie hele tiden? For meg er det som å aldri ha fri. Jeg er ansatt i en ny «jobb» som jeg aldri får slippe fra. Lønna er elendig, arbeidstida er uforutsigbar med uendelig overtid, arbeidsoppgavene kommer på de mest upassende tidspunkt, og man slipper aldri unna. Aldri ferie. Aldri jobbskifte. Aldri pensjonist.
Det finnes likevel et lite håp om gjenopplivning en gang i framtida. Kanskje kommer det bedre dager, slik at jeg kan jobbe bittelitt igjen, men det arbeidslivet som jeg kjente før jeg ble syk, det finnes ikke for meg lenger. Jeg minnes både kollegaer, nettverk, arbeidsgivere og oppgaver i takknemlighet. Jeg er heldig som fortsatt har drømmemannen, verdens fineste unger, familie og venner. Noen ting er heldigvis viktigere enn andre, tross alt.
Takk for alt! (til vi ses igjen…)
