I går hadde vi en super familiedag! Egentlig skulle vi til Steinkjer på bowling, men fordi alle banene var bortleid til Røde kors i tre timer, så stod vi i “gå-bort-klærne” og hadde ingenting å gjøre. Men en kjapp telefon senere så var vi på full fart mot det nyeste søskenbarnet på Levanger. “Dette er bedre enn bowling”, uttrykte storebror med et smil!
Onkel stod i innkjørselen og skrudde opp Manchester United-skiltet sitt, som hadde blåst ned fra garasjen, og sammen gikk han og den ivrige juniorsupporteren i gang med å analysere kveldens derby, og det var ikke så optimistiske fraser som kom fra sofaen. Sverre fikk sitt eget skjerf av onkel til jul, og er nok tilstrekkelig involvert og innprentet til å ha tapt hjertet til United. Det synes jeg er helt fint, etter selv å ha funnet mitt engelske fotball-lag gjennom en ungdomsskoleforelskelse. Gutten fikk jeg aldri, men laget forble min favoritt, og nå følger sønnen etter. I dette huset heier vi altså på Manchester United og Rosenborg! Ferdig med det! Og Egge IL, så klart!
Det er alltid koselig med familiebesøk, og jeg føler at hyppige visitter er et viktig grunnlag for at ungene skal få et tett og nært forhold både til tanter og onkler, men også til søskenbarna sine. Og med egne erfaringer og mine ekstremt tette bånd til egen familie, så er det en prioritering som jeg gjerne setter høyt.
Veslejenta er nå halvannen måned, og det er så moro å se hvor våken og interessert hun er. Begge søskenbarna fikk holde og kose med henne, og jeg både bysset og skiftet bleier med stor glede. Når vi i tillegg ble spurt om å være faddere for henne, ja da var dagen helt perfekt!
Da vi kom hjem så var de andre søskenbarna hos farmor og farfar i kårhuset, og begge ungene forsvant avgårde for å leke. Jeg kjente at det var på tide med en hvil, og gikk og la meg. Jeg fikk ikke sove, for jeg kjente at jeg begynte å få magesmerter og bli kvalm. Tanken på reprise fra heisaturen for fjorten dager siden, var langt unna det jeg hadde lyst til, og jeg tok umiddelbart både smertestillende og kvalmestillende. Deretter fikk jeg heldigvis sove en stund, og selv om smertene fortsatt var sterke, så hadde kvalmen blitt mindre, men jeg orket ikke å stå opp.
Rune og ungene spiste middag, og Sigrid kom og la seg inntil meg for å synge kveldssangene og deretter gikk hun og la seg. Når vi ligger i sengene våre så ser vi rett på hverandre, og vi kan lage “hemmelige koder”, noe som er veldig stas! Gutta skulle gjøre ferdig to lass med korn som skal på mølla på tirsdag, og forsvant avgårde etter Sigrid var kommet seg i pysjen. Da hun endelig sovnet så konkluderte jeg med at det sikkert var smart å få i seg litt næring, og jeg kreket meg ned på kjøkkenet og fikk i meg noen salte kjeks og litt potetgull. Det ble kveldsmaten for meg.
Det er vanskelig å se hva som gjorde at jeg plutselig ble dårlig igjen i går. Jeg har ikke spist noe uvanlig, eller gjort noe som jeg ikke burde tåle. Og jeg har ingen anelse om hvordan jeg kan forhindre at det skjer igjen. Jeg sa på spøk til Rune at det kanskje er allergi mot søndager eller babyer, men jeg har ingen planer om å unngå noen av delene, og krysser fingrene for at det er noe raskt forbigående. Jeg kjenner det i magen i dag også, men nå er huset tomt, og jeg kan slappe av i hele dag. Kanskje magen bare får sånne “anfall” innimellom, eller kanskje det er den ubehandlede betennelsen i tykktarmen som gjør seg gjeldende. Jeg får vel svar på det når de blir ferdige med å analysere bildene, altså om en drøy måneds tid. Fristen var jo den 29. februar, så det er bare å smøre seg med tålmodighet.
Jeg skal i hvertfall prøve å gjøre denne uka så fin som mulig, med eller uten vondt i magen. Og på fredag så kommer lillebroren min og nevøen min! Det er virkelig noe å se fram til! Og det er veldig viktig å ha noe å glede seg til!
Hva gleder du deg til denne uka?
