Det er ganske mange som har oppfordret meg til å skrive bok, etter jeg begynte med denne bloggen. At historien min er viktig, og at det vil være nyttig for både pårørende og andre i samme situasjon å lese om hvordan mitt liv er blitt. Jeg har foreløpig ikke tatt den ideen videre, men tidlig i høst så ble jeg spurt om å bli med på noe som er litt i samme gate. Jeg ble spurt om å være ei levende bok.
Oppgaven er å stille opp på biblioteket i dag, og fortelle en “leser” om meg selv – ansikt til ansikt. Jeg er spent!
Det er et stort spekter av spennende mennesker som stiller opp sammen med meg, og jeg er både ydmyk og takknemlig over å bli spurt!
Det har forøvrig ikke vært noen selvfølge at jeg kom til å klare å møte opp, forresten. Den siste tiden har formen vært ganske dårlig. Mange, mange timer har forsvunnet i hvile og søvn, med en blanding av utmattelse og smerter som incitament.
Jeg har også hatt møte med NAV, digitalt selvfølgelig, og der ble vi enige om at det er på tide å starte prosessen for å søke ufør. Avgjørelsen har modnet over tid, men nå er det fire og et halvt år siden jeg fikk diagnosen, og det er få dager jeg ville vært i stand til å utføre et fornuftig arbeid. Bare å følge opp behandlingen jeg trenger for å unngå å bli enda dårligere (fysioterapi og psykologen) er mer enn krevende nok, i tillegg til at jeg har to barn som jeg skal være tilstede for. Det er ikke noe rest igjen til arbeid, slik hverdagen ser ut akkurat nå. Det føles som et nederlag, samtidig som jeg ser fram til å få en varig avklaring.
Heldigvis kan man endre uførprosenten sin, dersom jeg etterhvert får mer overskudd. Den drømmen og det håpet skal ikke legges bort, selv om jeg akkurat nå må innfinne meg med at livet faktisk er akkurat sånn.
Og så må jeg finne lyspunkter i situasjonen: for eksempel så er jeg alltid her når ungene kommer hjem fra skolen. Selv om jeg ofte ligger i senga, så kan de komme og fortelle om dagen sin, og jeg har god tid til å lytte. Dersom jeg hadde vært i full lederjobb, som jeg helt sikkert hadde vært hvis jeg ikke hadde blitt syk, ja da hadde jeg vært mye borte på reise, og dermed sett ungene mine mye mindre enn nå. Akkurat den ene lille fordelen er noe jeg har sterkt fokus på, og den bærer meg fra dag til dag.
Men altså, i dag lørdag, så skal jeg få fortelle om livet mitt til den som vil komme på Steinkjer bibliotek. Det er åpent for alle fra klokken 11 til 15.
Og hvis du heller vil bli bedre kjent med noen av de andre, så kan du lese mer om prosjektet her!
Hjertelig velkommen til levende bibliotek!