Den aller siste turen vi skulle ta med barna var på forestillingen med Emil i Lønneberget på Stiklestad, lørdagen før jeg skulle starte behandlingen på St.Olavs på mandag. Ungene gledet seg, og vi voksne gledet oss. Vi var sammen med gode venner, og så fram til en fin kveld. Alle historiene fra Katthult var godt kjent fra filmene hjemme hos oss, og det å få se det på “årntli” og på trøndersk var stor stas!
Vi hadde fått plasser på fremste benk, og hadde hver vår unge på fanget. De eneste plagene jeg hadde hatt med kreften, så langt, var litt smerter og blodig utflod, så jeg gikk alltid med bind på meg. Men, mens jeg satt og så på Emil som forsøkte å trekke ut ei tann, så kjente jeg at bindet fyltes og at det rant varmt blod nedover lårene mine. Jeg overlot veslejenta til faren, og prøvde å snike meg usett bort fra utescenen.
Jeg fikk raskt følge av min gode venninne, som godt orientert, umiddelbart forsto at det var noe som ikke stemte. Jeg var nok ganske stram i ansiktet, og ganglaget var vel mer som ei gås, der jeg hastet avgårde mot servicebygget. Det jeg trengte nå var en do, og håndklær. Magnhild løp opp i resepsjonen på hotellet og forklarte saken, mens jeg fikk stengt meg inne på doen i kjelleren på Stiklestad.
Denne teksten kan virke støtende på noen, så nå er du advart.
Det som møtte meg da jeg endelig kunne låse meg inn, var enorme mengder levret og ferskt blod i det som føltes litervis. Jeg hadde blod over alt. I trusa, i skoa og i buksa. Heldigvis visste jeg jo årsaken til dette forferdelige blodtapet, det var selvfølgelig kreften som hadde slått ut i full krig. Svulsten hadde stengt for all mulighet for at noe som helst kunne passere nedover i skjeden, og som en propp hadde den holdt på menstruasjon og den kreftutløste blodansamlingen… nå ble trykket for stort, og alt kom på en gang. Det var utrolig skremmende!
Hadde jeg ikke visst hva det var, så hadde jeg garantert trodd at min siste time hadde kommet den ettermiddagen. Men med direktenummer til gynkreftavdelingen på St.Olavs, så kunne sykepleieren i andre enden av røret berolige meg og si at dette ikke var uvanlig, og for noen var dette måten de fant ut at de hadde kreft. Gudskjelov så fikk jeg en mer skånsom tilnærming, tross alt…
Med fantastisk hjelp fra hotellet, som stilte med håndklær, uunnværlige Magnhild som beholdt roen og som sørget for at jeg fikk det jeg trengte, så gikk dette ganske bra. Og takknemligheten i at jeg allerede var registrert på gynkreftavdelingen og kunne holde direktelink med dem, – hvor de tok en avgjørelse om at jeg kunne reise hjem, siden jeg uansett komme på mandag, Gjorde at helga ikke ble helt ødelagt likevel. Og det ville virkelig blitt en dramatisk oppstart på den lange perioden mamma skulle være borte, hvis ungene hadde måttet se meg forlate dem i ambulanse den kvelden.
Så med den eldste ungen sin bleie som forsikring, og et teppe rundt livet, så kjørte vi hjem til den siste helga sammen før jeg skulle være borte fra dem i 7 uker…
