Jeg elsker gjærbakst. Seriøst. Det er lite som slår nystekte boller eller kanelsnurrer. Og på søndag er det fastelavn. Da må vi jo ha boller!
Jeg har bakt tre brett med boller og skolebrød i dag!
Vet dere hvem som hater gjærbakst? Seriøst. Tarmene mine. Sånn skikkelig ekstremhat kan vi jo si…
Hva blir resultatet når du krysser en gjærbakstelsker med ødelagte tarmer?
En veldig lite morsom kveld… på do.
Man skulle tro at det gikk an å begrense seg, særlig når dette ikke akkurat er nytt under solen, og når man VET at det er lite smart å proppe i seg tre rosinboller i løpet av ettermiddagen. Så hvorfor stoppet jeg meg ikke?
Fordi det er for lenge siden sist. Jeg har glemt hvor forferdelig dårlig jeg blir. Og så tenker jeg at “litt” vondt i magen er det verdt. Bare en liten bolle… det går sikkert fint.
Og etter å ha slukt den første bollen, nesten uten å smake på den, så tenker jeg umiddelbart at “Dette gikk jo kjempebra! Og jeg er sååå sulten. Og det er bare litt sukker unna å være rundstykker. Jeg tåler jo rundstykker, ikke sant?” Jeg tåler EN til…”
Det jeg glatt overser er at det tar litt tid før gjæren kommer til den ødelagte tarmen. Det tar så lang tid som jeg brukte på å tenke at dette gikk jo kjempefint, da tåler jeg enda en bolle da…
Det gjorde jeg dessverre ikke…
Det blir nok en stund til neste gang det blir gjærbakst her i huset. Men jeg har ønsket meg pavlova til morsdagen. Den tåler jeg mye bedre, og jeg kan jo la resten av gjengen få kose seg med fastelavnsboller. Med vaniljekrem. Og melisdryss… åh det kommer til å holde hardt.
Kanskje bare en halv en? Det går sikkert bra….
