Vi satt i bilen og sa nesten ingen ting, på veien til Trondheim i går.  Jeg gruet meg ganske mye, for å sitte foran en sexolog og snakke om samlivet vårt, er jo ikke akkurat hverdagskost. 

Med et litt uklart bilde av hva en sexolog egentlig er, og med Esben Ester Pirelli Benestad som eneste sammenlikningsgrunnlag, så var vi vel litt småskeptiske begge to. 

Ei voksen dame med et fast håndtrykk og snille øyne kom og møtte oss på venterommet. Hun ba oss om å sette oss i den grå sofaen, og på bordet stod det vann og papirlommetørkler. Her blir det grining, tenkte jeg…

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

“Hvordan var det for dere å få den tøffe beskjeden om at Anne Marit hadde kreft?” spurte hun. Vi så på hverandre, og jeg tror faktisk at det er første gangen noen andre enn meg har spurt mannen min akkurat det spørsmålet. 

Det var litt rart å høre kjæresten min fortelle om hvordan han hadde det i forbindelse med min diagnose og behandling, og ikke minst om hvordan det var etterpå…da hverdagen kom, uten at ting ble som før. Vi har jo snakket om det, men det var både godt og vondt å høre at han forteller det til noen andre. Han har jo blitt minst like mye påvirket og rammet av dette som meg, og der jeg har støttet meg på ham, så har han måttet stå i stormen, se at kona hans forandret seg, måtte forholde seg til humør- og formsvigninger, og ikke minst må han ta over der jeg ikke lenger rekker til. Han må svare folk på hvordan jeg har det, men jeg tror ikke det er så mange som spør hvordan det går med ham. Han mener nok at han ikke har noe å klage på, at det er jeg som tross alt er syk, men det var ikke dette livet noen av oss så for oss, den dagen vi ble sammen, eller den dagen vi bestemte oss for å prøve å få barn.

Livet forandrer seg, jeg er utrolig takknemlig for at Rune står så utrolig støtt ved min side, uansett hvilke hindringer som møter oss.

Det var en god samtale vi hadde inne hos sexologen. Jeg fikk bruk for lommetørklærne, og gikk ut døra med et par hjemmelekser. Det er sånn at når man har strålt vevet så mye som jeg har, da blir det hardt og uelastisk. Ganske upraktisk, med tanke på at det vevet sitter øverst i skjeden. Det er ikke vanskelig å tenke seg resultatet, og medisinen er altså egentrening. Jeg må trene vevet mange ganger i uka, – som jeg har fått beskjed om og hjelpemidler til, før. Det er kjedelig og vondt, og det gjør at jeg ikke kan legge dette bak meg. Samtidig så er det vanlig at folk må trene seg opp igjen etter sykdom. Jeg har vært på rehabilitering, og jeg har fått denne beskjeden før. SÅ det er vel bare å brette opp ermene og sette i gang. 

I tillegg til at jeg skal trene så skal vi i fellesskap bli flinkere til å snakke sammen, gjøre ting sammen, både med og uten unger, og vi skal klemme hverandre oftere. Det var den hyggelige delen av leksen. Og så skal vi tilbake og snakke med den hyggelige damen over jul. Forhåpentligvis så har hjemmeleksene gitt oss et enda bedre samliv.

Jeg synes hjemmeleksene var til forveksling like de jeg tror folk får på samlivskurs, og jeg tror alle par kan ha godt av denne medisinen, uavhengig av om man har hatt kreft eller ikke. Så hvis du synes det er litt vanskelig på hjemmebane, så snakk sammen, og ta en pause fra hverdagen sammen. 

Vi skal i allefall følge instruksene!