Det vrimler av gravidmager i min omgangskrets om dagen. Vakre, struttende, små og store mager, hvor viltre krabater sparker, hikker og holder mødrene våkne om natta. Trøtte kropper med kvalme og opphovnede føtter. Lette og nette sprekinger med kul på magen uten å ha lagt på seg et gram ekstra. De er uendelig flotte, alle sammen. Og jeg er forferdelig lykkelig og glad på deres vegne.
Og så er jeg litt misunnelig og kjenner at det stikker i brystet av sorg over å ha mistet muligheten til å kjenne på det mirakelet det er å bære et barn under hjertet i ni måneder, før du i smerte føder den største gaven i verden. Jeg har gjort det to ganger, jeg har en av hver (uten at det egentlig har noen betydning), og jeg er uendelig takknemlig for at jeg har fått lov til å føle det som jeg tror bare mødre kan identifisere seg med, å være mamma. Og selv om jeg ikke ett sekund er i tvil om at de som adopterer føler eksakt den samme kjærligheten for sine barn, så vil de aldri få føle at det vokser et liv inne i seg, de vil ikke få kjenner hvordan tilknytningen til dette lille livet, langsomt blir sterkere og mer virkelig etter hvert som magen vokser og fødselen nærmer seg.
Da sønnen min var 10 dager gammel så fikk jeg sterke smerter i ryggen. Jeg trodde jeg hadde fått en strekk, og konsentrerte meg bare om å tilfredstille den lille babyens behov. Smertene økte, og jeg fikk problemer med å puste. Mannen min likte ikke at jeg var i så dårlig form, og utpå natta, da smertene førte til at jeg knapt kunne bevege meg, og langt mindre kunne trekke pusten, så ringte vi legevakta. Ambulansen kom med blålys, og de to i sykebilen kom løpende med kofferter og båre. Pasienten hadde knapt tid til å bli med, siden jeg tross alt måtte amme, før jeg kunne forlate den lille gutten min. Ambulansemedarbeiderne måtte bruke den virkelig strenge stemmen sin for at jeg med sorg og bekymring kunne bæres ut i bilen, og med fullt av formaninger om klesskift og bilstol overlot ham i farens trygge armer. De skulle komme etter meg til sykehuset i bil, selv ble jeg kjørt med sirener til legevakta, før vi satte strak kurs mot sykehuset Levanger, hvor jeg bare noen dager i forveien hadde opplevd livets under.
Jeg ble loset inn på akuttmottaket, og etter en stund ble jeg gjenforent med mann og barn. Til tross for at smertene var svært sterke, så hadde jeg jo nyss følt på fødselssmerter og sammenliknet med dem så var vi tross alt ikke høyere enn åtte og en halv på en skala til ti. Hadde jeg fått tilsvarende i dag, da hadde jeg nok glatt sprengt skalaen, siden minnet om fødselssmerter blekner raskere enn følelsen av blodpropp i lungene.
Alvorlige ansikter kom inn på det bittelille rommet som vi delte, jeg, mannen og sønnen. Begge måtte være hos meg, siden vi hverken hadde flaske eller morsmelkerstatning tilgjengelig. Du har altså fått blodpropp i lungene, fortalte de to i hvite frakker. Jeg hørte hva de sa, men ikke før jeg leste brosjyrene de la igjen og googlet diagnosen, forstod jeg alvoret i situasjonen. Jeg kunne visst ha dødd, hvis jeg ikke hadde fått blodfortynnende medisiner og hjelp når jeg fikk det.
Bortsett fra at jeg måtte ta sprøyter i magen i ti dager, og gå til legekontoret en gang i uka det neste halve året for å få riktig dosering av Marevan, så påvirket ikke blodproppen livet som fersk mamma nevneverdig. Lillegutt ble raskt en yndling hos sykepleierne og personalet som vi traff hver uke, og vi måtte sjelden vente lenge på å få komme inn for å ta blodprøvene. I seks måneder måtte jeg ta tabletter, og HVIS jeg skulle bli gravid igjen, så måtte jeg begynne med blodfortynnende sprøyter daglig gjennom hele svangerskapet. Risikoen var fortsatt høy for at jeg kunne få det samme igjen, og vi måtte vurdere om vi var villige til å sette mitt liv i fare for å gi sønnen vår et søsken.
Det var mange avveininger å ta. Likevel var jeg villig til å ta den sjansen, fordi det å gi barnet mitt muligheten til å vokse opp som en del av en søskenflokk var utrolig viktig for meg. Både jeg og mannen min har to søsken hver, og har vel alltid sett for oss å ha tre barn. Da jeg ble gravid for andre gang, og svangerskapet gikk fint, så vurderte vi at vi ikke ville ta sjansen igjen. To barn og en frisk mamma, var bedre enn å gamble enda en gang. Så lite vi visste da…
Da jeg fikk kreftdiagnosen så fikk jeg også klar beskjed om at med behandlingen så ville jeg bli infertil, og derfor måtte jeg være glad og takknemlig for de to englene jeg allerede hadde fått. Akkurat da så var tanken på nummer tre uansett et uaktuelt tema. Og vi priste oss lykkelige over at vi tross alt hadde to friske og flotte unger.
Nå, tre år etter jeg kom i overgangsalderen, og forplantningssystemet mitt knapt synes på ultralyd, så føler jeg det litt annerledes. Jeg sørger over at jeg ikke kan få flere barn. Jeg er helt sikker på at vi ville tatt sjansen på å prøve å bli gravide igjen, etter at det hadde gått litt tid fra veslejenta ble født. Neste år begynner hun på skolen, og vi har ikke lenger små unger. Og selv om begge to elsker å kose og gjerne sitter i fanget enda, så er det ikke noen tvil om at de blir mer og mer selvstendige, og de trenger oss foreldrene på en annen måte.
Et spebarn for meg nå, ville i alle tilfeller vært umulig, siden jeg ikke ville vært i stand til å følge det opp som jeg burde. Tanken på våkenetter, bleieskift og bortrydding av alt som kan spises, rives eller er skadelig, er med på å skyve vekk savnet, men likevel er sorgen over det siste barnet jeg gjerne skulle hatt, både tungt og leit. Derfor stikker det litt i brystet når alle de vakre magene rundt oss etter hvert blir til skrikende og sovende mirakler. Så hvis det kommer et par ekstra tårer over det som ble tapt når jeg får en liten vakker bylt i armene, så vær så snill å bær over med meg og med oss. Vi skulle så gjerne hatt den muligheten vi også.
Fuck Cancer, som det heter!
