I går var planen å komme seg avgårde til det som trønderne kaller i “rett tid”. Det vil i denne sammenheng si å reise fra morran, slik at det ikke blir så alt for seint før vi var trygt hjemme igjen. Og vi lå godt an i det vi satt og spiste frokost klokka ni, med det meste av pakkinga unnagjort og alt var på stell.
Så omtrent halvveis nede i tekoppen så smeller det til i magen. Som om noen hadde gjemt flytende lava, saltsyre eller en boks piggtråd i maten min. Jeg sjangler meg i seng med et glass vann i den ene handa og et pillebrett i den andre. Liggende i fosterstilling i senga så ser jeg hjemreisen forsvinne i det blå. Den dårlige samvittigheten gnager nesten like ille som smertene i magen, og man føler seg både håpløs og ubrukelig, vel vitende om at en forsinket hjemreise vil gi ekstra arbeid og mindre søvn for den allerede hardtarbeidende mannen min.
Det var selvsagt en mulighet å sende resten av familien avgårde i bilen, og så reise etter med fly selv, men det ville gi en ekstra utgift, og jeg ville bekymret meg både for bilturen og for han som skulle i gang med våronn så snart han slo opp øynene i dagtidlig.
Jeg ga meg selv en drøy time i senga, til morfinen fikk tatt brodden av de verste smertene, deretter kreket jeg meg i dusjen, etter å ha kommendert i gang familien til å pakke det siste, kle på unger, ordne proviant og pakke inn i bilen. Og da jeg var ferdig i dusjen så stod gjengen klare til å reise. Så litt på etterskudd, men likevel i brukbar tid, så kjørte vi avgårde litt over klokka tolv.
De første timene var alt annet enn morsomme, og siden vi hadde fire stopp før Hafjell, så var ikke akkurat humøret på topp.
Den første stoppen var for dieselfylling og sjekk av stropper på Brandbu. Vi hadde med henger og den største delen av trommelen som vi har kjøpt av broren min. Da er det viktig å ha forsvarlig sikring. I tillegg slet vi med å få dvd-spillerne til å virke. Av en eller annen grunn så snakket brannmann Sam kun finsk, og det ble ikke spesielt populært. Etter å ha skrudd av den ene spilleren og satt i Pippi, og med ektefølte bønner om at hun ville snakke svensk og ikke arabisk, så kjørte vi videre.
Ny stopp på Lygna. Sjåføren var ikke fornøyd med stroppinga, og måtte innom å kjøpe en ekstra. Nå skulle lasten være trygg, og vi svinger ut på riksvei fire igjen. Ungene har forøvrig innsett at dvd-spillerne rett og slett ikke vil virke denne turen, og vi ser fram til minst 9 og en halv time med alternativ underholdning.
Så, etter omrtrent ti sekunders kjøring så uttales de forgremmende ord: “Jeg må tisse”… da er vi nådd rasteplassen på vei ned fra Lygna, og vi innser at det ikke er rom for forhandlinger. Tissepause på “Envølla” (Einavoll), og så er vi klare for neste etappe. La oss krysse fingrene for at den varer litt lenger, – ellers tror jeg vi aldri kommer fram.
Etter vi har passert Lillehammer så begynner formen til mor å forbedre seg, og vi kan i fellesskap telle traktorer og leke nynneleken.
Neste mål er spisepause på Fåvang, men tissetrangen blir for sterk igjen, og vi må ha en kjapp pitstop på Hafjell, og deretter kostet vi videre til Fåvangtunet. Og med middag innabords og Kaptein Sabeltann som lydbok (jeg får heller betale streame-regninga), så var vi godt motivert for de siste 45 milene.
Om resten av turen så er det bare å si at den faktisk gikk over all forventning. Et par småstopper og en matbit på Ler er mer enn innafor på hva man kan forvente. Så kvart over elleve, et par timer seinere enn planlagt, trillet vi trygt inn på gårdsplassen hjemme. Med to sovende unger i baksetet, og to forholdsvis slitne foreldre forran.
Etter å ha lesset inn både unger og bagasje så var det utrolig godt å finne senga, vel forberedt på at dagen i dag i all hovedsak ville bli tilbrakt i horisontal stilling.
Da jeg stod opp i dag så hadde mannen og barna allerede reist avgårde for å kjøre våronn. Mine planer for dagen blir å bake brød (da vi oppdaget at det ikke fantes en smule i huset), vaske klær og å hvile. I tillegg ble vi nettopp bedt til svigermor på vaffellunsj! Heldige meg!
Så nå er vi klare for hjemmepåske, og det skal bli fint!
