I vår familie så har vi minst ett utpreget b-menneske. Han ligger gjerne og drøyer på morran, hvis det er mulig. Han står opp når han må, uansett hvor tidlig det er, altså. Men han liker det ikke så godt, og bruker gjerne litt tid på å komme seg i gang. Han spiser alltid frokost, uansett hvor tidlig han skal avgårde, og han glemmer/skulker ALDRI morgentannpussen sin. Det er en del av hans morgenritualer.
Jeg, derimot, har pleid å være A-menneske. Jeg legger meg gjerne tidlig om kvelden, for da er jeg normalt sett både trøtt og sliten, og så er jeg klar for dagen i det øyeblikket jeg våkner. Enten av at klokka ringer, eller av meg selv. Før jeg flyttet til Trøndelag så pleide jeg å være på jobb en time før kjernetid. Da hadde jeg god tid til å gjøre unna en masse arbeid før det begynte å komme eposter eller telefoner. I tillegg var kollegaene mine glad for at kaffen var klar når de kom. Det å være den første som låser seg inn var en deilig følelse. Da visste jeg at jeg kunne stulle for meg selv ei lita stund før resten kom.
Jeg pleide faktisk å skynde meg avgårde, gjerne med brødskiva i handa, bare for å komme i gang, liksom. Eller jeg droppa frokosten og tok heller et knekkebrød fra reservelageret i kontorskuffen. Til tross for jeg var ekstremt tidlig ute. Utålmodigheten kriblet i kroppen, selv om det bare var en helt vanlig dag på jobben. Og det er ingen tvil om at effektiviteten var betydelig større før lunsj, enn etter klokka to. Derfor kunne det være litt frustrerende dersom jeg skulle samarbeide med noen som fungerer best på ettermiddagen. Laaaange ettermiddagsmøter, som gjerne dro seg etter klokka fire, ja det var slitsomt… Vi hadde jo fleksitid, så å jobbe litt utover ettermiddagen var jo helt vanlig. Men da begynte dessverre undertegnede å bli lav på blodsukker og tom for ideer. Min gode kollega, Kari, pleide å sørge for litt søtt i slike møter, sånn at humøret holdt seg oppe.
Men etter middag og en middagshvil, så var jeg klar for action på kvelden igjen, altså! I hvertfall fram til klokka ti!
Min mann er nok skyldt sin mor. Hun er ei dame som gjerne jobber med ting utover natta. Kakebakst, for eksempel, skjer gjerne etter min leggetid. Og selv om hun pleide å ha en jobb hvor hun måtte avgårde kjempetidlig, så er det mange timers arbeid som har skjedd på kveldstid i det huset. Og det fasinerer og imponerer meg. Jeg ville jo mye heller stått opp klokka fire for å bake kaka da, enn å være våken til klokka to for å bli ferdig. Og sånn “for the record”: Jeg digger svigermor! Selv om vi er litt ulike på enkelte områder. Vi har en del fellestrekk, også, men det kan jeg fortelle om en annen gang!
Så er det kanskje slike ting som skiller A-mennesker fra B-mennesker? Og det kan være sånne ting som gjør det litt vanskelig å samarbeide på en arbeidsplass, dersom man ikke er bevisst på utfordringen? Det er jo lite strategisk av et A-menneske å innkalle til møte klokka 8, og forvente at alle er like opplagte som en selv. Og det samme med B-menneskene som innkaller klokka halv fire. Ikke sånn å forstå at man ikke skal være på jobb og yte hele dagen, men hvis man vil ha det beste ut av sine medarbeidere så er jo dette noe man kan ta med i vurderingene sine.
I den senere tid så har jeg nok blitt mer et C-menneske. Jeg er stort sett trøtt, og gjør unna arbeidsoppgaver når jeg har overskudd, eller finner rom til det. Enten det er om morran eller om kvelden, eller nattestid for den saks skyld. Med insomnia så kan det være fint å ha litt og holde på med mellom 01 og 03 om natta. Klesvask og oppvask er en gjenganger der.
Etter hvert blir man sikkert litt avslepen mot den man lever sammen med. Det blir utrivelig i heimen dersom A-mennesket insisterer på å stå opp grytidlig hver eneste dag, samtidig som B-mennesket vil sitte oppe om kveldene. Så med åra så har vi funnet en middelvei. Og selv om jeg fortsatt irriterer meg grønn over slumringa hvis mannen skal avgårde om morran, og han sikkert synes jeg er utrolig teit med mine uvaner, så nyter jeg også både seine morgener og seine kvelder nå.
Hvilken type er du?
