I dag skal jeg til tannlegen… Selv om jeg var verdens mest tålmodige og rolige tannlege, så er dette noe av det aller verste jeg vet. Jeg tar glatt en strålebehandling i bytte mot tannsteinfjerning og borring i tenna. Hjertet hamrer seg nesten ut av brystet på meg når jeg parkerer utenfor kontoret, og jeg sleper beina etter meg som en unge, før jeg sitter på venterommet med svette hender og klump i magen.
Jeg tror det er den følelsen av å totalt miste kontroll som er verst. Du legges bakover med en smekke på brystet, lyset blender øynene dine, og så begynner tannlegen å pirke i munnen din, mens du selv ligger der og gaper og sikler. Ikke kan man småprate heller, for å roe nervene, men er avspist med ja og nei, siden man har fått en sånn ministøvsuger som bråker og surkler inn i kinnet.
Jeg har vært inne på tanken å utsette det til etter jeg er kommet hjem fra Kreta. Bare fordi jeg gruer meg så mye at jeg gjerne vil slippe det akkurat nå. Men hvis jeg hadde flyttet timen, og det er hull eller noe annet som må fikses, så er det dumt å få tannpine i utlandet, i stedet for å fikse det og være lykkelig når man forlater lokalet. Jeg må bare skjerpe meg. Til ungene så sier jeg: “Det er ikke farlig å gå til tannlegen! De er så snille og flinke, og hvis man må borre så får du bedøvelse…” – Hvorfor tror jeg ikke på meg selv? Jeg vet at det går kjempefint når vi bare er i gang, og jeg har aldri hatt vondt når jeg har ligget i stolen hos Tord.
Jeg har egentlig svaret. SKOLETANNLEGEN! Den ene skoletannlegen på ungdomsskolen var det jeg vil kalle totalt uegnet til å behandle barn og ungdom! Hun tok ingen hensyn til barnets frykt og behov for ro og forståelse, hun bare kjørte på, borret, satte sprøyter og var brutal og hard i klypa. Jeg vet at en stor andel av mine medelever har en iboende tannlegefrykt etter å ha blitt behandle at denne tannlegen i barndommen. Da hjalp det så lite at hun hadde verdens søteste og snilleste tannlegesøster som trøstet oss, og holdt oss i hånda. Jeg kommer til å være med ungene mine til tannlegen for å være sikker på at de ikke får samme frykt som meg, siden det er utrolig viktig å gå regelmessig til tannlegen.
Broren min hadde utsatt tannlegebesøk i flere år, og det ble en svært dyr lærepenge. Nå går han også regelmessig med innkalling en gang i året, og jeg tror han har lært.
Jeg er takknemlig for at jeg har fått en flink tannlege nå. Han forstår min frykt og tar seg ekstra god tid til å forklare hva han gjør. Det er viktig! Men jeg gruer meg altså veldig likevel. Heldigvis så er en tannlegetime er kjapp sak. Klokka elleve starter det, og halv tolv så får han en ny pasient, og da må han være ferdig med meg uansett om det er hull eller ikke. En halvtime i tannlegens varetekt er min gave til meg selv i dag. En gave jeg gruer meg til å gi og å få, men som jeg av erfaring vet er en skikkelig god investering for framtida!
Er det lenge siden du var hos tannlegen?