«Jeg er så sliten, er det greit at mamma hviler seg litt mens du ser på Amalies jul, vennen?» Med tunge skritt og tungt hjerte så går jeg opp trappa og velter ned i senga. Jeg er rett og slett fryktelig sliten, hele tiden. Jeg leste ett innlegg fra bloggeren «pappahjerte», hvor han tar utgangspunkt i at psykiater Finn Skårderud oppfordrer til karantene av ordet «sliten» i 40 dager. Disse to herrene er opptatt av at ordet sliten er smittsomt. Artikkelen hos Nettavisen beskriver prosjektet til Skårderud, og jeg er på ingen måte negativ til det.
Men hvis jeg skal følge oppfordringen så kan jeg beskrive hvordan jeg har det, og ikke bruke ordet sliten. La meg forsøke. Jeg er utmattet. Jeg har smerter i hele kroppen og spesielt i magen og i beina. Hodet fungerer ikke som det skal. Et eksempel er i går, hvor jeg virkelig følte meg i dårlig form. Jeg var kvalm og utrolig trøtt. Da jeg skulle legge meg i gårkveld så ser jeg på dosetten min at det mangler tabletter for onsdag. Jeg konsentrerer meg, og konkluderer med at, joda, det er tirsdag i dag. Da innser jeg at jeg må ha tatt dobbel dose morgenmedisin i går, og det er grunnen til den dårlige formen. Flaks at kroppen min har tålt dobbel dose opioider, hormoner og blodfortynnende. Ikke rart jeg var litt uggen…
Men, tilbake til beskrivelsen: jeg blir ukonsentrert, fort irritert og noen ganger finner jeg ikke de riktige ordene. Store folkemengder, bakgrunnsstøy og høye lyder gjør meg enda mer utmattet og jeg prøver å unngå den type situasjoner. Jeg mangler av og til overskudd til de mest banale og basale ting, som for eksempel å gå i dusjen eller å lage middag. Huset kan være akkurat like rotete når mann og barn kommer hjem, som det var da de dro, fordi jeg ikke har hatt ork til å gjøre noe med det akkurat den dagen. Energinivået er konstant lavt, og det hjelper ikke å hvile eller sove for å komme på pluss, dessverre. Laderen min er helt ødelagt, og regelmessige rutiner, planlegging, mye søvn og hvile er det eneste som kan gjøre livet litt mer forutsigbart.
Men i stedet for å fortelle og forklare alt dette når noen spør, så pleier jeg altså å si at jeg er mye sliten. Det blir krevende for meg å skulle legge ordet i karantene i 40 dager, så det eksperimentet overlater jeg til noen andre. Dessuten så synes jeg faktisk at alle skal få lov til å være slitne innimellom. Selv om du ikke har mine plager, så kan du også være tom for energi eller syk. Du må få lov til å ta en pause, ha lyst til å hvile og ikke minst er det lov å si NEI, dersom man ikke har overskudd til alt som forventes. Jeg har venner som forteller om travle dager, lite søvn eller andre plager, men når de skal fortelle det til meg, ja da trekker de seg litt… «Jeg er så sliten, men det er jo ingenting sammenliknet med deg», sier de. «Jeg har vondt, men det er jo en bagatell i forhold til det du har å stri med.» Da blir jeg litt irritert, faktisk.
Alle har rett til å få sympati og omsorg, uavhengig av om andre «har det verre». Det er alltid noen som har det verre, og jeg har åpenbart ikke latt det hindre meg i å klage til dere som følger meg på bloggen. Da skal dere, mine venner og bekjente, også vite at jeg alltid vil ta meg tid til å høre på deres utfordringer og plager. Det gjør faktisk veldig godt å kunne gi litt omsorg og forståelse, og ikke bare få. Kanskje kan nettopp mine erfaringer og råd bidra til å gjøre din dag litt lettere. Å snakke med noen er som regel god medisin, enten man er sliten, utmattet, lei seg, i sorg, i glede, i villrede eller i smerter. Tid er også en ressurs, og den har jeg heldigvis ganske mye av! Bare ring så vil jeg lytte, selv om jeg er litt sliten, for det handler om prioritering!
Klem fra Anne Marit
