De aller fleste som har vært på sommerleir har skapt uforglemmelige minner. Som tidligere leder for en ungdomsorganisasjon, fikk jeg den 22.juli 2011 følelsen av at dette kunne hende oss også. At angrepet på ungdommen på Utøya også var et angrep på min organisasjon. På alle ungdomsorganisasjoner. Det var et angrep på forsvarsløse ungdommer som hadde ferie. Som hadde de beste dagene i livet sitt fram til det helt uvirkelige hendte.
8 år før angrepet var jeg selv gjest på Utøya. Jeg var invitert som gjest for å snakke om landbrukspolitikk. Samarbeidet med AUF var godt, som det var med de andre ungdomsorganisasjonene som var i mot EU. I tillegg var Gry Larsen og jeg fra samme kommune. Vi hadde tidligere arrangert en stor konferanse sammen «Vi taper aldri!»… Inntrykket jeg fikk da jeg kom på øya var at dette var nesten som å komme til mine egne. Jeg har selv 14 landsstevner i bygdeungdomslaget bak meg, og har hatt ansvaret for 1000 ungdommer på leir. Samhold, samvær, lek, flørt, konkurranser og politikk. Å være en del av noe som er større enn seg selv. Å bidra til å forandre verden!
Først hørte vi om angrepet på regjeringskvartalet. Det i seg selv var et enormt sjokk. Vi skrudde på pc-en og fulgte nyhetssendingene. Vi hadde ikke tv, der vi var på besøk hos min bror, men vi hadde nett. Plutselig fikk vi høre at det ble meldt om skyting på Utøya. Det er mindre enn en time hjemmefra. Det knøt seg i magen i frykt for hva som var i ferd med å skje. Var landet under angrep?
Vi fikk direkte intervju med en som var i båt utenfor øya. Han sa det lå minst hundre mennesker døde i vannkanten. Ingen trodde det var sant, men broren min kjente han som snakket, og han sa at «denne mannen juger ikke». Da begynte omfanget å sige inn. Jeg gråt og gråt. Vi satt og fulgte sendingene til langt på natt, men til slutt var jeg så sliten at jeg måtte legge meg. Da mannen min kom og la seg var tallet over 60. Da jeg våknet var det nær 100 savnet eller døde, og jeg løp rett på badet og kastet opp.
Maktesløshet, fortvilelse, sinne, frykt og SORG. En bunnløs sorg over de som mistet livet på denne brutale måten. Det var ungdom som jeg identifiserte meg med. Det kunne vært meg eller mine. Jeg scrollet facebookvenner i AUF og Ap. «Jeg lever» stod det.
Jeg kjente ingen av de omkomne, men følte at hver eneste ungdom var som en bekjent. Alle vi som har vært på sommerleir kjente litt på det, tror jeg.
Det kunne vært oss.
Det kunne vært en av mine.
På mange måter så var det mine egne!
Hvil i fred, – vi skal aldri glemme!