Er det ikke rart at man noen ganger kan gå og tenke på ting i lange tider, men så skyver man det unna fordi det å faktisk gjøre forandringer er krevende. Vi mennesker er vanedyr, og for de fleste så er endring det samme som å gå ut av komfortsonen sin.
For eksempel så liker jeg ikke å bytte mobil eller pc. Da må jeg kanskje sette meg inn i et nytt system. Tror jeg, da… Egentlig så pleier vel ting å gå seg til ved at systemene oppdaterer seg selv, og vips så er alt som det pleier, men bare tanken på at ting ikke fungerer på en av “livsnødvendighetene”, er mer enn nok til å holde fast på en litt ustabil, men fortsatt funksjonell eldre utgave. Det er heldigvis miljøvennlig, da!
Men tilbake til det jeg går og spekulerer på om dagen. Selv om formen varierer fra brukbare dager hvor jeg kan være fotograf en hel formiddag på skifestival, til nesten hele dagen i senga med smerter fra topp til tå, så føler jeg at jeg TRENGER å gjøre noe mer enn å bare gå hjemme. “Brakkesyken” er ikke et hyggelig bekjentskap, kan jeg love dere! Derfor har jeg begynt å se for meg at jeg må begynne å gjøre noe mer. Ikke bare eksistere, og bruke absolutt alt av overskudd til å følge opp barn og hus og mann. Det må jo være mulig å kunne bidra med noe som får hjernen til å anstrenge seg litt, og kanskje jeg kan bruke kompetansen min til noe, før den går ut på dato?
Samtidig så vet jeg at jeg må ta babyskritt i en slik prosess, og det blir viktig å ikke gape over mer enn jeg kan tygge om gangen. – Hallo, jeg sover tross alt sånn opp mot TRE timer på dagtid på dårlige dager, og gjerne en ekstra dupp på ettermiddagen, og det er nesten umulig å forutse eller planlegge ting med sånt utgangspunkt. Langt mindre aktuelt er det med en fast jobb….
Likevel, tankeprosessen er en sped start, og jeg skal i møte med NAV utpå våren. Til da håper jeg at jeg har kommet så langt at jeg kan konkretisere tankene. Så langt har jeg lekt med tanken om at kanskje et styreverv kan fungere? Jeg har jo bred erfaring, og jeg har et stor samfunnsengasjement. Sakspapirer kan leses over flere dager, og det bør være mulig å mobilisere krefter til møter. Den mentale og sosiale gevinsten vil være enorm, men vil prisen være for høy? Kan deltakelse på et dagsmøte, med reise og alt som kreves, bli for mye?
Jeg vet ikke enda. Og foreløpig så er dette bare tankevirksomhet. Kanskje er ambisjonsnivået alt for høyt også? Om man forplikter seg til styreverv så betyr det også at man må være forberedt på å yte det som trengs for å gjøre en god jobb. Jeg vil aldri gjøre noe halvveis, og må derfor være sikker på at jeg har nok energi til å levere.
Og det er vel der skoen trykker. Selv om jeg så inderlig ønsker å komme ut av dette “fengselet”, så er det jo ikke sikkert at det går. Og tre dager med litt bedre form er ikke nok til å si at jeg er bedre. Plutselig får jeg returen midt i fleisen, og nedturen blir gigantisk og utrolig vond.
Jeg må heldigvis ikke bestemme meg i dag. Og det er terapi i å begynne å leke med tanker om endring. Nå skal vi til Gran Kanaria på familieferie i vinterferien. Hvis jeg klarer å holde meg uten å sove på dagtid, men heller bare hvile litt. Ja, så er det et godt utgangspunkt. Eller i hvertfall gjøre et forsøk på å følge en plan. Hvis jeg tar meg ut en dag, så kan jeg hvile meg opp igjen dagen etter…? Vi får se.
Varme og sol, late dager med bading og lek, ingen kjedelige plikter som matlaging, klesvask og husvask osv. Forandring for hele familien! Hvis jeg klarer å komme hjem i bedre form og humør enn da vi dro, ja da er det en gevinst i seg selv, og kanskje en begynnelse på noe bedre…
Så får vi ta det derfra. Men det er jo lov til å ønske seg og håpe på noe annet og bedre enn det jeg har nå, og jeg krysser virkelig fingrene for at jeg etterhvert kan sette tankevirksomheten ut i livet. Kanskje ikke i dag, eller kanskje ikke neste uke, men neste høst, eller om et år, eller to?
Vi kan ikke slutte å drømme om forandring og bedring, ikke sant? Selv om forandring kan være skummelt også!
Hva drømmer du om? Og hva kan du gjøre for å gjøre ditt liv til en bedre utgave for deg og dine nærmeste? Kanskje du også skal begynne å tenke på å gjøre noen små forandringer? Eller store?
Heia oss!!
Anne Marit
