I dag måtte jeg bake. Ikke fordi jeg hadde så veldig lyst til det, eller fordi jeg plutselig våknet og var så veldig opplagt, men rett og slett fordi det var tomt for brød. Veslejenta ba så pent om at vi skulle bake boller også, og når man først er i gang, så er det ikke så mye ekstra arbeid å lage en ekstra deig.
Vi har en grei arbeidsfordeling når vi baker, vesla og jeg. Jeg finner fram ingrediensene, og hun rører ut gjæren. Så hiver vi alt opp i bakstebollen og lar Kenwooden gjøre resten. Og som vanlig bruker jeg ikke oppskrift, men slumper til deigen ser og smaker bra ut. Og mens deigen hever seg, så slapper vi av med den nye superfavoritten, Anne-Cath. Vestly. Denne gangen på film.
Mens Mona og Mats finner lastebilen, så baker jeg ut brødene. Og etterpå ber jeg om hjelp til å få bakt ut bolledeigen. Min gode hjelper svikter ikke, og snart ligger det tre brett med boller på benken. Så er det bare heving og steikinga igjen. Brødene blir først klare, siden jeg bakte dem med lunken væske. Bollene fikk bare kald melk, og bruker derfor lenger tid. Akkurat som jeg planla. Og etter en drøy time så er resultatet ferdig! Nå blir det matpakker i morgen også.
Hvis du trodde et dette var et sånt “Se hvor flink jeg er” -innlegg, så tar du feil. Etter at det siste brettet er ute av ovnen så stuper jeg i seng. Vesla koser seg med ferske boller og Regnbue-Ruby på nettbrett. Og etter ei stund så “leker” vi mor og bestemor og barn. Jeg er den skrøpelige bestemora som ligger til sengs, og hun lager mat, går på jobb og skifter på dokkene sine. Jeg kan begrense meg til å ta i mot tøy-gulrøtter, rose den deilige maten, og passe barnebarna mens mammaen er på jobb.
Jeg foreslår at mammaen går en tur på kino, og føler meg samtidig som verdens verste mor, som dytter på ungen enda mere skjermtid. Men jeg MÅ sove. Og med en is i neven og nettbrettet på bordet så er det kino på barnerommet, og jeg sovner en halvtime til. I døs hører jeg at Peppa Gris fortsatt er like populær, før Daidalos prøver å lure småspiker i den spennende labyrinten på nrk.
Jeg orker ikke å stå opp. Jeg ser på klokka, men kreftene strekker ikke til mer enn et lite glimt, og så døser jeg bort igjen. Jeg tror det er sant det der med at hørselen virker lengst. Så selv om resten av kroppen knapt reagerer, så hører jeg hele tiden at veslejenta har det bra. Og etter en lang hvil til så står jeg opp. Det begynner å nærme seg at gutta kommer hjem fra elgjakt, og jeg synes jeg bør få til middag på en søndag.
“I dag blir det spagetti!”, sier jeg. “HURRA!” svarer hun som får favorittmaten til middag. Jeg legger kjøttdeig til tining i kummen, og koker vann i den store kjelen. En pakke med fullkornspasta er 5 porsjoner, står det utenpå, og mens jeg steiker kjøttet så koker spagettien. Toros spagettisaus får en raus slump med matfløte, før jeg dekker på bordet og hører jegerne komme klampende inn døra. Storebror griper etter en nybakt bolle, men får en verbal smekk på fingrene av lillesøster, som allerede sitter ved bordet med gaffelen klar. Og mens gutta vasker hendene så øser krølltoppen på tallerkenene i hurtig tempo. Hun kan nesten ikke vente, så mye gleder hun seg.
Jeg anstrenger meg for å holde humøret mens vi spiser. Hodet dundrer, og aller helst vil jeg gå og legge meg igjen. Jeg rydder bort middagen mens resten av gjengen tar et nødvendig bad, og etterpå leker ungene mens jeg tar tida på løpingen deres. Det er ufattelig at guttungen har kroppen full av overskudd etter å ha gått i skogen i hele dag. Vi får med oss at Magnus Carlsen taper sin første kamp i Fischer-sjakk, før mannen følger ungene på badet for tannpuss og legging.
I morgen skal vi på St. Olavs til samtale hos sexolog. Det er mange utfordringer i samlivet etter at man er kvitt kreft i livmorhalsen. Jeg er spent og gruer meg litt, men tror også at det blir lærerikt og nyttig. Vi skal også levere alle de innsamlede skolesekkene med det samme vi er i Trondheim. I følge organisasjonen, Jabez Verden, så skal sekkene sendes i månedsskiftet november/desember. Det er moro at et innlegg skrevet på et kvarter i ren frustrasjon, kan gi slike positive ringvirkninger.
Det er jo en god trøst på en ellers ganske kjip dag.