Det var litt trist at det ene barnerommet var tomt da jeg la meg i gårkveld. Lillesøster gråt til og med en liten skvett da hun la seg, i lengsel etter storebroren som satt i sofaen hos bestemor og proppet seg med eplekake. I dagtidlig kunne jeg ligge litt lenger, siden pappan kjører i barnehagen, og det ikke var noen skolegutt som skulle vente på drosjen.
Da jeg stod opp litt over åtte så var det et mørkt vær som møtte meg i vinduet. Skikkelig høstregn som trenger inn gjennom marg og bein, selv om dører og vinduer er stengt. Det er høstfølelsen som kryper innpå… Jeg er egentlig ikke negativ til høsten, når det framstår slik den gjorde i forrigår. Med knallblå himmel og skarp, ren luft. Naturen som skifter fra voksende grønt til forfallets regnbue i gult, oransje, rødt og etterhvert brunt. Bugnende epletrær, hemmelige soppsteder, tyttebær og jakt. Det er vel ingenting som er mer miljøvennlig og kortreist enn å høste av egen skog og naturen i nærmiljøet. Selv om det regner så kan man gjøre det hyggelig likevel. Levende lys og knekkebrød i ovnen. God samvittighet for å holde seg inne.
Mannen reiser på fjellet i morgen, og skal forsøke å få litt fuglekjøtt til vinterforrådet. Men mest av alt så skal han på guttetur med kameratene sine, og det unner jeg ham virkelig. Han som har stått på og jobbet dag og natt i det siste for å få kornet i hus, fortjener bedre enn plaskregn de dagene han skal ha fri. Men været styrer vi ikke, og man må ta det man får. De skal heldigvis bo på ei hytte, og innekos med varme i ovnen, kortspill og prat er også hyggelig feriesyssel.
Veslejenta og jeg blir dermed aleine hjemme i helga. Hvis det ikke lysner opp så blir det nok innehelg for oss også. Kanskje vi skal la oss inspirere av bestemors eplekaker og bake en egen, bare til oss? Familiefilmer på tven, høytlesning og lys på bordet… joda, vi skal nok få tida til å gå, vi også. Og så kan vi drømme oss til neste uke, hvor vi bytter ut regnfulle Trøndelag med solrike Kreta. Det blir ikke verst det heller!