Livet går videre, selv om det sitter en fortvilet familie i utrygghet i Pakistan. For min del har jeg en skikkelig maraton-dag i dag.
I dagtidlig forsvant mannen avgårde til Oslobyen allerede klokka seks. Og selv om han var usedvanlig flink til å stå opp, og ikke lot telefonen ringe mer enn en gang, så fikk jeg likevel ikke sove igjen etterpå.
Veslejenta kom klatrende opp i senga klokka kvart på sju, og etter litt kos og hvisking, så stod vi opp og gikk på badet. Guttungen dro dyna over hodet, men kom heldigvis tuslende etter ei lita stund med lystilvenning og morgenstrekk. Han ordner det meste selv, og gikk rett i dusjen. Det er ganske fint å få så store unger.
Jeg pleier å legge fram klær på badet om kvelden, så slipper jeg å bruke tid på å leite etter stillongser og sokker i kaoset om morran. Som regel blir antrekkene godkjent også, eller så finner jeg dem i en krøll foran klesskapet i gangen. Da velger de noe annet selv.
Det trengtes bare en matpakke i dag, siden vesla skulle få sitte på med meg og dermed ikke rakk frokosten i barnehagen. Jeg hadde time på St. Olavs klokka 13.00. I tillegg har jeg time på Levanger sykehus klokka 19.30 og en ekstra tur/retur til Egge, var derfor uaktuelt. Så da skolegutten var vinket avgårde litt over åtte, fikk lillesøster fri tilgang til nettbrett, mens mamma gav seg selv en ekstra hvil før avreise.
Planlegging og energisparing er to stikkord for at jeg skal klare en lang dag på farten. Og da jeg hadde levert i barnehagen så kjørte jeg innom apoteket på vei til togstasjonen på Levanger. Det er enklere å få hvilt på toget enn hvis jeg kjører selv, men utpå ettermiddagen/kvelden blir avgangene ganske så sjeldne, og dermed er det greit å ha bil tilgjengelig når jeg er ferdig i kveld. Dessuten har jeg avtalt at jeg skal til tante Aashild i pausen mellom kontrollene, og der skal jeg få sove noen timer. Det er egentlig litt uhøflig å dra på besøk for å sove, men alternativet er at jeg hviler i bilen, for jeg rekker ikke mer enn å kjøre fram og tilbake, om jeg hadde siktet meg inn på senga hjemme.
Tante Aashild er i så måte en veldig god løsning. Hun er forøvrig en av de kuleste damene jeg kjenner! Hun har hoppet i fallskjerm, syklet Norge på langs, gått på noen av verdens høyeste fjell og hoppet i strikk for å nevne noe. Dessuten så stiller hun opp for oss på alle måter. Da svigermor fortsatt var i jobb, så var det tante Aashild som kom og passet sykt barn, mens mor og far hadde jobbmøter som det var vanskelig å melde forfall til.
Hun er altså egentlig tanta til mannen, men hun er også blitt en kjær tante for meg og ungene også.
Nå er jeg altså på vei tilbake fra Trondheim. Kontrollen på kreftpoliklinikken var helt grei. Det var lite nytt, for å si det sånn… dette er en oppfølging av senskadene mine, og siden det ikke har kommet noe revolusjonerende, så er det heller ingen hjelp å få. Vi ble enige om at jeg skal fortsette i det sporet jeg går, med medisiner, og så skal vi vurdere å øke fysioterapi til to ganger i uka. Videre er det mulig å søke opphold på rehabilitering igjen.
Det er egentlig kveldens kontroll som er skumlest. Da skal jeg på GU. Gynekologisk undersøkelse for å se om jeg har tegn til tilbakefall. Vanligvis er jeg helt frynsete i nervene i forkant, men i dag er jeg ganske rolig. Sikkert fordi jeg tok bilder i januar, som er blitt sjekket to ganger, etter panikkepisoden i Syden.
Det er likevel litt ekstra puls, og jeg ser fram til å få det overstått… Da er det fire måneder til nestegang!
