Å bo 60 mil unna hjemstedet sitt, unna bestevenner og unna familien med både søsken, foreldre og besteforeldrene dine, det er ganske kjipt, noen ganger… Du hiver deg ikke avgårde til et kveldsbesøk, eller en tur med ungene for å se på lamminga hos bestevennene dine. Vi pleier å bruke omtrent en dag på å kjøre. 10 timer effektiv kjøring. Det er langt…
Nå har vi ikke vært der siden jul, og det MÅ være det lengste sammenhengende fraværet siden jeg flytta hit i 2011.
Jeg gleder meg til å komme hjem. Selv om jeg ikke har bodd hos foreldrene mine sånn siden jeg var 16 år, så er det fortsatt noe eget med mitt vakre Hadeland.
La det være sagt, sånn helt for ordens skyld, at jeg trives utmerket her i Trøndelag også, og at familien vår her og alle vennene mine er helt enestående, men de er jo forholdsvis nye alle sammen. Gjengen hjemmefra har jeg jo vokst opp med.
Så nå skal vi snart bare pakke det siste, ordne litt snacks og proviant, finne klart og montere DVD-spillere med tilhørende filmer, og gå bort i nabohuset og si hadet…
Og til slutt får jeg dobbeltsjekke at alle koffertene er med, siden vi for to år siden lot det stå igjen en kolli med alle barnas klær… da skulle vi være borte i tre uker… heldigvis fungerer Facebookhjelpen slik at svigers kunne pakke om til en mindre bag, og sende med noen venner som skulle kjøre samme løypa et par dager etterpå.
Dey kommer ny oppdatering når vi er kommet i gang. Nå skal jeg prøve å få sovet litt til før vi tar siste økt før avreise…